sociala nätverk:

RSS:

App:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Barmhjertige som Faderen (del 30 av pavens katekese)

Barmhjertige som Faderen - RV

30/09/2016 10:35

I sin trettiende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 21. september, tar pave Frans for seg jubelårets motto: «barmhjertige som Faderen». Når vi er barmhjertige – når vi virkelig tilgir og gir, er vi fullkomne. I det målet vi får av Gud, kan vi gi til de andre, og i det målet vi gir til de andre, får vi av Gud!

Mottoet er hentet fra Lukasevangeliets sjette kapittel:

«Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt. Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.» (Luk 6,36-38)

Barmhjertige som Faderen

God dag, kjære brødre og søstre!

Vi har hørt den teksten (Luk 6,36-38) i Lukasevangeliet som mottoet for dette ekstraordinære hellige året er hentet fra. Mottoet er «barmhjertige som Faderen». Hele setningen lyder slik: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig» (vers 36). Det dreier seg ikke om et slagord, men om en livsoppgave. For å forstå denne setningen ordentlig kan vi sammenligne den med parallellteksten i Matteusevangeliet, der Jesus sier «Vær da fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,48). I den såkalte Bergprekenen, som begynner med Saligprisningene, lærer Herren oss at det er kjærligheten som er fullkommen: Kjærligheten oppfyller alle Lovens forskrifter. Ut fra det samme perspektivet spesifiserer Lukas at det er den barmhjertige kjærligheten som er fullkommen: Det er når vi er barmhjertige at vi er fullkomne. – Kan et menneske som ikke er barmhjertig være fullkomment? Nei! Kan et menneske som ikke er barmhjertig være godt? Nei! Godheten og fullkommenheten har sine røtter i barmhjertigheten. – Selvfølgelig er Gud fullkommen. Men hvis det er slik vi ser ham blir det umulig for oss mennesker å skulle strebe etter det absolutte fullkomne. Hvis vi i stedet har ham for øynene som barmhjertig, kan vi forstå hans fullkommenhet bedre og bli drevet til å være som han, altså fulle av kjærlighet, medlidenhet og barmhjertighet.

Men jeg spør meg selv: Er Jesu ord realistiske? Er det virkelig mulig å elske slik som Gud elsker og å være barmhjertige som han?

I frelseshistorien ser vi at hele Guds åpenbaring er en uopphørlig og utrettelig kjærlighet til menneskene. Gud er som en far eller mor som elsker med uransakelig kjærlighet, som han øser rikt ut over hver eneste skapning. Jesu død på korset er høydepunktet i Guds kjærlighetshistorie med menneskene. Det er en kjærlighet som er så stor at bare Gud kan virkeliggjøre den. Det er klart at sammenlignet med denne umåtelige kjærligheten vil vår kjærlighet alltid være mangelfull. Men når Jesus ber oss være barmhjertige som Far, så er det ikke kvantiteten han tenker på! Han ber disiplene sine om å være tegn, kanaler, vitner for hans barmhjertighet.

Og Kirken kan ikke annet enn å være et sakrament for Guds barmhjertighet i verden, til alle tider og for hele menneskeheten. Så enhver kristen er kalt til å være et vitne for barmhjertigheten, og det skjer underveis til helliggjørelsen. La oss tenke på de mange helgenene som ble barmhjertige fordi de lot hjertet bli fylt av guddommelig barmhjertighet. De legemliggjorde Herrens kjærlighet og lot den strømme ut på de mange steder der den lidende menneskeheten trengte den. Det er Kristi barmhjertige ansikt vi ser gjenspeilet i de mange former for levende nestekjærlighet.

Vi spør oss: Hva betyr det for disipler å være barmhjertige? Jesus forklarer det ved hjelp av to verb: «ettergi» (vers 37) og «gi» (vers 38).

Barmhjertigheten kommer først og fremst til uttrykk i tilgivelsen: «Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt. Fordøm ikke, så skal dere ikke bli fordømt. Ettergi, så skal dere få ettergitt» (vers 37). Jesus mener ikke å omvelte menneskenes rettferdighet - den får gå sin gang, men han minner disiplene om at for å kunne leve som søsken må vi slutte å dømme og fordømme. Det er jo tilgivelsen som er den søylen som holder livet i det kristne fellesskapet oppe for det er den som viser at kjærligheten er gratis – det var han som elsket oss først (jf. 1Joh 4,19).

- En kristen må tilgi! Men hvorfor? Fordi den kristne er blitt tilgitt. Vi som er her på denne plassen i dag er alle blitt tilgitt. Det er ingen av oss som aldri i sitt liv har trengt å bli tilgitt. Og siden vi er blitt tilgitt, må vi tilgi. Det sier vi hver dag i Fadervår: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere». Det vil si at vi må tilgi krenkelser, vi må tilgi mye forskjellig for vi selv er blitt tilgitt mange krenkelser og mange synder. Det blir da lett å tilgi: Om Gud har tilgitt meg, hvorfor skal da ikke jeg tilgi de andre? Er jeg større enn Gud? Har dere forstått dette?... –

«Tilgivelsessøylen» viser at Guds kjærlighet er gratis, - det var han som elsket oss først. Det er galt å dømme og fordømme en bror eller søster som synder. Ikke fordi vi ikke vil være ved at det er synd, men fordi vi da kutter over søskenbåndet oss imellom og forakter barmhjertigheten til Gud, som derimot ikke vil gi avkall på noen av sine barn. Det er ikke vår sak å fordømme vår bror som gjør noe galt, vi står ikke over ham. I stedet må vi bringe ham tilbake til verdigheten som Guds barn og gå sammen med ham når han vender om.

Jesus peker også ut en annen søyle for sin Kirke, altså oss: å «gi». Å tilgi er den første søylen, å gi er den andre søylen. «Gi, så skal dere få [..] i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere» (vers 38). Gud gir oss mye mer enn det vi fortjener, men han kommer til å være enda mer gavmild mot dem som var gavmilde her på jorden. Jesus sier ikke hva som vil skje med de som ikke gir, men han tilretteviser dem ved å bruke målet som bilde: Med vår egen kjærlighet som mål, er det vi selv som bestemmer hvordan vi kommer til å bli dømt, hvordan vi kommer til å bli elsket. Når vi ser godt etter, legger vi merke til at det er god logikk i dette: I det målet vi får av Gud, gir vi til den andre, og i det målet vi gir til den andre, får vi av Gud! (jf. Matt 13,12; Matt 25,29).

Derfor er den barmhjertige kjærligheten den eneste veien framover. - Vi trenger alle sårt å være litt mer barmhjertige, ikke snakke stygt om andre, ikke dømme, ikke kritisere, ikke misunne og ikke være sjalu. Vi må tilgi, være barmhjertige, leve vårt liv i kjærlighet, og gi. – Det er denne kjærligheten som gjør at Jesu disipler ikke mister den identiteten de fikk av ham, og at de ser seg selv som barn av den samme Far. I den kjærligheten som vi praktiserer i dette livet er den Barmhjertigheten som aldri vil ta slutt reflektert (jf. 1Kor 13,1-12).

- Men ikke glem dette: barmhjertighet og gave; tilgivelse og gave. Da vokser hjertet, det vokser av kjærligheten. Egoismen og sinnet derimot får hjertet til å bli knøttlite og det blir så hardt som en stein. Hva liker dere best? Et steinhjerte eller et hjerte fullt av kjærlighet (jf. Esek 36,26)? Hvis det er et hjerte fullt av kjærlighet dere liker best, så vær barmhjertige!

30/09/2016 10:35