sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken palmesøndag

«I denne feiringen blir både gledelige og smertefulle historier flettet sammen.» Nonne med kors laget av palmeblader, Petersplassen palmesøndag 2018. - REUTERS

26/03/2018 09:19

Palmesøndag ble minnet om Herrens inntog i Jerusalem feiret på Petersplassen. Så var det messe og til sist angelus. Under messen ble Herrens lidelseshistorie lest.

Palmesøndag er også Verdensungdomsdagen. Som et ledd i forberedelsene til bispesynoden i oktober 2018 om «De unge, tro og kallsbedømmelse» hadde tre hundre unge fra hele verden vært i Roma en ukes tid til et før-synodalt møte. På palmesøndag ble så et resultat av møtet, et dokument, overrakt paven.

På slutten av sin preken henvendte paven seg spesielt til alle verdens unge og ba dem bestemme seg for søndagens «hosianna!» og ikke falle for fredagens «korsfest, korsfest!»

Her følger hele prekenen:

Jesus drar inn i Jerusalem. I liturgien ble vi innbudt til å delta i folkets glede og fest. Folket er i stand til å rope og lovprise Herren. Men når vi hører lidelseshistorien blir denne gleden grumset til og etterlater en bitter og smertelig smak. I denne feiringen blir både gledelige og smertefulle historier flettet sammen, både det som går galt og det som går riktig, slik det er i vårt daglige liv som disipler. Denne feiringen er i stand til å blottlegge følelser og motsigelser som også vi, menn og kvinner av vår tid, ofte kan ha: Vi kan elske høyt, men også hate sterkt; vi kan tappert ofre oss, men når det passe oss også «toe våre hender»; vi kan være tro, men også la andre i stikken og svikte.

Det går klart frem av hele evangeliefortellingen at det er noen som blir forarget og irritert over den gleden som Jesus vekker.

Jesus drar inn i byen omgitt av sitt folk, omgitt av sang og høye rop. Vi kan tenke oss at vi under dette inntoget hører både stemmen til sønnen som ble tilgitt og til den spedalske som ble helbredet, og brekene fra den bortkomne sauen. Det er tollerens sang og sangen til den urene; det er ropet til han som levde i utkanten av byen. Det er ropene til menn og kvinner som fulgte ham fordi de hadde fått oppleve at han led med dem i deres smerte og elendighet … Det er sangen og den spontane gleden til mange som er blitt satt utenfor, og som etter å ha blitt berørt av Jesus kan rope: «Velsignet er han som kommer i Herrens navn». Hvordan kunne de vel la være å tiljuble Ham som hadde gitt dem verdigheten og håpet tilbake? Det er gleden til mange tilgitte syndere som igjen kan ha tillit og håp. Og de roper, de er glade. Dette er gleden.

Denne hosianna-gleden forstyrrer dem som anser seg som rettferdige og «tro» mot loven og de rituelle forskriftene; for dem er denne gleden meningsløs og skandaløs [jf. R. Guardini, «The Lord», Chicago, 1959, 365]. En glede som ikke er til å holde ut for dem som har sperret av sin evne til å føle med andre i deres smerte, lidelse og elendighet. – Mange av dem tenker vel: «For noen ubehøvlede mennesker!» – En utålelig glede for dem som har glemt de mange gode mulighetene de har fått. Hvor vanskelig det er for dem som prøver å rettferdiggjøre seg selv og fikse alt til egen fordel å forstå festgleden over Guds barmhjertighet! Hvor vanskelig det er for dem som bare stoler på sine egne krefter og føler seg bedre enn andre å ta del i denne gleden! [jf. Evangelii gaudium, 94]

