sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Ti år og syk. Fra «En sjels historie»

«Imidlertid hadde hun en sol ved sin side; denne solen var den mirakuløse statuen av den hellige Jomfru.» - REUTERS

23/03/2018 15:34

I anledning «Hellighetens år 2018» vil vi gjennom en rekke artikler gjøre oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie». Dette er den fjerde artikkelen. Se også de andre tre:
Prologen til «En sjels historie»
Tiden i Alençon. Fra «En sjels historie»
Fra fire til åtte år. Fra «En sjels historie»

Thérèse begynte på klosterskole da hun var åtte år gammel. «De fem årene jeg gikk der, var de tristeste årene i mitt liv», skriver hun. Hjemme hadde hun det godt, sammen med faren og de fire eldre søstrene:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897

Da Thérèse var ni år gammel, gikk hennes «mor» Pauline i kloster, og like etter begynte Thérèse å lide av konstant hodepine og var alvorlig syk fra påskedag til pinsedag 1883.

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Thérèse stiler manuskript A til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret. Vi gjengir her noe av det Thérèse forteller om årene 1881 – 1883.

Thérèse med kusinen Marie (s. 64):

Noe jeg også hadde glede av, var å leke med lille Marie når jeg tilfeldigvis var alene med henne, for når ikke Céline Maudelone [kusine til Marie] var der og dro henne med i de vanlige lekene, lot hun meg bestemme, og da bestemte jeg at vi skulle leke en helt ny lek. Marie og Thérèse var to eremitter som kun bodde i en enkel hytte med en liten kornåker og noen grønnsaker som de dyrket. Deres liv bestod av uavbrutt kontemplasjon, det vil si, den ene eremitten avløste den andre i bønn når det var nødvendig å beskjeftige seg med det aktive liv. Det hele gikk for seg i monastisk ånd og i slik harmoni og stillhet at det var fullkomment. Når tante kom for å hente oss for å gå tur, fortsatte vi leken på gaten. De to eremittene bad rosenkransen sammen, og for ikke å vise sin fromhet overfor et likegyldig publikum, brukte de fingrene i bønnen. Men en dag glemte den minste eremitten [Thérèse] seg. Hun hadde fått et kakestykke til matpausen sin, og før hun spiste det, gjorde hun et stort korstegn, hvilket fikk alle de verdslige tilskuerne til å le …

Celinés førstekommunion. Pauline i kloster (s. 66 – 69):

Det var den samme bris som beveget våre kronblad, så det som voldte glede eller sorg for den ene, gjorde det samme for den andre. Ja, vi delte alle gleder, det følte jeg spesielt sterkt på den store dag da min kjære Céline mottok sin førstekommunion. Jeg hadde ennå ikke begynt på klosterskolen, for jeg var bare syv år, men i mitt hjerte har jeg bevart et vakkert minne om hvordan du, kjære Moder [Pauline], hadde forberedt Céline på dette; hver kveld tok du henne på fanget og snakket med henne om denne viktige handling som nærmet seg. Jeg lyttet intenst, for jeg ville også forberede meg, men svært ofte bad du meg om å gå, siden jeg var for liten. Da kjente jeg hvordan mitt hjerte ble tungt, og jeg tenkte at fire år ikke var for meget når man skulle forberede seg til å motta Gud …

En kveld hørte jeg du sa at man etter sin førstekommunion måtte begynne et nytt liv, og straks bestemte jeg meg for ikke å vente helt til den dagen, men å begynne med det nye livet sammen med Céline … Aldri hadde jeg følt at jeg var så glad i henne som de tre dagene hun gjorde sin retrett. Det var første gang i mitt liv at jeg var så langt borte fra henne og ikke sov i hennes seng. Den første dagen hadde jeg glemt at hun ikke kom hjem. Jeg hadde spart en håndfull kirsebær til henne, som pappa hadde gitt meg for at jeg skulle spise dem sammen med henne, og da hun ikke kom hjem, ble jeg så lei meg. Pappa trøstet meg med at han neste dag ville ta meg med til klosterskolen så jeg kunne få møte Céline, og da kunne jeg gi henne noen andre kirsebær! … Førstekommunionsdagen til Céline har etterlatt et lignende inntrykk som min egen. Da jeg våknet om morgenen, ganske alene i den store sengen, følte jeg en glede strømme igjennom meg. «Det er i dag! … Dette er den store dagen …» Jeg ble aldri trett av å gjenta disse ordene. Jeg følte det som om det var jeg som skulle motta min første kommunion. Jeg tror at jeg denne dagen fikk motta en stor nådegave, og jeg betrakter den dagen som en av de vakreste i mitt liv …

Jeg har gått noe tilbake i tid for å gjenkalle dette fine og vakre minnet, men nå må jeg fortelle om de smertefulle prøvelsene som knuste lille Thérèses hjerte, da Jesus tok fra henne hennes kjære mamma, hennes Pauline, som hun elsket så høyt! …

