sociala nätverk:

RSS:

App:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

La Gud puste i deg! Pavens askeonsdagspreken

Pave Frans mottar askekorset

02/03/2017 09:54

Askeonsdag deltok pave Frans i den tradisjonelle askeonsdagsfeiringen på Aventinerhøyden i Roma. Deltakerne gikk i botsprosesjon fra Sant’Anselmo til Santa Sabina, og der ble det feiret askeonsdagsmesse.

«Fastetiden er tiden for igjen å begynne å puste, det er tiden for å åpne hjertet for pusten til Den eneste som kan gjøre vårt støv til menneskelighet.» Det er «tiden for å gi plass i vårt liv til alt det gode som vi kan gjøre, og for å kvitte oss med alt det som isolerer oss, alt det som lukker og lammer oss», sa paven i sin preken. Han tok utgangspunkt i dagens første lesning fra Joels bok:

Men selv nå, sier Herren,
vend om til meg av hele deres hjerte,
med faste og gråt og klage.

Riv hjertet i stykker, ikke klærne!
Vend om til Herren deres Gud!
For han er nådig og barmhjertig,
sen til vrede og rik på miskunn,
og han kan angre på ulykken.

Hvem vet om han vender om og angrer
og legger velsignelse etter seg
– grødeoffer og drikkoffer for Herren deres Gud.

Blås i horn på Sion,
rop ut en hellig faste,
kunngjør en høytidssamling!

Kall folket sammen,
hellige forsamlingen!
La de gamle samle seg,
og la småbarn og spedbarn komme sammen.
La brudgommen gå ut fra sitt rom
og bruden fra sitt kammer!

Mellom forhall og alter
skal prestene, Herrens tjenere,
gråte og si:
«Herre, spar ditt folk,
gjør ikke din eiendom til spott
så folkeslag får herske over dem!
Hvorfor skal de si blant folkene:
Hvor er deres Gud?»

Da ble Herren fylt av lidenskap for sitt land,
han fikk medlidenhet med folket sitt.
(Joel 2,12-18)

Her følger hele prekenen:

«Vend om til meg av hele deres hjerte […] Vend om til Herren deres Gud!» (Joel 2,12.13): Med dette ropet vender profeten Joel seg i Herrens navn til folket. Ingen kunne føle seg utelukket: «La de gamle samle seg, og la småbarn og spedbarn komme sammen. […] brudgommen […] og bruden» (vers 16). Hele det troende folket blir sammenkalt for å komme og tilbe sin Gud, for «for han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn» (vers 13).

Også vi vil la dette ropet gjenlyde, vi ønsker å vende tilbake til Fars barmhjertige hjerte. I dag begynner en nådetid, og vi retter igjen blikket mot hans barmhjertighet. Fastetiden er en vei: Den fører oss til barmhjertighetens seier over alt som prøver å tynge oss ned eller gjøre oss til noe som ikke svarer til vår verdighet som Guds barn. Fastetiden er veien fra slaveriet til friheten, fra lidelsen til gleden, fra døden til livet. Askekorset, som vi mottar ved begynnelsen av ferden, minner oss om vår opprinnelige situasjon: Vi er tatt av jorden, vi er støv (jf. 1 Mos 3,19). Ja, men støv i Guds kjærlige hender, og han har blåst sin livsånde over hver av oss og det vil han fortsette å gjøre; han vil fortsette å gi oss den livspusten som redder oss fra å måtte puste inn noe annet. Vi kan bli kvalt av vår egen egoisme, av smålig ærgjerrighet og stum likegyldighet – slik luftmangel kan kvele ånden, begrense horisonten og få hjerteslagene til å saktne. Guds livspust redder oss fra denne oksygenmangelen som ellers slukner troen, gjør nestekjærligheten kald (jf. Matt 24,12) og tilintetgjør håpet. Å leve ut fastetiden er å lengte etter denne livspusten, som vår Far stadig gir oss midt i vår histories søle.

Guds livspust befrir oss fra den åndenøden som vi ofte ikke er oss bevisst, og som vi til og med kan ha vent oss til å anse som «normal», selv om dens virkninger godt kan merkes; vi syns det er normalt fordi vi har vent oss til å puste inn kvelende luft, som er fattig på håp, men full av tristhet og resignasjon, panikk og fiendtlighet.

Fastetiden er tiden for å si nei. Nei til å bli åndelig kvalt i en forurensning forårsaket av likegyldighet, av forestillingen om at «de andres liv angår ikke meg». Nei til å bli åndelig kvalt av forsøkene på å banalisere livet, særlig livet til de som med sin egen kropp må bære byrden av mye overfladiskhet. Fastetiden er tiden for å si nei til å forgifte luften med tomme og meningsløse ord, med grov og forhastet kritikk, med overforenklede analyser som ikke kan favne problemenes kompleksitet, særlig ikke problemene til dem som lider mest. Fastetiden er tiden for å si nei: nei til oksygenmangelen i en bønn for å berolige vår egen samvittighet, i en almisse for å gjøre oss selv fornøyd, i en faste for å få oss til å føle oss i orden. Fastetiden er tiden for å si nei til den oksygenmangelen i en misforstått inderlighet, som utelukker andre –  som ønsker å nå Gud, men uten å komme nær Kristi sår, som fins i sårene til hans søsken. Dette er former for åndelighet som gjør troen til en ghettokultur, en kultur som utelukker andre.

Fastetiden er tiden for å tenke tilbake og huske. Det er tiden for spørre oss selv: Hva med oss hvis Gud hadde stengt dørene for oss? Hva med oss hvis vi hadde vært uten hans barmhjertighet, som ikke har gått trett av å tilgi oss og som alltid har gitt oss muligheten til å begynne på nytt? Fastetiden er tiden for å spørre oss: Hvor ville vi ha vært uten hjelpen fra mange mennesker som stille, på tusenvis av forskjellige måter, har kommet oss i møte og med meget konkrete håndsrekninger har gitt oss håpet tilbake og hjulpet oss til å begynne på nytt?

Fastetiden er tiden for igjen å begynne å puste, det er tiden for å åpne hjertet for pusten til Den eneste som kan gjøre vårt støv til menneskelighet. Det er ikke tiden for å flerre klærne på grunn av alt det onde rundt oss. Men det er tiden for å gi plass i vårt liv til alt det gode som vi kan gjøre, og for å kvitte oss med alt det som isolerer oss, alt det som lukker og lammer oss. Fastetiden er tiden for medlidenhet, når vi med salmisten kan si «gi oss igjen gleden over din frelse, hold oss oppe med en villig ånd» slik at vi med vårt liv kan lovprise deg (jf. Sal 51,14) og slik at vårt støv – ved din livspust – kan bli til «forelsket støv». 

***

Se også pave Frans’ budskap for fastetiden.

02/03/2017 09:54