2016-09-22 09:32:00

Pave Frans’ meditasjon i den hellige Frans' basilika


Under den nylig avsluttede «Verdensdagen for bønn om fred» i Assisi, samlet alle de kristne seg i den nedre delen av den hellige Frans’ basilika. Paven holdt en meditasjon for dem. Han sa:

Foran den korsfestede Jesus gjenlyder hans ord også for oss: «Jeg tørster» (Joh 19,28). Tørsten, enda mer enn sulten, er menneskets største behov, og også dets største lidelse. La oss betrakte Guds - Den høyestes - mysterium, som av barmhjertighet kom og ble en stakkar blant menneskene.

Hva er det Herren tørster etter? Sikkert etter vann, som er livsnødvendig. Men framfor alt etter kjærlighet, som ikke er mindre vesentlig for å kunne leve. Han tørster etter å gi oss sin kjærlighets levende vann, men også etter å få vår kjærlighet. Profeten Jeremias uttrykte Guds glede over vår kjærlighet slik: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud (Jer 2,2). Men profeten ga også stemme til den guddommelige lidelsen da mennesket, utakknemlig, forlot kjærligheten – også i dag later han til å si det samme - De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann (Jer 2,13). Det er dramaet med «det uttørkede hjertet», med den ubesvarte kjærligheten, et drama som igjen blir utspilt i evangeliet når mennesket besvarer Jesu tørst med eddik, altså vin som er blitt sur. Salmisten klaget profetisk over dette: Da jeg var tørst, fikk jeg eddik å drikke (Sal 69,22).

«Kjærligheten er ikke elsket»: I følge noen fortellinger var dette den virkeligheten som opprørte den hellige Frans av Assisi.  Av kjærlighet til den lidende Herren skammet han seg ikke over å gråte og klage høyt (jf. Fonti Francescane, nr. 1413). Det er denne virkeligheten som vi må ha i hjertet når vi ser den korsfestede Gud, som tørster etter kjærlighet. Mor Teresa av Calcutta ville at ordene «Jeg tørster» skulle stå skrevet ved krusifikset i kapellene i alle hennes ordenshus. Å slokke Jesu kjærlighetstørst på korset ved å tjene de fattigste av de fattige var hennes svar. Herrens tørst bli virkelig slokket av vår medlidende kjærlighet, han blir trøstet når vi bøyer oss hen og lider med en annen. På dommedag vil han si at alle de er «velsignet» som ga drikke til den tørste, som ga konkret kjærlighet til den trengende: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg» (Matt 25,40).

Jesu ord utfordrer oss, de krever å bli mottatt i hjertet og besvart med livet. I hans «Jeg tørster» kan vi høre stemmen til de lidende, det stumme skriket fra de små uskyldige som aldri får se lyset i denne verden, den inntrengende bønnen til de fattige og til de som behøver freden aller mest. De som lider under krigen - krigen som forurenser folkene med hat og Jorden med våpen - ber om fred; våre brødre og søstre som lever med trusselen om å bli bombardert eller som er nødt til å dra hjemmefra, som mister alt og må reise mot det ukjente, ber om fred. Alle disse er den korsfestedes brødre og søstre, «de små» i hans rike, lemmer på hans kropp som bærer på sår som er gått opp igjen. De tørster. Men ofte er det avvisningens bitre eddik de får, liksom Jesus. Hvem er det som hører på dem? Hvem er det som bryr seg om å svare dem? Altfor ofte møter de likegyldighetens øredøvende stillhet, egoismen til de som blir irritert, kulden hos dem som avslår ropet om hjelp like lett som de skifter kanal på tv-en.

Foran den korsfestede Jesus, Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,24), er vi kristne kalt til å kontemplere mysteriet med «kjærligheten som ikke er elsket», og til å øse ut barmhjertighet i verden. På korset, livets tre, ble det onde forvandlet til godt; også vi, den korsfestedes disipler, er kalt til å være «livstrær» som tar opp i seg likegyldighetens forurenselse og gir verden kjærlighetsoksygen tilbake. Fra Jesu side kom det vann, -  det står for Ånden, som gir liv (jf. Joh 19,34); må det fra oss, som tror på ham, komme medlidenhet med alle de som tørster i dag.

Må Herren la oss, liksom Maria ved korset, være forenet med seg og nær de som lider. Harmonien og fellesskapet mellom oss vil fortsette å vokse når vi nærmer oss de som i dag lever som korsfestede og når vi henter styrken til å elske fra han som ble korsfestet og stod opp igjen. For han er vår fred (Ef 2,14), han kom og forkynte fred både for de som er nær og de som er langt borte (jf. Ef 2,17). Må han bevare oss i kjærligheten, og må han forene oss fullstendig slik at vi blir det han ønsker, nemlig «ett» (jf. Joh 17,21).








All the contents on this site are copyrighted ©.