Og slik har det seg at noen med sikker stemme kan rope: «Korsfest ham!» Det er ikke et spontant rop, men et oppkonstruert og iscenesatt rop som tar form gjennom forakt, bakvaskelse og ved å skaffe falske vitneutsagn. Det er ropet som kan oppstå idet man går fra fakta til rapport. Det er stemmen til de som manipulerer virkeligheten og skaper en versjon fordelaktig for dem selv, som ikke har problemer med å «sette fast» andre for å komme godt ut av det selv. Dette er en falsk rapport. Det er ropet til de som ikke sjenerer seg for å mele sin egen kake og bringe dissonerende stemmer til taushet. Det er ropet som kommer fra å «sminke» virkeligheten og male den på en slik måte at Jesu ansikt blir vansiret og han tar seg ut som en «forbryter». Det er stemmen til de som vil forsvare sin egen posisjon særlig ved å stille dem som ikke kan forsvare seg i et dårlig lys. Det er ropet fabrikkert av «intriger», selvtilstrekkelighet, stolthet og hovmod, som uten problemer erklærer: «Korsfest ham! Korsfest ham!»

Og slik blir folkets fest endelig brakt til taushet. Man river i stykker håpet, man dreper drømmene, man undertrykker gleden; hjertet blir pansret og kjærligheten blir kald. Det er «frels deg selv»-ropet som vil lulle solidariteten i søvn, slukke idealene, gjøre blikkene ufølsomme … Ropet som vil fjerne medlidenheten – å-lide-med, medlidenheten – som er Guds svakhet.

Den beste motgiften mot alle disse ropene er å se på Kristi kors og å la hans siste rop stille spørsmål ved oss selv. Kristus døde ropende ut sin kjærlighet til hver av oss: til unge og gamle, til helgener og syndere, kjærlighet til alle dem på hans tid og til alle oss nå. Vi er blitt frelst på hans kors, og ingen skal derfor slukke evangeliegleden; uansett hva situasjonen er, skal noen forbli langt borte fra Fars barmhjertige blikk. Å se på korset vil si å stille spørsmål ved våre prioriteter, valg og handlinger. Det betyr å overveie vår følsomhet overfor dem som nå går igjennom noe vanskelig. Brødre og søstre, hva er det vårt hjerte ser? Gleder vi oss fortsatt over Jesus og lovpriser ham i vårt hjerte, eller skammer vi oss over at han prioriterer synderne, dem som kommer sist, dem som er glemt?

Og kjære dere unge, den gleden som Jesus vekker i dere forarger og irriterer noen. For det er vanskelig å manipulere et ungt menneske som er fullt av glede! Det er vanskelig å manipulere et ungt menneske fullt av glede!

Men på denne dagen er også et tredje rop mulig: «Noen fariseere i folkemengden sa til ham: «Mester, tal disiplene dine til rette!» Men han svarte: ‘Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope’» (Luk 19,39-40).

Å bringe de unge til taushet er en fristelse som alltid har fantes. Fariseerne selv blir sinte på Jesus og ber ham roe dem ned og få dem til å være stille.

Det fins mange måter å gjøre de unge tause og usynlige. Mange måter å bedøve dem på og lulle dem inn for at de ikke skal «bråke», for at de ikke skal stille seg spørsmål og stille seg spørrende. «Vær stille, dere!» Det fins mange måter å holde dem i ro slik at de ikke engasjerer seg, og slik at drømmene deres taper høyde og blir til jordbundne, smålige, triste fantaseringer.

På denne palmesøndagen, når vi feirer Ungdomsverdensdagen, har vi godt av å høre det svaret Jesus gir fariseerne, både dengang og nå: «Dersom de tier, skal steinene rope» (Luk 19,40).

Kjære unge, det er opp til dere å rope, det er opp til dere å bestemme dere for søndagens hosianna for ikke å falle for fredagens «korsfest!» … Og det er opp til dere ikke å tie. Om de andre tier, om vi gamle og ansvarlige – ofte korrupte – tier, om verden tier og taper gleden, spør jeg dere: Vil dere rope?

Vær så snill og bestem dere før steinene roper!

26/03/2018 09:19