2016-10-03 09:45:00

Pave Frans' reise til Georgia og Aserbajdsjan


Fredag 30. september dro pave Frans på et tredagers besøk til Georgia og Aserbajdsjan. Dette var den andre delen av hans reise i Kaukasus. Første del var reisen til Armenia for tre måneder siden.

Fjellandet Georgia har fem millioner innbyggere og ble fritt i 1991, liksom de andre to landene. De fleste av innbyggerne er ortodokse.

Aserbajdsjan grenser til Det kaspiske hav og har både fjell og sletter. De aller fleste av de ni millioner innbyggerne er muslimer; det fins også noen hundretusen kristne, men bare et halvt tusen av dem er romersk-katolske.

Møtekultur, fred, økumenikk og interreligiøs dialog var noen av stikkordene for reisen. Paven ønsket dessuten å besøke de små katolske samfunnene. «Verden syns bedre fra utkanten enn fra sentrum», har han sagt ved noen anledninger. Til det lille fellesskapet i Baku sa han at «paven kaster bort tiden på samme måte som Den hellige ånd på den tiden!»: «Den tiden» var dengang for to tusen år siden da disiplene var samlet i rommet ovenpå.

Fredag 30. september: Roma – Tbilisi

Da pave Frans fredag landet i Tbilisi, hovedstaden i Georgia, ble han mottatt av blant andre president Giorgi Margvelasjvili og patriark Ilia II av Den georgiske kirke.

Han dro så først til presidentpalasset og møtte representanter for styresmaktene og det diplomatiske korpset.

Så dro han videre til patriarkpalasset for å møte landets ortodokse kristne. Patriark Ilia II har vært overhode for den georgiske kirken helt siden 1977. Paven kommenterte siden at «Han er en Guds mann. Denne mannen rørte meg». Ikke alle i Den georgiske kirken er forøvrig enige i den økumeniske virksomheten.

Siste punkt på fredagsprogrammet var et besøk i en av den katolske kirkes særkirker, nemlig den kaldeisk-katolske kirke. Møtet fant sted i den hellige Simeon Barsabae’s kirke. Det assyrisk-kaldeiske samfunnet i Georgia er blitt til av flyktninger fra forskjellige land, -  fra Iran og Tyrkia og i de senere årene også fra Syria og Irak. Med på møtet var også den kaldeiske patriarken Sako, som var kommet reisende fra Irak, - der situasjonen er svært vanskelig, og andre tilreisende biskoper, prester og nonner. Paven ba en bønn om fred særskilt med tanke på de kristne i Syria og i Irak. Det ble sunget på arameisk, altså Jesu morsmål.

Lørdag 1. oktober: Tbilisi – Mtskheta – Tbilisi

Lørdag morgen feiret pave Frans messe på Meskhi-stadion og gikk gjennom en hellig dør der. Det var den hellige Teresa av Jesusbarnets dag. I prekenen snakket han om Guds trøst. Gud trøster oss, både direkte i hjertet og gjennom de andre. Men for å kunne trøste og bli trøstet, må vi bli som barn (jf. Matt 18,3-4) og holde hjertedøra åpen. Mennesket er stort når det greier å være lite foran Gud.

Om ettermiddagen møtte paven  pastoralarbeidere i Marias himmelfartskatedralen. Deretter dro han til kamillianernes hjelpesentrum og møtte både pasienter og mennesker som arbeider i forskjellige katolske hjelpeorganisasjoner i Georgia.

Siste punkt på lørdagsprogrammet var et besøk i den ortodokse Svetitskhovelikatedralen i Mtskheta, ikke langt fra Tbilisi. Det sies at Jesu kjortel er innemurt i katedralen. Paven holdt en tale for alle de fremmøtte der han viste til kjortelen som symbol på enhet. Den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned (Joh 19,23). Kjortelen står for enheten av alle de som er blitt kledt i Kristus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus (Gal 3,27).

Søndag 2. oktober: Tbilisi – Baku – Roma

Søndag morgen dro pave Frans til Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan. Han feiret messe i landets eneste katolske kirke, på salesianernes sentrum, og hadde også angelusbønn der.

I sin preken utifra dagens evangelietekst om tro og tjeneste (Hab 1,2-3;2,2-4; Sal 95; Tim 1,6-8.13-14; Luk 17,5-10) brukte paven veving som et bilde. Han snakket om «troens innslag og tjenestens renning». Vi mennesker ber ofte Gud hjelpe oss, vi lurer på hvor han er og hvorfor han ikke griper inn i verden. Og vi ber om å få større tro. Ja, det er han som gir oss troen i gave, – troen er den gyldne tråden som forbinder oss med Herren – det er den rene gleden over å være sammen med ham. Men denne troen kan bære frukt bare hvis vi gjør vår del av arbeidet, nemlig tjenesten.

Når vi tålmodig vever sammen tro og tjeneste, forblir hjertet åpent og ungt, og det vokser ved å gjøre godt. Tjenesten er mye mer enn plikt, mye mer enn gode gjerninger. Han ber oss være totalt åpne, lydhøre og tjenestevillige. «Den som vil tjene meg, må følge meg» (Joh 12,26). Han gir hele seg, og han vil at vi skal svare ved å gi hele oss – gi hele den vakre silketråden som hver av oss er.

Det er ved å forandre våre hjerter at Gud forandrer verden, og det vil han gjøre sammen med oss. Han vil at vi skal holde hjertedøra åpen for ham, og når vi gjør det, seirer vår tro over verden (jf. 1 Joh 5,4).

Paven nevnte to fristelser som er spesielt aktuelle: Vi kan bli passive og la hjertet bli lunkent (jf. Åp 3,16). Eller vi kan bli hyperaktive og gjøre oss selv til herrer.

Avslutningsvis siterte han Mor Teresa av Calcutta: «Troens frukt er kjærlighet. Kjærlighetens frukt er tjeneste. Tjenestens frukt er fred» (A simple path, Introduction).

Om ettermiddagen besøkte han monumentet for de falne i krigene for uavhengighet. Så møtte han myndighetene i landet i Heydar Aliyev-senteret, blant andre president Ilham Alijev. Til slutt besøkte han Heydar Aliyev–moskeen. Han snakket først privat med Sheikh-ul-Islam Allahshukur Pashazadeh, som er stormufti i Kaukasus og møtte så mange andre representanter for forskjellige religiøse samfunn i landet.

Som vanlig holdt paven en pressekonferanse på hjemveien og fikk spørsmål som brakte ham inn på temaer som konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan, ekteskap og skilsmisse, homoseksualitet, kjønnsideologi, neste konsistorium, pave Johannes Paul II, Nobels fredspris, reisemål for de neste reisene (helt sikkert Fatima i Portugal), presidentvalget i USA.








All the contents on this site are copyrighted ©.