Lær å gjøre godt. Paven i Sankta Marta

Hva betyr det, særlig nå i fastetiden, at vi skal omvende oss? Under morgenmessen i Sankta Marta-kapellet 14. mars tok pave Frans utgangspunkt i dagens tekst fra Jesaja (Jes 1,10.16-20) og svarte at det betyr at vi skal gå bort fra det onde og lære å gjøre det gode – ikke alene, men med Herren, ved ydmykt å la ham få slippe til i oss.

Vask dere, gjør dere rene!
Få de onde gjerningene
bort fra mine øyne,
hold opp med å gjøre ondt,
lær å gjøre godt!
(Jes 1,16-17)

Vi skal altså «gå bort fra det onde og lære å gjøre det gode», sa paven. Det er faktisk dette, ganske enkelt, som er «omvendelsens vei».

Denne anvisningen har sitt utspring i vår daglige opplevelser. Paven forklarte at «hver dag gjør hver av oss noe som er stygt: I Bibelen står det at selv den mest hellige av oss synder sju ganger om dagen (Ordsp 24,16)… Men vi bør ikke venne oss til å leve med det stygge.» Så «hvis jeg gjør noe som er stygt, så merker jeg det og vil bort fra det». Gå bort fra det onde, bort fra «det som forgifter sjelen, som gjør den mindre, som gjør deg syk». Så vi må «gå bort fra det onde».

Men det er ikke nok. For så står det: «Lær å gjøre godt». Paven sa at «det er ikke lett å gjøre godt. Vi må stadig lære det». Heldigvis ‘underviser’ Herren oss i det. Vi må gjøre «som barna» og «lære». Det betyr at «underveis i livet, i det kristne livet, lærer vi noe hver dag. Hver dag må vi lære å gjøre noe, lære å være bedre enn dagen før».

Dette er altså «regelen for å omvende seg: å gå bort fra det onde og å lære å gjøre det gode». Paven forklarte at «omvendelse er ikke å gå til en fe som kan bruke tryllestaven på oss: nei! Omvendelse er en vandring.» Underveis går vi bort fra det onde og lærer å gjøre det gode. Det er en vandring som krever «mot, for å gå bort» fra det onde og «ydmykhet for å lære» å gjøre det gode.

Søk det som er rett,
hjelp den undertrykte,
vær forsvarer for farløse,
før enkers sak!
(Jes 1,17)

Det er ikke tilfeldig, sa paven, at Herren, gjennom Jesaja, gir oss noen konkrete eksempler. Det fins mange flere. Det som er viktig er å forstå at «det er med konkrete ting, ikke med ord, at man lærer å gjøre godt». Jesus, slik det står i dagens evangelietekst, «bebreider lederne for ‘de sier nok hva dere skal gjøre, men selv gjør de det ikke’. De gjør ikke noe konkret. Og når det ikke finnes noe konkret, kan det heller ikke finnes noen omvendelse».

Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren.
Om syndene deres er som purpur,
skal de bli hvite som snø,
om de er røde som skarlagen,
skal de bli hvite som ull.
(Jes 1,18)

Først inviterer Herren oss og så hjelper han oss». Han sier «kom» [«su» på italiensk, det vil si «opp»]. «Opp», sier Herren, og det er vakkert, sa paven. Det er som da Herren sa «Stå opp, ta båren din og gå hjem!» (Luk 5,24) til den lamme mannen. «Stå opp», sa han også til Jairus’ datter (Luk 8,54) og til enkens sønn i Nain (Luk 7,14). ‘

Gud inviterer oss alltid til å stå opp, og «han gir oss alltid hånden for å hjelpe oss opp». Og det karakteristiske er at han gjør det med ydmykhet, sa paven. «La oss gjøre opp vår sak», leser vi i Jesaja. Så Gud «gjør seg liten, som en av oss, vår Gud er ydmyk […] Han kaller oss, og så går han sammen med oss for å hjelpe til, for å forklare ting, for å ta oss i hånden og leie oss avsted» . Og resultatet av dette er helt «vidunderlig», understreket paven: «Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø». Så Herren «kan gjøre dette underet»: «forandre oss. Ikke over natten: nei, nei, nei!» Han gjør det underveis.

«Så dette er fastetidens omvendelsesvei, ganske enkelt. Han er en Far som snakker, en Far som er glad – kjempeglad – i oss. Og han er med oss.» Det eneste som kreves av oss er «å være ydmyke». Jesus sier jo at «den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Matt 23,12).