sociala nätverk:

RSS:

App:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Besøke de syke og dem som er i fengsel (del 35 av pavens katekese)

Barmhjertige som Faderen - RV

22/11/2016 15:20

I sin trettifemte katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 9. november, forklarer pave Frans hvorfor det å besøke syke og fanger regnes som barmhjertighetsgjerninger. Både fanger og syke har begrenset frihet og kan lett føle seg ensomme. Men når de møter Jesus, får en slik tilstand ny mening, og de opplever en spesiell indre frihet.

Under audiensen ble det lest fra første kapittel i Markusevangeliet:

Her lå Simons svigermor til sengs med feber, og de fortalte det straks til Jesus. Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp. Feberen slapp henne, og hun stelte for dem.
Da det ble kveld og solen var gått ned, brakte de til ham alle som var syke eller hadde onde ånder. Hele byen var samlet utenfor døren. Han helbredet mange som led av forskjellige sykdommer, og drev ut mange onde ånder. Men han tillot ikke de onde åndene å si noe, for de visste hvem han var. (Mark 1,30-34)

Besøke de syke og dem som sitter i fengsel

God dag, kjære brødre og søstre!

Jesu liv, spesielt under hans treårige offentlige virke, besto i stadig å møte mennesker. Blant alle disse menneskene inntok de syke en spesiell plass. I evangeliene står det mye om disse møtene. Den lamme, den blinde, den spedalske, den besatte, den månesyke, og utallige andre med all slags sykdommer… Jesus kom og var nær hver og en av dem og helbredet dem med sitt nærvær og helbredende kraft. Derfor kan det å besøke og bistå de syke ikke mangle på listen over barmhjertighetsgjerninger.

Til denne barmhjertighetsgjerningen kan vi føye det å være nær dem som sitter i fengsel. For både syke og fanger lever under forhold som begrenser deres frihet. Og det er nettopp når den mangler at vi skjønner hvor verdifull friheten er! Jesus har gjort det mulig for oss å være fri til tross for de begrensningene som sykdommen og restriksjonene setter. Han gir oss den friheten som kommer fra møtet med Ham og fra den nye meningen som vår egen tilstand får av dette møtet.

Med disse barmhjertighetsgjerningene oppfordrer Herren oss å gjøre noe dypt medmenneskelig: å dele. La oss huske dette ordet: å dele. Den som er syk føler seg ofte ensom. Vi kan ikke skjule det faktum at spesielt nå for tiden er det nettopp når man er syk at man virkelig får oppleve den ensomheten som angår store deler av livet. Et besøk kan få den syke til å føle seg mindre alene, og litt selskap er en utmerket medisin! Et smil, et kjærtegn, en håndtrykk er enkle gester, men veldig viktige for den som føler seg overlatt til seg selv. Det fins mange mennesker som vier seg til å besøke de syke på sykehusene eller hjemme! Det er et frivillig arbeid som ikke lar seg betale. Når det gjøres i Herrens navn, blir det også til et talende og virksomt uttrykk for barmhjertighet. La oss ikke overlate de syke til seg selv! La oss ikke forhindre dem i å finne lindring og oss selv i å bli beriket av å være nær den som lider. Sykehusene er ordentlige «lidelseskatedraler», men der kommer også kraften i den støttende og medlidende nestekjærligheten tydelig fram.

Likeledes tenker jeg på dem som sitter i fengsel. Heller ikke dem glemte Jesus. Han regner det å besøke fanger som en barmhjertighetsgjerning og slik vil han først og fremst oppfordre oss til ikke å dømme noen. Det er jo klart at man sitter i fengsel fordi man har gjort noe galt og ikke har respektert lovene og samfunnet. Derfor er man i fengsel og soner sin straff. Men uansett hva en fange har gjort, er han fortsatt elsket av Gud. Hvem kan vel virkelig gå inn i en fanges samvittighet og forstå hva han føler? Hvem kan forstå hans lidelse og anger? Det er altfor lett å toe sine hender og si at det mennesket har gjort noe galt. Den kristne er i stedet kalt til å ta ansvar for den andre slik at den som har gjort noe galt forstår dette og kommer til seg selv igjen. Å miste friheten er sikkert en av de største berøvelsene for et menneske. Hvis det så i tillegg kommer et forfall som skyldes de ofte umenneskelige tilstandene som disse menneskene er nødt til å leve under, så må en kristen virkelig føle seg provosert til å gjøre alt som lar seg gjøre for å gi dem verdigheten tilbake.

Å besøke dem som sitter i fengsel er en barmhjertighetsgjerning som er spesielt viktig nå på grunn av de ulike formene for misbruk av rettsvesenet som vi blir utsatt for. Derfor skal ingen peke finger på de andre. La oss alle i stedet bli til redskaper for barmhjertigheten, la oss prøve å dele med de andre og respektere dem. Jeg tenker ofte på fangene… jeg bærer dem i mitt hjerte. Jeg spør meg hva som kunne få dem til å begå forbrytelser og hvordan de kunne gi etter for forskjellig slags onder. Men mens jeg tenker dette føler jeg at de alle trenger nærhet og ømhet for Guds barmhjertighet gjør undre. Bare fordi de følte at de ble tatt imot og elsket har jeg sett tårer strømme ned over kinnene til fanger som kanskje aldri før i sitt liv hadde grått.

Og så må vi ikke glemme at også Jesus og apostlene fikk oppleve hvordan det er å være fengslet. Fra lidelsesberetningene kjenner vi til de lidelsene som Herren ble utsatt for: Han ble grepet, ført bort som en forbryter, hånt, pisket, tornekronet… Han, den eneste Uskyldige! Og også Peter og Paulus satt i fengsel (jf. Apg 12,5; Fil 1,12-17). Forrige søndag – det var de innsattes jubelårsfeiring – kom en gruppe fanger fra Padova på besøk til meg om ettermiddagen. Jeg spurte dem hva de hadde tenkt å gjøre dagen etter før de reiste tilbake til Padova. «Vi skal til Mamertinerfengselet for å dele Paulus’ erfaring», sa de. Det var fint; det gjorde meg godt å høre dette. Disse fangene ville besøke fangen Paulus. Det var fint, og det gjorde meg godt. Og også der, i fengselet, ba de og evangeliserte. Den er gripende, den teksten i Apostlenes gjerninger som forteller om Paulus fangenskap: Han følte seg alene og ønsket at noen av vennene skulle komme og besøke ham (jf. 2 Tim 4,9-15). Han følte seg alene fordi de fleste hadde forlatt ham… den store Paulus.

Som vi ser er disse barmhjertighetsgjerningene gamle, men likevel stadig aktuelle. Jesus gikk fra det han holdt på med for å gå og besøke Peters svigermor (jf. Mark 1,30-31); en gammel kjærlighetsgjerning. Jesus gjorde den. La oss ikke gi etter for likegyldigheten, men la oss bli redskaper for Guds barmhjertighet. Vi kan alle være redskaper for Guds barmhjertighet og det vil gjøre oss selv mer godt enn noen annen for barmhjertigheten går gjennom en gest, et ord, et besøk, og en slik barmhjertighetsgjerning bringer tilbake den gleden og verdigheten som var gått tapt.

22/11/2016 15:20