sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Invester i kjærligheten!

Lignelsen om talentene - RV

20/11/2017 09:21

I sin preken på Verdensdagen for de fattige søndag 19. november tok pave Frans utgangspunkt i lignelsen om talentene. Gud forsyner oss med alle slags åndelige og materielle goder for at vi, som hans barn, skal gjøre godt. «I den fattige banker Jesus på vår hjertedør og ber oss tørstende om kjærlighet».

Lignelsen om talentene:

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’ (Matt 25,14-30)

Her følger hele prekenen:

Vi har gleden av å bryte Ordets brød, og om en liten stund også gleden av å bryte og ta imot det eukaristiske brød – næring underveis i livet. Vi trenger det alle sammen, uten unntak, for vi er alle tiggere når det gjelder det vesentlige, Guds kjærlighet, som gir vårt liv mening og livet uten ende. Så også i dag rekker vi fram hånden for å ta imot hans gaver.

Det er nettopp gaver det dreier seg om i dagens lignelse. Den sier oss at vi får talenter av Gud «etter det hver enkelt [har] evne til» (vers 15). Først av alt innser vi dette: Vi har talenter, i Guds øyne er vi «talentfulle». Derfor kan ingen anse seg selv for å være unyttig og så fattig at han umulig kan gi noe til andre. Vi er utvalgt og velsignet av Gud, som ønsker å overøse oss med sine gaver, mer enn det noen pappa og mamma kan ønske for sine barn. Og Gud, som ikke kan vrake noe barn, betror hver enkelt et oppdrag.

For som den kjærlige og krevende Far som han er, ansvarliggjør han oss. I lignelsen får hver tjener noen talenter for å mangfoldiggjøre dem. De to første utfører sitt oppdrag, men den tredje lar ikke talentene gi avkastning; han leverer bare tilbake det han hadde fått: «Jeg ble redd», sier han, «og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt» (vers 25). For det høster tjeneren harde ord: «du dårlige og late tjener» (vers 26). Hva var det med ham som Herren ikke likte? For å si det med ett ord, kanskje litt gammelmodig, men meget aktuelt: unnlatelse. Det dårlige ved ham var at han ikke gjorde noe godt. Det kan være at også vi mener ikke å ha gjort noe galt, at vi slår oss til ro med det og innbiller oss å være gode og rettferdige. Men på denne måten risikerer vi å oppføre oss som den dårlige tjeneren: Heller ikke han gjorde noe galt, han ødela ikke talenten sin, tvertimot tok han vare på den i jorden. Men ikke å gjøre noe galt er ikke nok. For Gud er ikke en kontrollør på jakt etter ustemplede billetter, han er en Far som søker barn som han kan betro sin eiendom og sine planer til (jf. vers 14). Og det er trist når kjærlighetens Far ikke får et gavmildt kjærlighetens svar av sine barn, som begrenser seg til å respektere reglene, å følge budene – som leiekarer i Farens hus (jf. Luk 15,17).

Den dårlige tjeneren nøyde seg med å spare talenten og passe godt på den, selv om han hadde fått den av Herren, som elsker å dele og mangfoldiggjøre sine gaver. Men den som bare er opptatt av å oppbevare og bevare fortidens skatter, er ikke tro mot Gud. Ifølge lignelsen er derimot den som legger til nye talenter virkelig «tro» (versene 21 og 23), for et slikt menneske har samme mentalitet som Gud og er i bevegelse: Han tar risikoer av kjærlighet, han setter livet på spill for andre, han går ikke med på å la alt være som det er. Det er bare en ting han unnlater å sørge for: sin egen fortjeneste. Dette er den eneste riktige unnlatelsen.

Unnlatelse er også den store synden overfor de fattige. I dette tilfellet kalles det likegyldighet. Det er å si: «Det angår ikke meg, det er ikke min sak, det er samfunnets skyld.» Det er å vende ryggen til når en bror eller søster trenger hjelp, det er å bytte kanal straks et alvorlig spørsmål forstyrrer oss, det er også bli forarget over det gale uten å gjøre noe som helst. Men Gud kommer ikke til å spørre oss om vi har vært forarget, men om vi har gjort godt.

Hvordan kan vi konkret gå fram for at Gud skal kunne finne glede i oss? Når man ønsker å glede noen som man er glad i, må man først finne ut hva denne personen liker for å unngå at gaven blir satt mer pris på av den som gir den enn av den som får den. Når vi ønsker å gi Herren noe, finner vi det han liker i evangeliet. Like etter den teksten som vi har hørt i dag sier han: «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40). Disse minste søsknene, som han elsker høyt, er den sultne og den syke, den fremmede og den fengslede, den fattige og den forlatte, den lidende som ikke får hjelp og den trengende som blir avvist. I deres ansikter kan vi se hans eget ansikt; fra deres munn, selv om den er lukket igjen av smerte, kan vi høre hans ord: «Dette er min kropp» (Matt 26,26). I den fattige banker Jesus på vår hjertedør og ber oss tørstende om kjærlighet. Når vi overvinner likegyldigheten og i Jesu navn spanderer oss selv på hans minste søsken, er vi hans gode og tro venner, som han elsker å være sammen med. Gud setter stor pris på dette, han setter stor pris på innstillingen til «den dyktige konen» i første lesning, som «åpner hånden for den som lider nød, rekker hendene ut til den fattige» (jf. Ordsp 31,10.20). Her ser vi ekte styrke: ikke lukkede hender og foldede armer, men virksomme hender som rekkes ut mot de fattige, mot Herrens sår.

Der, i de fattige, finner vi Jesus, som enda han var rik ble fattig (jf. 2 Kor 8,9). Derfor fins det en «frelseskraft» i dem, i deres svakhet. Og om de har liten verdi i verdens øyne, er det de som åpner veien til himmelen for oss, de er vårt «pass til paradiset». For oss er det en evangelisk plikt å ta oss av dem, som er vår sanne rikdom – og det ikke bare ved å gi dem brød, men også ved å bryte Ordets brød sammen med dem, som er de mest naturlige mottakere av det. Å elske den fattige betyr å bekjempe all slags fattigdom, både åndelig og materiell.

Og det vil gjøre oss godt: Å nærme oss dem som er fattigere enn oss vil virke på vårt liv. Det vil minne oss om det som virkelig teller: å elske Gud og vår neste. Bare det varer for alltid, alt det andre forgår; bare det vi investerer i kjærlighet forblir, resten blir borte. I dag kan vi spørre oss selv: «Hva er det som teller for meg i livet? Hva er det jeg investerer i?» I den rikdommen som forgår og som verden aldri får nok av, eller i Guds rikdom, som gir det evige liv? Vi står foran dette valget: å leve for å eie på jorden eller å gi for å vinne himmelen. For det som teller for himmelen er ikke det man har, men det som man gir, og «den som samler skatter til seg selv [blir] ikke rik i Gud» (Luk 12,21). Så la oss ikke søke det som er overflødig for oss selv, men det som er godt for andre, og vi vil ikke måtte unnvære noe av verdi. Må Herren, som har medlidenhet med vår fattigdom og utstyrer oss med sine talenter, gi oss visdom til å søke det som teller og mot til å elske, ikke med tomme ord, men i gjerning.

20/11/2017 09:21