sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pave Frans' budskap til kallssøndagen 2018

«Herren fortsetter å kalle oss for at vi skal følge ham.» - RV

16/04/2018 09:31

Søndag 22. april 2018 er kallssøndagen, som hvert år blir markert på fjerde søndag i påsketiden, Den gode hyrdes søndag. I sitt budskap oppfordrer paven oss til å høre godt etter og anvende åndelig dømmekraft for å forstå vårt kall og så ikke nøle med å etterleve det.

Den hellige far Frans' budskap til den 55. Verdensdagen for bønn om kall

Å høre, forstå og leve Herrens kall

Kjære brødre og søstre,

Den femtende ordinære biskopssynoden ville finne sted i oktober og er viet de unge, særlig forholdet mellom unge, tro og kall. Vi vil da kunne utdype kjernepunktet i vårt liv, nemlig at Gud kaller oss til glede. Dette er «Guds plan for menn og kvinner i enhver tidsalder» (forberedelsesdokumentet til den femtende ordinære biskopssynoden «De unge, tro og kallsbedømmelse», innledningen).

Denne 55. Verdensbønnedagen for kall forkynner dette budskapet på nytt og med styrke. Vi er ikke overlatt tilfeldighetene, det som skjer oss er ikke uten sammenheng. Tvertimot er vårt liv og vår tilstedeværelse i verden frukten av et guddommelig kall!

Også i våre urolige tider minner inkarnasjonsmysteriet oss om at Gud alltid kommer oss i møte, at han er Gud-med-oss, som vandrer langs vårt livs til tider støvete veier. Han imøtekommer vår fortærende lengsel etter kjærlighet og lykke og kaller oss til glede. Ethvert kall, både personlig og kirkelig, er ulikt andre og særegent. Man må høre, forstå og leve dette Ordet som kaller oss ovenfra. Det lar oss utfolde våre talenter, og det gjør oss også til frelsesredskap i verden og orienterer oss mot den fullkomne lykken.

Også ved begynnelsen av Jesu sendelse fins disse tre aspektene: å lytte, å forstå, å leve. Etter dagene med bønn og kamp i ørkenen, besøker han synagogen i Nasaret, og her lytter han til Ordet, han forstår hva den sendelsen som Far har betrodd ham innebærer, og han forkynner at han er kommet for å virkeliggjøre den «i dag» (jf. Luk 4,16-21).

Å høre

Herrens kall – det må straks bli sagt – kan vi ikke merke på samme måte som de mange dagligdagse tingene som vi kan høre, se og ta på. Gud kommer på en stille og diskré måte, uten å krenke vår frihet. Så det kan være at hans stemme overdøves av bekymringer og fordringer som legger beslag på vårt sinn og vårt hjerte.

Det er derfor nødvendig å være innstilt på å lytte dypt til hans Ord og til livet, å følge med også på dagliglivets detaljer, å lære å lese det som skjer med troens øyne og å holde seg åpen for Åndens overraskelser.

Hvis vi er lukket i oss selv, tviholder på våre vaner og sløvt kaster bort livet i vårt jegs lille verden, vil vi ikke kunne oppdage det spesielle, personlige kallet som Gud har tiltenkt oss. Da mister vi anledningen til å drømme stort og bli hovedpersonen i den enestående og originale historien som Gud ønsker å skrive sammen med oss.

Også Jesus ble kalt og utsendt. Derfor trengte han å samle seg i stillhet. Han lyttet til Ordet og leste det i synagogen, og med Den hellige ånds lys og kraft avslørte han dets fulle mening angående seg selv og israelsfolkets historie.

Det blir stadig mer vanskelig å innta slik en lyttende grunnholdning for vi lever i samfunn med mye bråk og blir til daglig overstimulert og bombardert med informasjon. Til den ytre larmen, som ofte dominerer i våre byer og hjem, svarer ofte en indre adspredthet og forvirring, som gjør at vi ikke klarer å stoppe opp, få smaken på kontemplasjon, reflektere rolig over det som skjer i vårt liv, og i tillit til Guds omsorgsfulle plan for oss gjennomgå en fruktbar åndelig forståelsesprosess.

