sociala nätverk:

RSS:

App:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Det kristne håpet – 8. Judit: En modig kvinne gir folket håp

Krusifiks ved Boca do Inferno (Portugal) - RV

30/01/2017 09:15

Onsdag 25. januar holdt pave Frans sin åttende katekese om det kristne håpet. Når byen Betylua blir beleiret, vil innbyggerne gi Gud fem dager for å gripe inn. Det er å sette Gud på prøve, protesterer Judit, for Herren redder oss på den måte han vil. Selv har Judit håp, tillit, tro, fred – og stor handlekraft. Hun gjør alt det som er mulig å gjøre, men følger alltid plogfuren til Herrens vilje.

Det kristne håpet – 8. Judit: En modig kvinne gir folket håp

Kjære brødre og søstre, god dag!

Av kvinneskikkelsene i Det gamle testamentet er det en som er spesielt bemerkelsesverdig: Det er den store folkeheltinnen Judit. Den boka i Bibelen som bærer hennes navn forteller om kong Nebukadnesars massive felttog. Han hersket fra Ninive og utvidet grensene for imperiet ved å beseire og underkaste seg alle omliggende folkeslag. Det dreier seg om en stor, uslåelig fiende som sprer død og ødeleggelse om seg, forstår vi. Fienden kommer helt fram til Det lovede land og setter livet til Israels barn i fare.

For under general Holofernes’ ledelse beleirer Nebukadnesars hær Betylua, en by i Juda. De kutter av vannforsyningen og bryter slik ned motstanden i folket.

Situasjonen blir så dramatisk at innbyggerne henvender seg til de eldste og ber om at byen må bli overgitt til fienden. Det er desperate ord de kommer med: «Nå er det ikke lenger noen som kan hjelpe oss, men Gud har gitt oss i fiendens hender; vi vil omkomme av tørst og gå til grunne for øynene på dem. Derfor må dere nå tilkalle dem og overgi hele byen til Holofernes og la hæren hans plyndre den» (Judit 7,25-26). Enden ser ut til å være uunngåelig; de stoler ikke mer på Gud.– De stoler ikke mer på Gud! Ofte er vi i situasjoner der vi er på grensen til å miste tilliten til Gud. Det er en fæl fristelse! – Paradoksalt later det til at for å unngå døden, kan de ikke gjøre annet enn å overgi seg til drapsmenn. De vet godt at soldatene vil plyndre byen, ta kvinnene til slaver og så drepe alle de andre. Dette er virkelig «å gå over grensen».

Ettersom de er så desperate, forsøker lederen for folket å gi dem noe å holde seg fast i, noe å håpe på: La oss holde ut i fem dager til og vente på at Gud skal gripe reddende inn. Men det er ikke noe særlig til håp for han avslutter med å si: «Men hvis også disse dagene skulle gå uten at vi får hjelp, skal jeg gjøre det dere har bedt om» (vers 31). Stakkars mann: Han ser ingen utvei. De gir Gud fem dager – og det er her synden er – Gud får fem dager til å gripe inn på, fem ventedager, men de klarer ikke å se noe annet enn enden. De gir Gud fem dager til å redde dem, men de vet selv at de ikke stoler på dette; de venter seg det verste. I virkeligheten fins det ikke lenger noen i folket som greier å håpe. De er desperate.

Det er i denne situasjonen at Judit trer inn på scenen. Hun er enke, meget vakker og meget klok, og hun snakker til folket med troens språk. Modig og direkte refser hun folket og sier: «Dere utfordrer Herren, Den Allmektige […] Gjør ikke Herren vår Gud harm! Selv om han ikke skulle være villig til å sende oss hjelp i løpet av disse fem dagene, har han likevel makt til å beskytte oss, den dag han selv vil, eller til å utrydde oss like for våre fienders øyne. […] Derfor vil vi vente på redning fra Gud og be ham om hjelp. Han vil høre vårt rop dersom det er hans vilje» (versene 8,13.14-15.17). Slik uttrykker håpet seg. Vi banker på Guds hjertedører. Han er Far; han kan redde oss. Denne kvinnen, enken, risikerer også å gjøre et dårlig inntrykk! Men hun er modig og går på! Kvinner er modigere enn menn, – det er nå min mening.

Og med profetisk kraft formaner Judit mennene til igjen å ha tillit til Gud; med et profetisk blikk ser hun bortenfor den trange horisonten som lederne ser for seg, og som redselen gjør enda trangere. De fem dagene som de foreslår er en måte å sette Gud på prøve og unnslippe hans vilje. Gud vil sikkert gripe inn, mener hun. Herren er Redningens Gud – det tror hun på – uansett hvilken form redningen tar. Å sette folk fri fra fiender og la dem leve er å redde dem, men i hans ufattelige planer kan også det å la dem dø være en redning. Som troende kvinne vet hun dette. Og vi kjenner jo slutten på historien: Gud reddet dem.

Kjære brødre og søstre, la oss aldri stille betingelser til Gud; la oss i stedet la håpet vinne over angsten. Å stole på Gud betyr å gå med på hans planer uten å forlange noe og også å gå med på at hans redning og hans hjelp kommer til oss på en annen måte enn den vi forventer. Vi ber Herren om liv, helse, kjærlighet, glede; og det gjør vi rett i, men vi må være klar over at Gud kan få liv selv ut av døden, at vi kan oppleve fred også når vi er syke, at vi kan være klare og rolige selv når vi er ensomme og at vi kan være salige selv når vi gråter. Vi kan ikke lære Gud hva han skal gjøre, hva det er vi trenger. Han vet det bedre enn vi, og vi må stole på ham for hans veier og hans tanker er annerledes enn våre (jf. Jes 55,8).

Den veien som Judit viser oss innebærer å være tillitsfulle, å vente fredfullt, å be og være lydige. Det er håpets vei. Vi bør ikke gi opp – som jo kan være lett. Vi bør gjøre alt det som er mulig, men alltid følge plogfuren til Herrens vilje. Judit ba mye, hun snakket mye med folket og så gikk hun og prøvde å finne en måte å nærme seg hærføreren på, og hun greide å hogge hodet av ham. Hun er modig i tro og handling. Og hun søker alltid Herren! Riktignok har hun sin egen plan, og hun greier å sette den ut i livet og leder folket til seier. Men hun gjør dette med den troendes innstilling: Hun godtar alt fra Guds hånd og er sikker på hans godhet.

Slik gir en kvinne, full av tro og håp, sitt folk kraften tilbake når det er i dødsfare, og hun fører det langs håpets vei. Hun viser også oss veien. Hvis vi tenker litt tilbake, vil vi huske at vi har hørt kloke og modige ting sagt av ydmyke mennesker, av ydmyke kvinner, som vi – uten å forakte dem – oppfatter som uvitende… Men dette er visdomsord fra Gud! Bestemødrenes ord… Ofte sier bestemødrene det som skal sies, håpets ord, fordi de har livserfaring. De har vært gjennom lidelser og har stolt på Gud. Herren oppmuntrer oss til å håpe – han gir oppmuntringen i gave. Og når vi følger denne veien, er det påskeglede og påskelys å overgi seg til Herren med Jesu ord: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» (Luk 22,42). Og dette er visdommens, tillitens og håpets bønn.

30/01/2017 09:15