En dag fortalte jeg Pauline at jeg ville bli eremitt og dra sammen med henne til en ørken langt borte. Hun svarte da at hun ønsket det samme som meg, og at hun nå ventet på at jeg skulle bli stor nok til at vi kunne dra. Dette var nok sikkert ikke alvorlig ment, men lille Thérèse tok det helt på alvor, så hvor smertefullt ble ikke da hun en dag overhørte sin kjære Pauline snakke med Marie om at hun snart skulle inntre i Karmel! … Jeg visste ikke hva Karmel var, men jeg forstod at Pauline ville forlate meg for å gå i kloster, jeg forstod at hun ikke ville vente på meg, og at jeg kom til miste min mor for andre gang! … Å! Hvordan skal jeg beskrive den angst jeg da følte i mitt hjerte. Plutselig forstod jeg hvordan livet var. Inntil da hadde det ikke forekommet meg spesielt trist, men nå stod det for meg slik det var i virkeligheten; jeg forstod at det bestod kun av lidelse og stadige adskillelser. Jeg gråt bittert, for jeg hadde ennå ikke fattet gleden ved å ofre noe. Jeg var svak, så svak at jeg nå anser det som en stor nåde at jeg var i stand til å bære en prøvelse som syntes å overgå mine krefter! … Om jeg på en mer skånsom måte hadde fått kjennskap til at min kjære Pauline skulle forlate meg, hadde jeg kanskje ikke fått det så vondt, men på grunn av at jeg så uforberedt ble overrasket av nyheten, var det som om mitt hjerte ble gjennomboret av et sverd …

Jeg vil alltid huske, kjære Moder, hvor kjærlig du trøstet meg. Så fortalte du meg om livet i Karmel, og jeg syntes det lød så vakkert! Når jeg senere tenkte igjennom det du hadde fortalte, følte jeg at Karmel var den ørkenen hvor Gud ville at også jeg skulle skjule meg. Jeg kjente det med slik en kraft at det ikke var den minste tvil i mitt hjerte. Det var ikke bare en drøm som barnet lot seg rive med av, men en sikkerhet om et guddommelig kall. Jeg skal tre inn i Karmel, ikke på grunn av Pauline, men kun for Jesus … jeg tenkte mangt og meget som ikke lar seg uttrykke i ord, men som etterlot en dyp fred i min sjel.

Sykdommen bryter ut påskedag 1883 (s. 73 – 74):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive en så merkelig sykdom, jeg er nå overbevist om at det var djevelens verk. Men lenge etter at jeg ble frisk, trodde jeg at jeg var blitt syk med vilje, og i min sjel opplevde jeg dette som et virkelig martyrium

Jeg fortalte det til Marie, som med sin sedvanlige godhet beroliget meg etter evne. Jeg skriftet det også, og min skriftefar forsøkte likeledes å berolige meg med at det ikke var mulig å simulere så syk som jeg hadde vært. Vårherre ville nok sikkert rense min sjel og særlig gjøre meg mer ydmyk ved å tillatte dette indre martyrium, som varte helt til jeg inntrådte i Karmel, hvor vår åndelige veileder på et blunk befridde meg fra alle mine anfektelser, og siden har jeg vært helt rolig.

Det var ikke så merkelig at jeg var redd for å ha spilt syk uten å være det i virkeligheten, for jeg sa og gjorde ting som jeg ikke mente. Stadig vekk var det som om jeg var i en ørsketilstand og sa ting som var helt meningsløse, og samtidig er jeg sikker på at jeg ikke et eneste øyeblikk mistet forstanden … Det kunne ofte synes om om jeg var bevisstløst, helt ubevegelig, og da kunne man ha gjort med meg hva man ville, til og med tatt livet av meg. Likevel hørte jeg alt som ble sagt der omkring meg, og fremdeles husker jeg alt …

Helbredelsen pinsedag (s. 75 – 77):

Vi befant oss i den vakre mai måned, og hele naturen hadde smykket seg med blomster og åndet glede, bare den lille blomsten syknet hen og så ut til å visne bort for bestandig … Imidlertid hadde hun en sol ved sin side; denne solen var den mirakuløse statuen av den hellige Jomfru, den som to ganger hadde talt til mamma, og ofte, ja svært ofte, vendte den lille blomst sine kronblad mot denne velsignede stjerne … En dag så jeg pappa komme inn i Maries rom, hvor jeg lå og sov. Han gav henne flere gullmynter, og med et meget bedrøvet uttrykk i ansiktet bad han henne skrive til Paris og be dem lese en messe i Notre-Dame des Victoires for at Vår Frue skulle helbrede hans stakkars, lille pike. Å, hvor rørt jeg ble over å se min kjære konges tro og kjærlighet. Hvor gjerne ville jeg ikke ha sagt at jeg var frisk, men jeg hadde allerede gitt ham nok falske forhåpninger. Mine ønsker formådde ikke å gjøre noe under, og man trengte virkelig et under for å gjøre meg frisk … Dette under var det Vår Frue i Notre-Dame des Victoires som virket. En søndag [pinsedag, 13. mai 1883] (under messen som inngikk i en novene av messer) gikk Marie ut i hagen og lot meg være igjen sammen med Léonie, som satt og leste ved vinduet. Etter noen minutter begynte jeg å rope med ganske lav stemme: «Mamma … Mamma …». Léonie, som var vant til å høre meg rope slik, ignorerte meg. Dette varte en lang stund. Da ropte jeg høyere, og til slutt kom Marie. Jeg så helt tydelig at hun kom inn, men jeg kunne ikke kjenne henne igjen, og jeg fortsatt å rope stadig høyere: «Mamma! …» Jeg led meget under denne overnaturlige og uforklarlige kampen, og Marie led kanskje enda mer enn meg. Etter flere forgjeves forsøk på å vise at hun var hos meg, falt hun på kne ved siden av sengen sammen med Léonie og Céline. Hun vendte seg mot den hellige Jomfru, og hun bad til henne med like glødende intensitet som en mor som ber for sitt barns liv, og Marie fikk det hun ønsket seg …

