Det kristne håpet – 4. Abraham, vår far i troen og håpet

Onsdag 28. desember holdt pave Frans sin fjerde katekese om det kristne håpet. «Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde». Vi vandrer i tro og håp, uten å se. Om nødvendig må vi gjerne, liksom Abraham, klage til Herren; også det er en slags bønn.

Under audiensen ble det lest fra Første Mosebok:

Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.» Da kom Herrens ord til ham: «Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.» Så førte han Abram ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. (1 Mos 15,3-6)

Det kristne håpet – 4. Abraham, vår far i troen og håpet

Kjære brødre og søstre, god dag!

For å vise oss troens og håpets vei minner Paulus oss om Abraham. I Romerbrevet skriver apostelen at «Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag» (Rom 4,18). Selv om alt håp var ute, holdt han fast på håpet: Dette er en sterk tanke. Selv når det ikke fins håp, håper jeg. Det gjorde vår far Abraham. Det er Abrahams tro på Guds løfte om en sønn som Paulus sikter til. Her er det virkelig snakk om å holde fast på håpet når alt håp er ute, for det Herren forkynte for Abraham var fullstendig usannsynlig. Abraham var gammel – nesten hundre år – og kona hans kunne ikke få barn.

Men Abraham tror på løftet og drar av sted. Han går med på å dra fra landet sitt og bli en utlending i håp om å få denne «umulige» sønnen som Gud skulle gi ham selv om Saras morsliv nå virket dødt. Abraham tror og hans tro åpner seg for et håp som tilsynelatende strider mot fornuften. Dette håpet er evnen til å gå hinsides menneskelige resonnementer, verdens klokskap og forsiktighet, vanlig sunn fornuft, og å tro på det som er umulig. Håpet åpner nye horisonter og gjør oss i stand til å drømme om slikt som vi ikke engang greier å forestille oss. Håpet får oss til å gå inn i en usikker framtids mørke for å vandre i lyset. Håpets dyd er veldig fin; den gir oss stor energi for å kunne vandre i livet.

Men det er en vanskelig vandring. Og også Abraham får en krise og er mismodig en stund. Han har stolt på Gud, han har forlatt hjemme, andet, vennene, … Alt. Han dro og var kommet til det landet som Gud hadde pekt ut for ham. Det var gått lang tid, men sønnen kommer ikke og Saras morsliv er fortsatt like stengt og barnløst.

Jeg vil ikke si at Abraham mister tålmodigheten. Men han klager til Herren. Også dette lærer vi av vår far Abraham: å klage til Herren er en å måte å be. Når jeg mottar skriftemål, hender det at jeg får høre: «Jeg har klaget til Herren…». Da svarer jeg: «Nei, klag i vei, han er jo Far!». Det er en måte å be på. Det går fint an å klage til Herren. Abraham klager til Herren: «’Herre, min Gud, […] Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus. […] Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.’ Da kom Herrens ord til ham: ‘Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.’» Så fikk han ham til å gå ut, han førte ham ut og sa til ham: «’Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!’ Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.’ Abram [i 1 Mos 17,5 blir Abram til Abraham] trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet» (jf. 1 Mos 15,2-6).

Det er en nattlig scene. Ute blir det mørkt, og også i Abrahams hjerte er det mørkt for han føler seg skuffet og motløs og det er vanskelig for ham å fortsette å håpe på noe som er umulig. Patriarken er nå for gammel, han rekker nok ikke å få noen sønn, og det vil bli en tjener som tar plassen hans og arver alt.

Abraham vender seg til Herren, men selv om Gud er nærværende og snakker med ham er det som om han er blitt fjernere, som om han ikke har holdt sitt ord. Abraham føler seg ensom, han er gammel og sliten, og døden truer. Hvordan kan han fortsette å stole på Herren?

Men selv det at han klager er en form for tro; klagen er en bønn. Tross alt fortsetter Abraham å tro på Gud og å håpe at noe kan skje. Hvorfor skulle han ellers spørre Herren om noe, sutre til ham og minne ham om løftene? Tro er ikke bare å holde munn og godta alt, håp er ikke en visshet som beskytter deg mot tvil og usikkerhet. Ofte er håpet mørkt, men det er likevel der og det får deg framover… Tro er også å kjempe med Herren, å vise ham vår bitterhet uten «fromt» hykleri. «Jeg ble sint på Gud og sa det og det og det til ham!» – «Men han er Far, han skjønner deg: Gå i fred!» Vi må ha dette motet! Også dette er håp. Ikke vær redd for å se virkeligheten slik den er med alle dens motsigelser.

Så i sin tro vender Abraham seg til Gud for å få hjelp til å fortsette å håpe. Det merkelige er at han ikke ber om en sønn. Han ber om hjelp til å fortsette å håpe; det er en bønn om håp. Og Herren svarer ved å holde fast på sitt usannsynlige løfte: Det er ikke en tjener som skal arve ham, men en sønn, født av Abraham, avlet av ham. Ingenting er endret fra Guds side. Han gjentar det som han allerede har sagt og gir ikke Abraham noe å holde seg fast i for å få ham til å føle seg sikker. Hans eneste sikkerhet er å stole på Herrens ord og fortsette å håpe.

Og med det tegnet som han gir Abraham ber Herren ham fortsette å tro og håpe: «Se opp mot himmelen og tell stjernene […] Så tallrik skal ætten din bli» (1 Mos 15,5). Det fins stadig et løfte, noe å vente på i framtiden. Gud bringer Abraham ut av teltet, altså ut av hans snevre synsfelt og viser ham stjernene. For å tro må vi kunne se med troens øyne; det er bare stjerner, som hvem som helst kan se, men for Abraham skal de være tegnet på at Herren er trofast.

Dette er troen, dette er håpets vandring. Hver av oss må vandre i håpet (jf. 2 Kor 5,7 og Rom 8,24). Hvis heller ikke vi har annen mulighet enn å se på stjernene, så er det på tide å stole på Gud. Det fins ikke noe finere! «Håpet skuffer ikke» (Rom 5,5). Takk!