sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Det kristne håpet – 32. Minnet om vårt kall tenner håpet på nytt

Krusifiks ved Boca do inferno (Cascais) - RV

14/09/2017 09:41

Onsdag 30. august holdt pave Frans sin trettiandre katekese om det kristne håpet. «Hvis en drøm slukner, gå tilbake og drøm den på nytt ved håpefullt å øse av minnet om begynnelsen, av de glørne som etter et liv som kanskje ikke var særlig godt, fortsatt ligger gjemt under asken av vårt første møte med Jesus.»: «Husk på Jesus Kristus!».

Under audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. (Joh 1,35-39)

Det kristne håpet – 32. Minnet om vårt kall tenner håpet på nytt

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag ønsker jeg å vende tilbake til et viktig tema: forholdet mellom håp og minne, og da spesielt minnet om vårt kall. Og jeg tar Jesu kall på de første disiplene som et ikonisk bilde. Denne opplevelsen brant seg slik fast i deres minne at en av dem til og med merket seg klokkeslettet: «Det var omkring den tiende time» (Joh 1,39). Evangelisten Johannes forteller denne episoden som et klart ungdomsminne, som er forblitt intakt – for det var jo på sine gamle dager at Johannes skrev dette.

Møtet fant sted nær Jordanelven, der døperen Johannes døpte folk. Disse unge galileerne hadde valgt ham som sin åndelige veileder. En dag kom Jesus og lot seg døpe i elven. Dagen etter kom han igjen, og til to av disiplene sine da sa døperen Johannes «Se, Guds lam!» (vers 36).

For disse to er dette «gnisten». De forlater sin første lærer og gir seg til å følge Jesus. Underveis snur han seg mot dem og stiller det avgjørende spørsmålet: «Hva leter dere etter?» (vers 38). I evangeliene fremstår Jesus som ekspert på menneskehjertet. Nå hadde han møtt to unge, søkende og sunt rastløse mennesker. Hva er vel en tilfreds ungdom, en ungdom som ikke stiller spørsmål om meningen? Unge som ikke søker noe, er ikke unge, de er gått av med pensjon, de er blitt gamle før tiden. Det er trist å se ungdom som har gått av med pensjon… Gjennom hele evangeliet, i alle de møtene som han kommer opp i underveis, fremstår Jesus som en som får hjertene til å brenne. Med dette spørsmålet søker han å lokke fram den lengselen etter liv og lykke som ethvert ungt menneske har inni seg: «Hva leter du etter?» Også jeg ønsker å spørre de unge her på Petersplassen i dag og de som lytter gjennom mediene: «Du som er ung, hva leter du etter? Hva søker du i ditt hjerte?»

Det er slik Johannes’ og Andreas’ kall starter: Det er begynnelsen på et vennskap med Jesus som er så intenst at de ikke kan annet å dele liv og lidenskaper med ham. De to disiplene begynner å være sammen med Jesus og blir straks til misjonærer, for etter at de har møtt ham drar de ikke bare rolig hjem igjen. Også brødrene deres – Simon og Jakob – blir raskt dratt med som disipler. De går til dem og sier: «Vi har funnet Messias, vi har funnet en stor profet»: De bringer nyheten videre. De misjonerer om sitt møte. Det møtet rørte dem så sterkt, de ble så lykkelige at disiplene for alltid kom til å huske den dagen i ungdommen da de ble opplyst og fikk deres retning.

Hvordan oppdager man sitt kall i denne verden? Det kan man oppdage på mange måter, men denne evangelieteksten sier oss at det første tegnet er den gleden man opplever i møtet med Jesus. Å gifte seg, å bli munk eller nonne, å bli prest: Ethvert sant kall begynner uansett med at vi møter Jesus, og det møtet gir oss en ny glede og et nytt håp; og det fører oss, også gjennom prøvelser og vanskeligheter, til et stadig fullere møte – møtet med ham vokser og blir større – og til fullkommen glede (jf. Joh 16,20-24).

Herren ønsker ikke at vi skal følge motvillig etter ham, uten å ha gledens vind i hjertet. – Dere som er her på Petersplassen, jeg vil spørre dere om noe. Enhver får svare seg selv. «Har jeg gledens vind inni meg, i hjertet?» – Jesus ønsker seg mennesker som har merket at det å være sammen med ham gir en enorm glede, som kan bli fornyet hver eneste dag i vårt liv. En disippel for Guds rike som ikke er full av glede kan ikke evangelisere denne verden; det er et trist menneske. Det er ikke ved å slipe retorikkens våpen at man blir til en Jesu forkynner. Du kan snakke, snakke, snakke, men hvis det er det hele… Hvordan blir man Jesu forkynner? Ved å bevare lykkeglansen i øynene. Vi ser mange kristne, også blant oss, som gir trosgleden videre med øynene: med øynene!

Derfor passer de kristne, liksom Maria, på at forelskelsen holder seg brennende. Selvsagt fins det prøvelser, stunder da vi må fortsette å gå selv om det er kaldt og motvind, selv om det er bittert. Men de kristne kjenner veien til den hellige ilden som tente dem en gang for alle.

Vær så snill og ikke hør på de skuffede og ulykkelige; ikke lytt til dem som kynisk sier at vi ikke skal nære noe håp; ikke stol på dem som slukker enhver begynnende entusiasme ved å si at det ikke fins noe som er verdt at vi ofrer hele livet på det; ikke lytt til de «gamle av hjertet» som kveler ungdomseuforien. La oss i stedet oppsøke de gamle som har øyne som lyser av håp! La oss dyrke sunne utopier: Gud ønsker at vi skal være i stand til å drømme som han og med ham, mens vi vandrer, godt oppmerksomme på virkeligheten. Drøm om en verden som er annerledes. Og hvis en drøm slukner, gå tilbake og drøm den på nytt ved håpefullt å øse av minnet om begynnelsen, av de glørne som etter et liv som kanskje ikke var særlig godt, fortsatt ligger gjemt under asken av vårt første møte med Jesus.

Her er en grunnleggende dynamikk i det kristne livet: å huske på Jesus. Paulus sa til disippelen sin: «Husk på Jesus Kristus» (2 Tim 2,8); dette er den store Paulus' råd: «Husk på Jesus Kristus». Husk på Jesus, husk på den kjærlighetsilden som gjorde at vi en dag oppfattet vårt liv som et prosjekt for det gode, og liv opp håpet med denne flammen.

14/09/2017 09:41