sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Messen – 11. Den eukaristiske liturgi. I: Frembæringen av offergavene

Eukaristifeiring. Bilde: Pixabay - RV

23/03/2018 15:21

I sin ellevte katekese om messen, onsdag 28. februar, begynte pave Frans gjennomgangen av den eukaristiske liturgi. Frembæringen av gavene lærer oss en selvoppfrelsens spiritualitet; sammen med brødet og vinen bærer vi oss selv fram.

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Markusevangeliet:

«Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset […] Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. (Mark 6,38-39.41)

Messen – 11. Den eukaristiske liturgi. I: Frembæringen av offergavene

Vi fortsetter med våre katekeser om messen. Etter ordets liturgi, som jeg har snakket om i de foregående katekesene, kommer messens andre hoveddel, nemlig den eukaristiske liturgi. På korsets alter beseglet Jesus en pakt (jf. Sacrosanctum concilium, 47), og i den eukaristiske liturgien gjør Kirken gjennom hellige tegn denne nye paktens offer stadig nærværende. Korset var det første kristne alteret, og når vi nå feirer messen ved alteret, minnes vi korsets alter, der det første offeret fant sted. Presten, som under messen representerer Kristus, gjør det som Herren selv gjorde og betrodde sine disipler under den siste nattverd: Han tok brødet og kalken, takket, ga det til disiplene og sa: Ta og ét …drikk: Dette er mitt legeme … dette er mitt blods kalk … Gjør dette til minne om meg.

I lydighet til Jesus har Kirken ordnet den eukaristiske liturgi slik at de forskjellige delene svarer til hans ord og handlinger kvelden før lidelsen: Under forberedelsen av offergavene bæres brød og vin til alteret, altså de samme elementene som Kristus tok i sine hender. I den eukaristiske bønnen takker vi Gud for hele frelsesverket, og offergavene blir til Kristi legeme og blod. Deretter kommer brødsbrytelsen og kommunionen, og da opplever vi det samme som apostlene, som fikk de eukaristiske offergavene av Kristi egne hender (jf. Generell orientering om Missale Romanum, 48).

Jesu første handling – han tok brødet og vinkalken – svarer altså til forberedelsen av gavene. Det er den første delen av den eukaristiske liturgi. Det er ønskelig at de troende bærer brødet og vinen til presten, for de uttrykker den åndelige gaven fra Kirken som er samlet til eukaristi der. «Selv om de troende ikke lenger som før i tiden bærer fram til liturgisk bruk brød og vin som de selv har produsert, bevarer allikevel den ritus å bære fram gavene sin betydning og åndelige mening» (GoRM, 49). Og i denne sammenhengen er det av betydning at når en biskop vier en ny prest, sier han, idet gir ham brød og vin: «Ta imot det hellige folks gaver til det eukaristiske offer» (Pontificale Romano – Ordinasjon av biskoper, presbytere og diakoner). I brødets og vinens tegn legger altså det troende folket sin offergave i prestens hender, og han legger den på alteret, eller Herrens bord, «som er midtpunktet for hele den eukaristiske liturgi» (GoRM, 49). (Messens midtpunkt er altså alteret, og alteret er Kristus; man må alltid se på alteret, som er midpunktet for messen.) I denne «frukt av jorden og av menneskers arbeid» blir de troendes streben etter å gi seg selv, i lydighet mot det guddommelige ordet, båret fram til glede for Gud, Den allmektige, «til hele verdens frelse». «De troendes liv, deres lovsang og lidelser, deres bønn og deres arbeid, forenes med Kristi gjerning og Hans fullkomne offergave og får på denne måten en helt ny verdi «(Den katolske kirkes katekisme, 1368).

Selvsagt er ikke vårt offer stort, men Kristus trenger dette lille grannet. Det er ikke mye han ber oss om, Herren, og han gir oss mye. I hverdagen ber han oss ha god vilje, åpent hjerte, ønske om å bli bedre – for å kunne ta imot ham som ofrer seg selv til oss i eukaristien; han ber oss om disse symbolske offergaver som så blir hans legeme og blod. Røkelsen er et bilde på denne frembæringen i bønn. Når røkelsen brenner opp, frigis en velluktende røk som stiger oppover. Å incensere offergavene (slik man gjør når det er fest), å incensere korset, alteret, presten og det prestelige folket synliggjør det offerbåndet som forener alt dette med Kristi offer (jf. GoRM, 51). – Og ikke glem at alteret er Kristus, men alltid med henvisning til det første alteret, som er korset. Og til alteret, som er Kristus, bærer vi fram det lille vi har å gi, brødet og vinen, som så blir så mye: Jesus selv som gir seg selv til oss.

Og alt dette blir også uttrykt i bønnen over offergavene. I denne bønnen ber presten Gud om å ta imot Kirkens gaver og om frukten av det underfulle byttet [det underfulle samkvem] mellom vår fattigdom og hans rikdom. I brødet og vinen legger vi fram vårt liv som offergave for at Den hellige ånd kan forvandle det til Kristi offer og la det bli ett eneste åndelig offer til glede for Faderen. Offertoriehandlingen avsluttes på denne måten. Slik forbereder man seg til den eukaristiske bønn (jf. GoRM, 53).

Må den selvoppofrelsens spiritualitet, som denne delen av messen lærer oss, lyse opp våre dager, våre relasjoner til andre, det vi gjør og de lidelsene vi møter og slik hjelpe oss å bygge menneskenes stat i evangeliets lys. 

23/03/2018 15:21