Biskop Eidsvigs preken i Roma

Under festmessen i Roma mandag 16. oktober fortalte biskop Eidsvig litt om Olavsalterets historie og sa også noe om hvorfor det var den 16. oktober som for ti år siden ble valgt til feiringen av den hellige Olavs dåp og omvendelse. Her er prekenmanuskriptet:

St. Olavs omvendelse, S. Carlo 16. x. 2017

Jeg hilser dere alle ved årets valfart til S. Carlo al Corso i anledning den hellige Olavs dåp og omvendelse. Det er ti år siden første gang dette skjedde. Vi har forøvrig med litt tilpasset kirkehistorie å gjøre her, for vi kjenner ikke helgenkongens dåpsdag. Dato ble fastsatt under en julemiddag hos Hans Rasmus Astrup – uten at han hadde noen innflydelse over den. Det hadde derimot Bente Shetelig, som mente at medio oktober var svært godt egnet for nordmenns valfarter til Roma. Tiden har gitt henne rett i det.

Alle store nasjoner har sin egen kirke i Roma: Franskmennene S. Luigi, tyskerne S. Maria dell’Anima, svenskene bruker S. Brigida, for å nevne et par eksempler. Vår lille katolske kirke i Norge med sine 160.000 medlemmer har aldri bedt om å få stilt en kirke til disposisjon, men et alter i et sidekapell fikk man til i 1893 – og det er bemerkelsesverdig. I Norge bodde det den gang knapt to tusen katolikker; for de aller fleste av dem var tanken om en reise til Roma et fjernt håp. Så hva skulle man med et kapell, og hvordan fikk man det til i Romas mest fasjonable kirke?

Vi må se på personene her. Vi begynner med Johannes Olaf Fallize, overhyrde for den norske misjon, biskop fra 1889 til 1922, forøvrig romersk greve. Han arbeidet for at Norge igjen skulle bli katolsk, og mente nok at dette var et tidsspørsmål – men tok utfallet for gitt. Han var et sjeldent energisk og arbeidsomt menneske, hans vilje vår ubøyelig og han regjerte vår lille kirke med et septer av jern.

Den annen var baron og kammerherre Wilhelm Wedel Jarlsberg, som sammen med sin hustru Edle Frederikke f. Rosenørn-Lehn var blitt katolikk i 1882. Denne nyhet ble ikke godt mottatt ved Oscar IIs hoff, og W-J frasa seg verdigheten som kammerherre. Til gjengjeld ble han pavelig kammerherre med sverd og kappe – en mulig forfremmelse – samme år. Familien residerte ved Piazza Farnese.

Vinteren 1891-92 tilbragte Fallize i Roma, i stadig kontakt med baron W-J, og de bad pave Leo XIII hjelpe dem til å opprette et alter til ære for st. Olav her i S. Carlo. Det merkelige er at de fikk det til, for kirken tilhører et selvbevisst lombardisk erkegilde uten tidligere bånd til Norge. To ting var nok avgjørende: opprettelsen av kapellet ble en del av feiringen av Pavens 50 års-jubileum som biskop i 1893. Det var også 50 år siden katolikkene i Christiania hadde fått forsamlingsfrihet. Leo ville gi alteret status som «priviligert», så lombardene gav efter, men nekter å flytte Jesu hjerte-bildet. Han uttrykte også et håp nordmenn ikke skulle være fremmede i Roma. Fallize så dette som misjon: Han håpet at alteret skulle udøve en tiltrækningskraft for enhver nordmann, som befinder sig i den evige stad. – På den tid ble Roma flittig besøkt av diktere og kunstnere, men det var få, om noen, konversjoner blant dem. Tiltrekningskraften, derimot, er det lite å si på.

Fallize og W-J burde selvsagt ha valgt S. Agostino i nærheten av Piazza Navona. Det var imidlertid ikke noe fasjonabelt ved menigheten der, men den er et bånd til Norge. Den var under oppførelse da erkebiskop Olav Trondsson kom hit for å hente sitt pallium. Han døde her i 1474, og ble begravet i S. Agostino, som var under oppførelse den gang. En liten marmorplakett på en søyle (til høyre), vitner om dette, på latin og nynorsk. Til herrenes unnskyldning kan det hevdes at de sannsynligvis ikke visste noe om dette; plaketten kom først opp i 1924 på professor Oluf Kolsruds initiativ. Dere burde imidlertid gå dit – hvis dere ikke allerede har gjort det – og be en stille bønn.

Det har ikke vært selvsagt at kapellet skulle opprettholdes. I mange år ble det lite brukt. Det var to sterke kvinner som kjempet for det (ingen av dem var katolikk): Siss Rieber-Mohn og Olgese Ringler.

De fikk samlet inn penger til en ganske nødvendig oppussing, og kjempet tappert mot lombardenes antatte planer om å fjerne Olav. De vant. Lilli Stenius har hatt kontakten med lombardene og kirkens geistlighet de siste årene, og har hevdet våre interesser med selvfølgelig autoritet. Men så har hun St. Olav alterets venneforening som alliert, og nå vet alle at St. Olav trekker nordmenn hit. Så takker jeg Lilli og gratulerer venneforeningen, med en sterk oppfordring til dere om å melde dere inn, om dere ikke allerede er det.

Vi feirer imidlertid mer enn et jubileum; vi feirer den hellige Olavs dåp. Som ung mann overgav han seg til Kristus, og kjempet ikke bare for sitt lands omvendelse, men han kjempet mot de onde krefter i sin egen person. Da han la sitt liv ned, overvant han det onde, og overbeviste sine landsmenn om at Kristus er den sanne og sterke Gud. Vi ber om Olavs forbønn for det norske folk, at det vender om til Kristus.

Jeg ber Gud velsigne dere alle.