sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken ved kateketenes jubelårsfeiring

Den rike mannen og Lasarus - RV

27/09/2016 09:11

I helgen var det kateketenes jubelårsfeiring. Ved messen på Petersplassen prekte pave Frans. «Han ser ikke med øynene fordi han ikke føler med hjertet», sa paven om den rike mannen i lignelsen. Han minnet kateketene om påskebudskapet og om at det er Herrens kjærlighet vi er kalt til å leve og forkynne.

Dagens tekster var Amos 6,1a.4-7; Sal 146; 1 Tim 6,11-16; Luk 16,19-31. I sin preken sa paven:

I annen lesning (1 Tim 6,11-16) gir apostelen Paulus Timoteus, men også oss, noen råd som ligger ham på hjertet. Blant annet ber han ham ta vare på oppdraget og holde det rent (jf. 1 Tim 6,14). [Istedenfor «oppdraget» står det «budet» i den italienske oversettelsen.] Han snakker ganske enkelt om et oppdrag. Det later til at han vil at vi skal holde blikket festet på det som er vesentlig for troen. For Paulus trekker ikke fram mange slags enkeltheter og synsvinkler, men understreker troens kjerne. Kjernen, det som alt annet dreier seg om, dette pulserende hjertet som gir liv til alt, er påskebudskapet, det fremste budskapet: Herren Jesus er stått opp, Herren Jesus elsker deg og har gitt livet sitt for deg; oppstått og levende er han ved din side og venter på deg hver dag. Dette må vi aldri glemme. I denne jubelårsfeiringen for kateketene blir vi bedt om ikke å gå lei av å sette troens hovedbudskap på førsteplass: Herren er stått opp. Det fins ikke noe som er viktigere; ingenting annet er så sikkert og aktuelt som dette. Alt i troen blir vakkert om det bare beholder forbindelsen med denne kjernen, når påskebudskapet krysser det. Hvis noe derimot isolererer seg, mister det meningen og kraften. Vi er kalt til alltid å leve og forkynne nyheten om Herrens kjærlighet: «Jesus elsker deg virkelig slik du er. Gi ham plass: La det være mulig for ham å elske deg til tross for de skuffelsene og de sårene som du har fått i livet. Han kommer ikke til å skuffe deg».

Det oppdraget som Paulus snakker om, får oss også til å tenke på Jesu nye bud: «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere» (Joh 15,12). Det er ved å elske at man forkynner Gud-som-er-kjærlighet – ikke ved å prøve å overbevise, aldri ved å tvinge sannheten på noen, og heller ikke ved å stivne i en eller annen religiøs eller moralsk plikt. Gud forkynner vi ved å møte mennesker og ta hensyn til deres historie og reise gjennom livet. For Herren er ikke en idé, men en levende Person: Hans budskap blir gitt videre ved å vitne enkelt og sant, ved å lytte og ta imot, ved å spre glede. Når vi er triste, snakker vi ikke sannferdig om Jesus; heller ikke formidler vi Guds skjønnhet bare med vakre prekener. Håpets Gud forkynner vi ved å leve kjærlighetsevangeliet nå, uten å være redd for å bevitne det også med nye forkynnelsesformer.

Denne søndagens evangelietekst (Luk 16,19-31) hjelper oss å forstå hva det vil si å elske, og framfor alt hjelper den oss å unngå visse farer. I lignelsen er det en rik mann som ikke legger merke til Lasarus, en fattig mann som lå utenfor porten hans (Luk 16,20). Den rike mannen gjør egentlig ikke noe vondt mot noen; det står ikke noe om at han er ond. Men han er sykere enn selv Lasarus som var full av verkende sår. Den rike mannen lider av sterk blindhet for han klarer ikke å se lenger enn sin lille verden som består av fest og luksus og fine klær. Han kan ikke se utenfor sin egen port, der Lasarus ligger, for det som skjer der ute interesserer ham ikke. Han ser ikke med øynene fordi han ikke føler med hjertet. I hjertet hans har verdsligheten trengt inn, og den bedøver sjelen. Verdsligheten er som et «svart hull» som sluker det gode og slukker kjærligheten fordi den bryter ned alt inni seg. Da kan man bare se det utvendige og er ikke virkelig var for andre fordi man blir likegyldig til alt. De som er alvorlig blinde på denne måten, får gjerne en «skjelende» oppførsel: De ser med ærbødighet på berømte personer, på de som har høy rang, på de som blir beundret av verden, og de vender blikket bort fra dagens mange Lasaruser, de mange fattige og lidende som er Herrens yndlinger.

Men Herren ser de som blir oversett og satt utenfor av denne verden. I Jesu lignelser er Lasarus den eneste personen som blir nevnt ved navn. Hans navn betyr «Gud hjelper». Gud glemmer ham ikke, han vil ta imot ham ved festmåltidet i sitt rike, sammen med Abraham, i et rikt kjærlighetsfellesskap. Den rike mannen derimot har ikke engang et navn i lignelsen; hans liv går i glemmeboka, for den som lever bare for seg selv, skriver ikke historie. En kristen må skrive historie! En kristen må gå ut av seg selv for å skrive historie! Men den som lever bare for seg selv skriver ikke historie. Dagens ufølsomhet graver kløfter som ingen noensinne ville kunne gå over. Og vi er nå, i denne tiden, blitt syke, vi har fått likegyldighetssykdommen, egoismesykdommen, verdslighetssykdommen.

Det fins en annen detalj, en kontrast, i lignelsen. Livet til denne navnløse mannen beskrives som prangende: For ham dreier alt seg om hans behov og rettigheter. Selv når han er død insisterer han på å bli hjulpet og forlanger at hans interesser blir ivaretatt. I sin fattigdom uttrykker derimot Lasarus seg meget verdig: Han verken klager, protesterer eller uttrykker forakt. Det lærer oss noe verdifullt: Som tjenere for Jesu ord er vi kalt til ikke å vise oss fram og ikke å søke ære; heller ikke får vi være triste eller syte. Vi er ikke ulykkesprofeter som trives med å oppspore farer og avvik. Vi er ikke folk som forskanser seg i sitt eget miljø og bittert fordømmer samfunnet, kirken, alt og alle, og slik forurenser verden med svartsyn. Slik jamrende skeptisisme hører ikke den som er fortrolig med Guds Ord til.

Den som forkynner håpet til Jesus bringer glede og kan se langt; slike mennesker har en åpen horisont, - de er ikke innestengt bak en mur; de ser langt fordi de vet å se ut over det onde og problemene. Samtidig ser de godt også på kort avstand siden de virkelig ser de andre og deres behov. Det er det Herren ber oss om i dag: Vi er kalt til å uroe oss for de mange Lasarusene som vi ser, til å finne ut hvordan vi kan møte og hjelpe dem, uten alltid å delegere til andre og si: «I morgen skal jeg hjelpe deg, i dag har jeg ikke tid; jeg skal hjelpe deg i morgen». Dette er en synd. Den tiden vi bruker på å hjelpe andre er tid som vi gir Jesus, det er kjærlighet som varer: Det er vår skatt i himmelen som vi skaffer oss her på jorden.

Kjære kateketer, og kjære brødre og søstre, må Herren gi oss nåde hver dag å bli fornyet av gleden over det fremste budskapet: Jesus døde og stod opp; Jesus elsker oss personlig! Må han gi oss kraft til å leve og forkynne kjærlighetsbudet, til å overvinne blindhet og verdslig tristhet. Må han gjøre oss følsomme for de fattige, som ikke er et vedheng, men en viktig side: Evangeliet er alltid oppslått på denne siden for oss alle.

27/09/2016 09:11