sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Messen – 12. Den eukaristiske liturgi. II: Den eukaristiske bønnen

Eukaristifeiring. Bilde: Pixabay - RV

29/03/2018 09:41

I sin tolvte katekese om messen, 7. mars, kom pave Frans til den eukaristiske bønnen. «Denne sentrale bønnen i messen oppdrar oss litt etter litt til å gjøre hele vårt liv til en 'eukaristi', altså til en takksigelse».

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Paulus’ første brev til korinterne:

I den natt da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er min kropp, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Hver gang dere drikker av det, gjør det til minne om meg!» (1Kor 11,23-25)

Messen – 12. Den eukaristiske liturgi. II: Den eukaristiske bønnen

Vi fortsetter med våre katekeser om messen og skal i dag ta for oss den eukaristiske bønnen. Etter frembæringen av brødet og vinen begynner den eukaristiske bønnen, som særmerker messefeiringen og er dens midtpunkt, rettet mot kommunionen. Den svarer til det som Jesus selv gjorde under den siste nattverd, da han satt til bords med apostlene og ba takkebønnen – «takket» – over brødet og deretter over vinbegeret (jf. Matt 26,27; Mark 14,23; Luk 22,17.19; 1Kor 11,24): Hver gang vi feirer eukaristi og slutter oss til hans frelsesoffer lever hans takksigelse.

I denne høytidelige bønnen – den eukaristiske bønnen er høytidelig – uttrykker Kirken hva det er den gjør når den feirer eukaristien og hvorfor den gjør det: få samfunn med Kristus som virkelig er nærværende i det vigslede brødet og vinen. Etter å ha oppfordret forsamlingen til å løfte sine hjerter til Herren og takke ham, retter presten, med høy stemme, bønnen på vegne av alle de tilstedeværende til Faderen gjennom Jesus Kristus i Den hellige ånd. «Meningen med denne bønn er at hele forsamlingen skal forene seg med Kristus i bekjennelsen av Guds store gjerninger og i frembæringen av offeret» (Generell orientering om Missale Romanum, 54). – Og for å kunne forene seg må man forstå. Kirken feirer derfor messen på språk som folk forstår. Slik kan hver og en sammen med presten bli med på denne lovprisningen, denne store bønnen. – «Kristi offer og det eukaristiske offer er ett og samme offer» (Den katolske kirkes katekisme, 1367).

I Missalet fins det forskjellige varianter av den eukaristiske bønnen, som alle er sammensatt av noen bestemte bestanddeler, som jeg nå vil minne om (jf. GoRM, 55; KKK, 1352-1354). Alle er meget vakre. For det første er det prefasjonen, som er en takksigelse for Guds gaver, særlig for at han sendte Sønnen som Frelser. Prefasjonen slutter med Sanctus-akklamasjonen, som vanligvis blir sunget. Det er skjønt å synge Sanctus: «Hellig, hellig, hellig er Herren». Hele forsamlingen synger sammen med englene og helgenene for å lovprise og ære Gud.

Deretter påkaller vi Den hellige ånd og ber ham helliggjøre brødet og vinen med sin kraft. Vi påkaller Ånden for at han skal komme; for at Jesus skal være i brødet og vinen. Den hellige ånds virke og Kristi ord, fremsagt av presten, gjør hans legeme og blod – hans offer båret frem på korset én gang for alle – virkelig nærværende under brødets og vinens skikkelser (KKK 1353 og 1375). Jesus var veldig klar på dette. I stad hørte vi den hellige Paulus fortelle hvordan Jesus ordla seg: «Dette er min kropp», «dette er mitt blod». «Dette er min kropp», «dette er mitt blod». Jesus selv sa det. Vi må ikke gjøre oss merkelige tanker om dette. «Men hvordan kan noe som …». Det er Jesu kropp; nok om det! Troen: Troen kommer oss til hjelp; ved en trosakt tror vi at det er Jesu kropp og blod. Det er «troens mysterium», slik vi sier etter vigslingen. Presten sier: «Troens mysterium», og vi svarer med en akklamasjon. Ved å minnes Herrens død og oppstandelse, mens vi venter på hans herlighetsfylte gjenkomst, bringer Kirken Faderen det offeret som forsoner himmel og jord: Den frembærer Kristi påskeoffer og sammen med ham seg selv, og den ber, i kraft av Den hellige ånd, om å «bli ett legeme og én ånd i Kristus» (Eukaristisk bønn III; Sacrosanctum Concilium 48; GoRM, 79f). Kirken ønsker å forene seg med Kristus og med ham bli én kropp og én ånd. Det er dette som er den sakramentale kommunionens nåde og frukt: Vi nærer oss av Kristi kropp for at vi, som spiser av den, skal bli hans levende kropp i verden i dag.

Dette er et fellesskapsmysterium, Kirken slutter seg til Kristi offer og hans forbønn. Det er i lys av dette at Kirken i katakombene ofte fremstilles «som en kvinne i bønn, med armene løftet og utstrakt i orantestilling. På samme måte som Kristus strakte sine armer ut på korset, bærer Kirken frem seg selv og går i forbønn for alle mennesker, - ved Ham og med Ham og i Ham.» (KKK, 1368). Den bedende Kirken. Det er fint å tenke på den bedende Kirken. Et sted i Apostlenes gjerninger er det fortalt at Peter var i fengsel og «imens ba menigheten inderlig til Gud for ham» (Apg 12,5). Den bedende Kirken. Og når vi går til messen er det for å gjøre dette: være en bedende Kirke.

I den eukaristiske bønnen ber vi Gud samle alle sine barn i kjærlighetens fullkommenhet, i enhet med paven og biskopen, som nevnes ved navn, som tegn på at vi feirer i samfunn med den universelle Kirke og med lokalkirken. Bønnen og offeret bæres fram til Gud for alle Kirkens lemmer, både levende og døde, mens vi lever i det salige håp om å få del i himmelens evige arv i himmelen, sammen med jomfru Maria (jf. KKK, 1369-1371). Ingen og intet er glemt i den eukaristiske bønnen, men alt blir sammenfattet i Gud, slik den avsluttende doksologien minner om. Ingen blir glemt. Om en eller annen – en slektning, en venn – er i nød eller har gått til den andre verden – kan jeg i det øyeblikket sørge for at de blir nevnt, stille inni meg eller høyt, hvis jeg har bedt om å få navnet lest opp. «Far, hvor mye må jeg betale for å få lest opp navnet?» – «Ingenting». Forstår dere det? Ingenting! Man betaler ikke for messen. Messen er Kristi offer, og det er gratis. Forløsningen er gratis. Om du ønsker å gi en gave, så gjør det, men det skal ikke være noen betaling. Det er viktig å forstå dette.

Denne bønneformelen i kode kan kanskje synes litt fjern – det er sant at det er en eldgammel formel – men om vi forstår hva den betyr kan vi sikkert delta bedre. Den uttrykker nemlig alt det vi gjør i eukaristifeiringen; dessuten lærer den oss å pleie tre indre holdninger som aldri bør mangle hos Jesu disipler: for det første at vi «alltid og alle vegne takker» og ikke bare ved særskilte anledninger, når alt går bra; for det andre å gjøre vårt liv til en kjærlighetsgave, frivillig og gratis; for det tredje å bygge det konkrete fellesskapet, i Kirken og med alle. Denne sentrale bønnen i messen oppdrar oss altså litt etter litt til å gjøre hele vårt liv til en «eukaristi», altså til en takksigelse.

29/03/2018 09:41