sociala nätverk:

RSS:

App:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken på høytiden for Guds hellige mor Maria

Guds hellige mor Maria - RV

02/01/2017 09:23

På årets første dag, som er høytiden for Guds hellige mor Maria og Verdensdagen for fred, var det messe i Peterskirken. I sin preken snakket pave Frans om mødre – om Maria og om mange, mange andre mødre – og om at mange mennesker nå er åndelig foreldreløse: De fryser og føler seg løsrevet fra Gud og menneskene. Men vi hører sammen, i varme hjem, og mødrene lærer oss mye om dette.

Evangelieteksten var fra Lukasevangeliet:

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.

Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv. (Luk 2,16-21)

Her følger hele prekenen:

«Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte». Slik beskriver Lukas Marias innstilling. Hun tok imot alt det som de gjennomlevde de dagene. Langt fra å ville forstå situasjonen eller beherske den er Maria kvinnen som klarer å ta vare på, det vil si ta seg av og i sitt hjerte vokte Guds gjennomgang i livet til hans folk. Dypt inni seg hørte hun sønnens hjerte slå, og hun lærte seg å lytte til disse slagene, og slik lærte hun hele livet å være var for Guds hjerteslag i historien. Hun lærte å være mor, og samtidig ga hun Jesus den vidunderlige opplevelsen som det er å vite at man er noens Barn. Ikke bare ble det evige Ordet til menneske i Maria, men i henne ble det også kjent med Guds moderlige ømhet. Sammen med Maria lærte Gudsbarnet å lytte til lengslene, bekymringene, gledene og håpet til det folket som løftet var blitt gitt til. Sammen med henne ble han kjent med seg selv som Sønn til Guds trofaste folk.

I evangeliene fremstår Maria som en ordknapp kvinne, hun sier lite og gjør lite av seg, men hun har et oppmerksomt blikk som vet å vokte sønnens liv og misjon, og derfor alt det som han elsker. Hun tok seg av det gryende kristne fellesskapet og slik lærte hun å være mor til en hel skare. Hun nærmet seg mange forskjellige situasjoner for å så håp. Hun var sammen med sine barn når de stille bar sine kors i hjertet. Mange slags andakter, mange helligdommer og kapeller på bortgjemte steder, mange bilder rundt omkring i hjemmene minner oss om at dette er sant. Maria ga oss moderlig varme, den som omgir oss midt i vanskelighetene; den moderlige varmen som sørger for at ingenting og ingen slukker den ømhetens revolusjon som hennes sønn startet i Kirkens hjerte. Der hvor det fins en mor, fins det ømhet. Og med sin moderlighet viser Maria oss at ydmykheten og ømheten ikke er de svakes dyder, men de sterkes. Hun lærer oss at vi ikke trenger å behandle andre dårlig for å føle oss viktige (jf. Evangelii gaudium, 288). Guds hellige folk har alltid anerkjent og hyllet henne som Guds hellige mor.

Å feire Maria som Guds mor og vår mor ved begynnelsen av et nytt år vil si å minnes en visshet som vi vil ha med oss hver dag: Vi er et folk som har en mor; vi er ikke foreldreløse.

Mødrene er den sterkeste motgiften mot våre individualistiske og egoistiske tendenser, mot at vi lukker oss og er likegyldige. Et samfunn uten mødre ville ikke bare være et kaldt samfunn, men også et samfunn som har mistet hjertet, der det ikke lenger er mulig å føle seg hjemme. Et samfunn uten mødre ville være et samfunn uten medynk med rom bare for beregning og spekulasjon. For selv i de verste stundene klarer mødrene å vitne om ømhet, betingelsesløs selvoppofrelse og håpets kraft. Jeg har lært mye av de mødrene som har barn sittende i fengsel, eller liggende på sykehus, eller barn som er slaver av rusmidler; mødrene gir ikke opp, uansett om det er varmt eller kaldt, regn eller sol, fortsetter de å kjempe for å gi barna det som er best. Og også de mødrene i flyktningleirer, eller til og med midt i krig, som uten å vakle greier å holde om og støtte barna som lider. Mødre som bokstavelig talt gir livet for at ingen av barna skal gå tapt. Der det fins en mor fins det enhet, der fins det tilhørighet, tilhørigheten som barn.

