Messen – 10. Ordets liturgi. III: Credo og den universelle forbønnen

I sin tiende katekese om messen, onsdag 14. februar, avsluttet pave Frans sin gjennomgang av ordets liturgi. Etter at Guds ord er blitt sådd, og vi i stillhet har mottatt det, gir vi vårt felles svar i Credo. Og når «vi blir i Gud og hans ord blir i oss», kan vi så be den universelle forbønnen.

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:

Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler. (Joh 15,7-8)

Messen – 10. Ordets liturgi. III Credo og den universelle forbønnen

Vi har rett til å høre bibellesningene, som videreføres i prekenen: Det er Guds folks åndelige rett å motta Guds ords skatt i rikt monn (jf. Innledning til lektionariet, 45). – Når vi går til messe, har vi rett til å motta Guds ord i rikt monn, godt lest og deretter godt forklart i prekenen. Det er en rett! Når ikke Guds ord blir godt lest, når ikke diakonen, presten eller biskopen preker med glød, så får de troende ikke det de har rett til. Vi har rett til å høre Guds ord. – Herren taler til alle, prester og alminnelige troende. Han banker på hjertedøren til alle dem som deltar i messen, uansett livsforhold, alder og situasjon. Herren trøster, kaller, sår frø til nytt og forsonet liv. Og det gjør han gjennom sitt ord. Hans ord banker på hjertet og endrer hjerter!

Stillheten etter prekenen gjør det mulig for frøet å slå seg ned i sjelen slik at det i hver enkelt kan oppstå et forsett om å slutte seg til det som Den hellige ånd har tilhvisket ham. Stillhet etter prekenen. Det skal være stille, og alle bør tenke på det de har hørt.

Hvordan fortsetter så messen etter denne stillheten? Det personlige trossvaret føyes inn i Kirkens trosbekjennelse, som kommer til uttrykk i Credo. Alle sammen fremsier vi Credo i messen. Symbolet blir fremsagt av hele forsamlingen og er dens felles svar på det som man sammen har hørt i Guds ord (jf. Den katolske kirkes katekisme, 185-197). Det fins en vital forbindelse mellom å lytte og å tro. De henger sammen. For troen kommer ikke av den menneskelige fantasi, men slik Paulus sier det kommer troen «av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord» (Rom 10,17). Så når vi lytter blir vår tro næret, og den fører oss til sakramentet. Så Credo blir fremsagt for at hele den liturgiske forsamlingen «skal reflektere over og bekjenne troens store mysterier og bekjenne dette før feiring av disse i Eukaristien begynner» (Generell orientering om Missale Romanum, 67).

Trosbekjennelsen knytter eukaristien sammen med dåpen, mottatt i «Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn», og den minner oss om at det er i lys av Kirkens tro at sakramentene kan forstås.

Vårt svar på Guds ord, mottatt i tro, kommer så til uttrykk i den universelle forbønn, som kalles «universell» fordi den favner Kirkens og verdens behov (jf. GORM, 69-71; Innledning til lektionariet, 30-31).

Det annet Vatikankonsils konsilfedre fikk gjeninnført denne bønnen etter evangeliet og prekenen, spesielt på søndager og fester. «Folket skal delta i den. Der skal det bes for den hellige Kirke, for regjeringen, for alle i trengsel og nød, for alle mennesker og for hele verdens frelse» (Sacrosanctum Concilium, 53; jf. 1 Tim 2,1-2). Så under ledelse av presten, som innleder og avslutter bønnen «utøver [menigheten] sitt prestelige dåpsoppdrag ved å bære frem bønner til Gud for alles frelse» (GORM, 69). Og etter enkeltintensjonene, lest av diakonen eller av en lektor, forener forsamlingen sine stemmer og ber: «Herre, hør vår bønn».

For vi husker det Herren Jesus sa: «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det» (Joh 15,7). «Men vi tror ikke dette for vi har lite tro», sier noen. Men om vi hadde tro, sier Jesus, som et sennepsfrø ville vi få alt (jf. Matt 17,20). «Be da om hva dere vil, og dere skal få det». Og dette øyeblikket, i den universelle forbønnen etter Credo, er øyeblikket for å be Herren om det som er viktigst, det vi trenger, det vi ønsker. «Dere skal få det»; på en eller annen måte, men «dere skal få det». «Alt er mulig for den som tror», har Herren sagt. Hva svarte den mannen som Herren sa dette til? Han sa: «Jeg tror, Herre. Hjelp meg i min vantro» (jf. Mark 9,23-24). Også vi kan si: «Herre, jeg tror. Men hjelp meg i min vantro.» Og vi må be i denne trosånd: «Jeg tror, Herre, hjelp meg i min vantro.» Bønner som derimot følger verdslig logikk tar ikke av mot himmelen, og heller ikke blir selvsentrerte bønner bønnhørt (jf. Jak 4,2-3). Det troende folket blir bedt om å be for det kirkelige fellesskapets og verdens virkelige behov og unngå å anvende konvensjonelle og kortsynte formuleringer. Den universelle forbønnen, som avslutter ordets liturgi, oppfordrer oss til å se med Guds øyne. Han ser alle sine barn og tar seg av dem.