sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:
Vatikanradion

Hemsida / Dansk \ Norsk / Norsk

Møtet mellom patriark Kirill og pave Frans på Cuba


Pave Frans og patriark Kirill i den russisk-ortodokse kirken møtte hverandre fredag 12. februar på Cuba. Møtet var blitt kunngjort en uke før. Det var første gang overhodene for de to kirkene møttes.

Paven og patriarken snakket sammen i to timer på flyplassen i Havana og undertegnet så en felleserklæring (på engelsk) om felles verdier og anliggender. Her følger et sammendrag av erklæringen:

Paven og patriarken erklærer sin glede over å møtes som brødre i den kristne troen. De møtes ansikt til ansikt (jf. 2 Joh 12), hjerte til hjerte, for å diskutere kirkenes forhold til hverandre, de troendes problemer og utsiktene for den menneskelige sivilisasjonens utvikling.

Det er på Cuba de møtes, langt fra konfliktene i "den gamle verdenen". I nesten tusen år har katolikker og ortodokse ikke lenger hatt fellesskap i eukaristien. De beklager dette. Jesu ba om enhet: Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss (Joh 17,21).

De føler sterkt at det er nødvendig at katolikker og ortodokse samarbeider for ydmykt og med gudsfrykt å gjøre rede for det håp vi eier (jf. 1 Pet 3,15). De har til hensikt å gjøre alt som er nødvendig for å overvinne de historiske uoverensstemmelsene. De vil forene sin innsats for å vitne om evangeliet. De vil svare på den moderne verdenens utfordringer sammen.

De tar opp forfølgelsen av kristne i mange land i Midtøsten og i Nord-Afrika. De appellerer til det internasjonale samfunnet om å handle raskt for å forhindre at kristne fortsetter å bli drevet bort fra Midtøsten.

De erklærer at disse dagers martyrer som tilhører forskjellige kirker, men som er forent i lidelsen, er et pant på de kristnes enhet.

De appellerer til det internasjonale samfunnet om å få slutt på volden og terrorismen.

De skriver at i vår foruroligende tid er interreligiøs dialog uunnværlig. Selv når religiøse sannheter blir forstått forskjellig, må ikke det forhindre mennesker av forskjellig tro i å leve fredelig sammen. Videre skriver de at ingen forbrytelse kan begås i Guds navn for Gud vil ikke uorden, men fred (jf. 1 Kor 14,33).

De takker Gud den kristnes troens fornyelse i Russland og i mange andre land i Øst-Europa. De uttrykker sin bekymring for situasjonen i land der de kristne har vansker med å leve sin tro fullt ut. I enkelte land som er under omforming til sekularisert samfunn er nå religionsfriheten alvorlig truet.

Når det gjelder Europa og integrasjonsprosessen der, anbefaler de årvåkenhet overfor en integrasjon som ikke respekterer den religiøse identiteten. Vi er åpne for andre kulturers bidrag til vår kultur, men overbevist om at Europa må forbli trofast mot sine kristne røtter, uttrykker paven og patriarken. De ber de kristne i hele Europa om å forene seg for sammen å vitne om Kristus og evangeliet.

Paven og patriarken minner om at mange materielle goder er veldig urettferdig fordelt. Kirkene må forsvare rett og respekt for tradisjoner og være solidariske med alle de som lider. De siterer fra første korinterbrev: Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud (1 Kor 1,27-29).

De sier seg enige i at familien er det naturlige sentrum for menneskets og samfunnets liv, og en vei til helliggjørelse. Familien er basert på ekteskap. Det er kjærligheten som besegler forbindelsen og som lærer ektefellene å ta imot hverandre som gaver.

De oppfordrer alle til å respektere de ufødtes rett til liv. De ufødtes blod roper til Gud fra jorden (jf. 1 Mos 4,10). Eutanasi får eldre og syke til å føle seg som en overdreven byrde for familien og samfunnet. De erklærer seg bekymret for utviklingen av biomedisinsk reproduksjonsteknologi og minner om at mennesket er skapt i Guds bilde.

De henvender seg spesielt til de unge kristne. De oppfordrer dem til ikke å gjemme talenten sin i jorden (jf. Matt 25,25), men å bruke alle sine evner til å bekrefte Kristi sannhet i verden. De ber dem om å leve i kjærlighet til menneskene og Gud. De unge må ikke være redde for å gå mot strømmen.

Paven og patriarken erklærer at ortodokse og katolikker ikke er konkurrenter, men søsken. De siterer fra Romerbrevet: Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent, for at jeg ikke skal bygge på en grunnvoll som andre har lagt (Rom 15,20).

De håper at deres møte også kan bidra til forsoning der hvor det fins spenninger mellom gresk-katolikker og ortodokse.

Avslutningvis skriver de at i nåtidens verden, der de åndelige grunnpilarene for menneskets eksistens holder på å forsvinne, kreves det et sterkt vitnesbyrd på alle områder. Menneskehetens fremtid avhenger for en stor del av vår evne til å vitne om Sannhetens ånd. Jesus hjelper oss med dette; han styrker oss åndelig og sier Vær ikke redd, du lille flokk! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket (Luk 12,32). Troen på Kristus forvandler livet. [Mer om dette i pavens preken ved avslutningen av bønneuka for kristen enhet.]

På flyreisen videre, fra Cuba til Mexico, ønsket paven å uttrykke sine følelser. Han sa blant annet følgende til journalistene: Han følte at president Castro hadde gitt dem en god velkomst,og han takket ham for hjelpen.

Med patriarken hadde det vært en samtale mellom brødre, mellom to biskoper som fortalte om situasjonen i sine kirker, som snakket sammen om situasjonen i verden - om krigene som angår alle, og om den kommende synoden for de ortodokse kirkene [som vil finne sted på Kreta i juni]. Paven sa at under samtalen hadde han følt en glede som kom fra Herren. "Kirill snakket fritt, og jeg snakket fritt. Gleden var til å ta og føle på", sa paven.

De hadde også snakket om mulige fellesaktiviteter. En gang hadde paven sagt at hvis det er på kontoret vi skal få i stand de kristnes enhet - ved å studere teologi og slikt - så vil Herren, når han kommer, finne oss sittende på kontoret. Paven ønsker at når Herren kommer skal han i det minste finne oss underveis. "Enheten gjøres underveis, mens vi går. Når Herren kommer, må han i det minste finne oss underveis sammen."

Paven understreket at felleserklæringen ikke er ment som en politisk eller sosiologisk erklæring, men som en pastoral erklæring.