Men som vi vet kommer Guds rike stille og ubemerket (jf. Luk 17,21). Vi kan merke at det spirer bare når vi, liksom profeten Elia, går i dypet av vår ånd og lar den åpne seg for den nesten umerkelige guddommelige vindens sus (jf. 1 Kong 19,11-13).

Å forstå

Når Jesus leser i profeten Jesajas bok i synagogen i Nasaret, forstår han hva hans sendelse innebærer, og han presenterer den for dem som ventet på Messias:
«Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.»
(Luk 4,18-19)

På samme måte kan hver av oss oppdage sitt kall kun gjennom åndelig dømmekraft, «den prosessen som et menneske gjennomgår for å ta sine grunnleggende valg, og da især sin livsform, i dialog med Herren og lyttende til Åndens stemme» (forberedelsesdokumentet til den femtende ordinære biskopssynoden «De unge, tro og kallsbedømmelse», II, 2).

Vi oppdager da blant annet at det kristne kallet alltid har en profetisk dimensjon. Skriften forteller at det er i situasjoner med stor materiell nød og åndelig og moralsk krise at profetene blir sendt til folket for i Guds navn å tale ord til omvendelse, håp og trøst. Liksom en vind som blåser opp støvet, forstyrrer profeten den falske roen i en samvittighet som har glemt Guds Ord, han leser begivenheter i lys av Guds løfte og hjelper folk å bli var morgengryets tegn i historiens mørke.

Også i dag er det stort behov for åndelig dømmekraft og profeti; vi trenger å motstå ideologiens og fatalismens fristelser og i vårt forhold til Herren å oppdage de steder, midler og situasjoner som han kaller oss gjennom. Enhver kristen kan og bør utvikle evnen til å «lese i» livet og oppfatte hvor hen og til hva Herren kaller ham for å fortsette hans sendelse.

Å leve

Og endelig forkynner Jesus at i ham er hvert et øyeblikk nytt, og det vil begeistre mange og oppirre andre: Tiden er inne, og han er den Messias som Jesaja forkynte, han er salvet for å sette fangene fri, gi blinde synet igjen og forkynne Guds barmhjertige kjærlighet for alt som Gud har skapt. Nettopp «i dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på» (Luk 4,20), erklærer Jesus.

Evangeliets glede, som åpner oss for møtet med Gud og med hverandre, kan ikke avvente vår treghet og latskap; vi får ikke oppleve den hvis vi under påskudd av å vente på et gunstig øyeblikk blir stående i vinduet, hvis vi ikke våger å foreta et valg i dag. Kallet er i dag! Den kristne sendelsen gjelder nåtiden! Hver av oss er kalt – i ekteskap, presteembete eller gudviet liv – til å bli vitner for Herren, her og nå.

Dette «i dag» som Jesus forkynner forsikrer oss faktisk at Gud fortsetter å «stige ned» for å frelse oss alle og få oss til å delta i hans sendelse. Herren fortsetter å kalle oss til å leve med ham, til å følge ham i et særlig nært forhold og tjene ham alene. Og hvis han lar oss til å forstå at han kaller oss til å vie oss fullstendig til hans rike, så må vi ikke bli redde! Det er vakkert – og en stor nåde – å være helt og for alltid viet til Gud og til tjenesten for våre søsken.

Herren fortsetter å kalle oss for at vi skal følge ham. Vi bør ikke vente på at vi skal bli perfekte før vi sjenerøst svarer «her er jeg», vi bør heller ikke la oss skremme av våre begrensninger og synder, men ta imot Herrens røst med åpent hjerte. Å lytte til røsten, å forstå vår personlige sendelse i Kirken og i verden og endelig å leve for den sendelsen i det «i dag» som Herren gir oss.

Den allerhelligste Maria, ungjenta fra periferien, lyttet til Guds menneskevordne Ord, tok imot det og levde det. Må hun alltid bevare oss og ledsage oss under vår vandring.

Fra Vatikanet, 3. desember 2017
Første søndag i advent

16/04/2018 09:31