Da stakkars lille Thérèse ikke fant noe hjelp på denne jord, vendte også hun seg mot sin Mor i himmelen, og hun bad av hele sitt hjerte om at hun nå endelig måtte forbarme seg over henne. Plutselig så jeg den hellige Jomfru stå der, og hun var meget vakker, hun var så vakker at jeg aldri har sett slik skjønnhet. Hennes ansikt utstrålte en uutsigelig godhet og ømhet, men det som trengte inn i dypet av min sjel, var den hellige Jomfruens betagende smil. Alle smerter var da som fordunstet, og to store tårer brøt frem fra mine øyne og rant sakte ned over kinnene, men dette var rene gledestårer … Å, tenke jeg, den hellige Jomfru smilte til meg, og det gjør meg så lykkelig … men aldri vil jeg fortelle det til noen, for da forsvinner min lykke. Nå senket jeg blikket uten anstrengelse og fikk se Marie, som så på meg med et kjærlig blikk. Hun virket beveget og så ut som om hun ante noe om den gunst den hellige Jomfru hadde vist meg … Å ja, det var nok takket være hennes dypfølte bønner at jeg fikk den nåde å oppleve at himmeldronningen smilte til meg. Da hun så at mitt blikk var festet på den hellige Jomfru, sa hun til seg selv: «Thérèse er frisk igjen!» Ja, den lille blomsten skulle gjenfødes til livet; den lysstråle som hadde varmet den, skulle ikke slutte med sine velgjerninger. Den virket i den, ikke plutselig over natten, men ganske mildt og varsomt fikk den sin blomst til å vokse og styrket den slik at den fem år senere kunne blomstre på det fruktbare Karmelberget.

Som før nevnt, hadde Marie gjettet at den hellige Jomfru hadde gitt meg en nådegave i det skjulte, og da jeg ble alene med henne, spurte hun meg derfor hva jeg hadde sett. Jeg klarte ikke å motstå hennes kjærlige og inntrengende spørsmål. Overrasket som jeg var over at min hemmelighet var kjent uten at jeg hadde fortalt noe, betrodde jeg alt til min kjære Marie … Akk! Som jeg hadde hatt en forutanelse om, forsvant min følelse av lykke, og alt forandret seg til bitterhet. Gjennom fire år var minnet om den uutsigelige nåde jeg hadde mottatt, en sann sjelelig pine for meg. Jeg gjenfant ikke lykken før jeg knelte ved Jomfru Marias føtter i Notre-Dame des Victoires [4. november 1887, dagen før pilegrimsreisen til Roma], men da kom den også tilbake i hele sin fylde … Jeg skal senere fortelle om denne andre nådegaven fra den hellige Jomfru.

Hvorfor «Thérèse av Jesusbarnet»? (s. 78 – 79):

Når det gjelder mine besøk i Karmel, husker jeg spesielt det første som fant sted like etter at Pauline hadde inntrådt. Jeg glemte å nevne det ovenfor, men jeg kom på en detalj som ikke kan utelates. Om morgenen den dagen jeg skulle på besøk i klosterets taleværelse, lå jeg helt alene i sengen og mediterte (for det var her min indre bønn var dypest, og i motsetning til bruden i Salomos Høysang, fant jeg alltid min elskede), og jeg funderte over hvilke navn jeg ville få i Karmel. Jeg visste at det fantes en søster Thérèse av Jesus, men det vakre navnet Thérèse kunne ingen ta fra meg. Plutselig kom jeg til å tenke på den lille Jesus, som jeg elsket så høyt, og jeg sa til meg selv: «Å, hvor lykkelig jeg ville bli om jeg kunne kalle meg Thérèse av Jesusbarnet!» I samtalerommet sa jeg ingenting om den drømmen jeg hadde hatt i våken tilstand, men da Moder Marie de Gonzague spurte søstrene hvilket navn man skulle gi meg, kom hun selv på tanken å gi meg navnet jeg hadde drømt … Jeg ble inderlig glad og tok dette lykkelige sammenfall av våre tanker som en oppmerksomhet fra min elskede lille Jesus.

***

Se også «Relikvievalfart i Norden» og Lisieux-arkivet.

23/03/2018 15:34