Vi starter året med å minnes Guds godhet i i Marias moderlige ansikt, i Kirkens moderlige ansikt, i våre egne mødres ansikter. Slik blir vi beskyttet mot den fortærende sykdommen som det å være «åndelig foreldreløs» er: Det er den foreldreløsheten som sjelen opplever når den føler seg morløs og savner Guds ømhet. Det er det vi opplever når følelsen av å høre til en familie, et folk, et land slukner. Sykdommen slipper til i et narsissistisk hjerte som bare ser på seg selv og sine egne interesser, og den sprer seg når vi glemmer at vi har fått livet i gave – at vi fikk det av andre – og at vi blir bedt om å dele det med hverandre i vårt felles hjem.

Det var slik selvsentrert foreldreløshet som fikk Kain til å spørre: «Er jeg min brors vokter?» (1 Mos 4,9). Det var som å si: Han hører ikke til meg; jeg kjennes ikke ved ham. En slik «åndelig foreldreløs»-innstilling er en kreft som stille fortærer og forderver sjelen. Vi synker litt etter litt ettersom ingen hører til oss, og vi ikke hører til noen: Jeg fornedrer jorda for den hører ikke til meg, jeg fornedrer de andre for de hører ikke til meg, jeg fornedrer Gud for jeg hører ikke til ham… Og til slutt fornedrer vi oss selv fordi vi glemmer hvem vi er og vårt guddommelig «navn». Tapet av båndene som holder oss sammen, som er typisk for vår fragmentariske og splittede kultur, øker følelsen av å være foreldreløs, og dermed også den store tomheten og ensomheten. Mangelen på fysisk (og ikke virtuell) kontakt svir våre hjerter (jf. Laudato si’, 49) og gjør at vi ikke lenger kan føle ømhet og forundring, medlidenhet og medfølelse. Den åndelige foreldreløsheten får oss til å glemme hva det betyr å være barn, barnebarn, foreldre, besteforeldre, venner og troende. Den får oss til å glemme hvor verdifull leken, sangen, latteren, hvilen og alt det som ikke kan betales er.

Når vi feirer høytiden for Guds hellige mor, kommer smilet tilbake fordi vi føler oss som et folk, fordi vi føler at vi hører sammen; fordi vi vet at bare i et fellesskap, i en familie, kan vi finne den riktige «atmosfæren», den varmen som gjør det mulig for oss å vokse som mennesker, og ikke bare som objekter som skal «forbruke og bli forbrukt». Ved å feire Guds hellige mors fest blir vi minnet om at vi ikke er handelsvarer eller dataterminaler som tar imot informasjon. Vi er barn, vi er familie, vi er Guds folk.

Feiringen av Guds hellige Mor driver oss til å skape og ha omsorg for «fellesrom», som hjelper oss å føle at vi hører sammen, at vi har røtter, at vi hører hjemme i byene våre, i fellesskap som fører oss sammen og støtter oss (jf. Laudato si’, 151).

Da han ofret seg selv på korset, ville ikke Jesus beholde noe for seg selv, og da han ga sitt liv, ga han oss også sin mor. Han sa til Maria: Dette er din sønn, dette er dine barn. Og vi ønsker å ta imot henne i våre hjem, i våre familier, i våre fellesskap, i våre folk. Vi vil møte hennes moderlige blikk. Blikket som befrir oss fra å være foreldreløse; blikket som minner oss om at vi er søsken: at jeg hører til deg, at du hører til meg, at vi er av samme kjøtt. Blikket som lærer oss at vi må ta oss av livet på samme måte og like ømt som hun: ved å så håp, så tilhørighet og så samhørighet.

Når vi feirer Guds hellige mor, blir vi minnet om at vi har en mor; vi er ikke foreldreløse, vi har en mor. La oss bekjenne denne sannheten sammen! Jeg vil be dere om å reise dere opp og gi henne deres bifall – tre ganger, slik de troende i Efesos gjorde: Guds hellige mor! Guds hellige mor! Guds hellige mor!

02/01/2017 09:23