Messen – 9. Ordets liturgi. II: Evangeliet og prekenen

I sin niende katekese om messen, onsdag 7. februar, fortsatte pave Frans å snakke om ordets liturgi. Gjennom evangeliet og prekenen taler Gud med sitt folk. «Kristi munn er evangeliet. Han råder i himmelen, men slutter ikke å tale på jorden» (Augustin).

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Markusevangeliet:

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem … (Mark 2,1-2)

Messen – 9. Ordets liturgi. II Evangeliet og prekenen

Vi fortsetter med våre katekeser om messen. Vi var kommet til lesningene.

Dialogen mellom Gud og hans folk, som utfolder seg i ordets liturgi i messen, når sitt høydepunkt i forkynnelsen av evangeliet. Like før evangeliet kommer hallelujaet, eller – i fastetiden – en annen akklamasjon, «der forsamlingen av de troende mottar Herren som taler til dem i Evangeliet, hilser ham» [1]. På samme måte som Kristi mysterier kaster lys over hele den bibelske åpenbaringen, er det i ordets liturgi evangeliet som er lyset for å forstå meningen med de forutgående bibeltekstene, både fra Det gamle og Det nye testamentet. For «Liksom Kristus er midtpunktet og fylden i hele Skriften, er han også midtpunktet og fylden i den liturgiske feiringen» [2]. Jesus Kristus er alltid midtpunktet.

Derfor sørger liturgien for å fremheve evangeliet fremfor de andre lesningene og for å omgi det med særskilt ære og ærbødighet [3]. Bare en ordinert embedsbærer får lese det, og han avslutter med å kysse boka; man lytter i stående stilling og gjør korsets tegn på panne, munn og bryst; lysene og røkelsen ærer Kristus, som lar sitt virksomme ord lyde gjennom lesningen fra evangeliet. Med disse tegnene vedkjenner forsamlingen at Kristus er nærværende og bringer sin «glade nyhet», som omvender og forvandler. En direkte samtale finner sted, slik akklamasjonene til forkynnelsen viser: «Ære være deg, Herre» og «Lovet være du, Kristus». – Vi reiser oss altså opp for å lytte til evangeliet. Det er Kristus som taler til oss. Og derfor er vi oppmerksomme, for det er en direkte samtale. Det er Herren som taler til oss.

Så det er ikke for å få vite hva som skjedde at vi lytter til evangeliet. Vi gjør det for å bli oss bevisst det Jesus en gang gjorde og sa; det ordet er levende, Jesu ord i evangeliet er levende og kommer til mitt hjerte. Derfor er det veldig viktig å ha et åpent hjerte når man lytter til evangeliet. Den hellige Augustin skriver at «Kristi munn er evangeliet. Han råder i himmelen, men slutter ikke å tale på jorden» [4]. Om det er sant at Kristus fortsatt forkynner evangeliet [5] i liturgien, så må vi gi ham et svar når vi deltar i messen. Vi lytter til evangeliet og må så svare med vårt liv.

For at budskapet skal nå fram benytter Kristus seg også av prestens preken, som kommer etter evangeliet [6]. Det annet Vatikankonsil anbefaler på det varmest å holde preken som en del av liturgien [7]. En preken er ikke tomprat, ikke en katekese som denne, ikke et konferanseinnlegg og heller ikke en leksjon. En preken er noe annet. Hva da? «Prekenen tar opp igjen den dialogen som allerede er blitt satt i gang mellom Herren og hans folk» [8], for at den skal fullbyrdes i livet. Evangeliets sanne eksegese er et hellig liv! Herrens ord avslutter sitt løp ved å bli kjød i oss, ved å bli til gjerninger, slik som i Maria og helgenene. Husk det jeg sa forrige gang om at Guds ord kommer inn gjennom ørene, går til hjertet og videre til hendene – til gode gjerninger. Og også prekenen følger Herrens ord og tilbakelegger den samme veien for at Herrens ord gjennom hjertet skal kunne nå hendene.

Jeg tok for meg prekener også i ekshortasjonen Evangelii gaudium, der jeg minnet om at den liturgiske konteksten «krever at prekenen må orientere både forsamlingen og predikanten mot et livsforvandlende fellesskap med Kristus i eukaristien» [9].

Den som holder prekenen – presten, diakonen eller biskopen – må utøve sitt embete vel og virkelig tjene alle dem som deltar i messen. Men også tilhørerne må gjøre sitt. Først og fremst ved å være oppmerksomme, altså ved å innta riktig indre holdning, uten subjektive krav, vel vitende om at den som preker både har gode sider og begrensninger. Noen ganger kan det være grunn til å kjede seg på grunn av en preken som er for lang, ikke treffer eller er uforståelig. Andre ganger står fordommer i veien.

Den som preker må være seg bevisst at det ikke er sine egne ting han tar seg av, men at han gir stemme til Jesus, at han preker Jesu ord. Prekenen må forberedes grundig, og den må være kort – kort! Det var en prest som fortalte meg om en gang han dro til en annen by, der foreldrene bodde, og faren sa til ham: «Det er så fint, skjønner du, at vennene mine og jeg har greid å finne en kirke der de har messe uten preken!» Og det hender at vi ser folk sovne under prekenen, at andre småprater eller går ut for å røyke … Derfor bør prekenen være kort, men grundig forberedt. Og hvordan forbereder man en preken, kjære prester, diakoner, biskoper? Gjennom bønn, ved å studere Guds ord og lage et kort og klart sammendrag. Høyst ti minutter, vær så snill!

Avslutningsvis kan vi si at i ordets liturgi snakker Gud med sitt folk gjennom evangeliet og prekenen, og Guds folk lytter oppmerksomt og ærbødig og vedkjenner at han er til stede og i virksomhet. Så hvis vi gir oss til å lytte til «den glade nyheten», omvender og forvandler den oss og gjør oss altså i stand til å forandre både oss selv og verden. Hvorfor? Fordi den glade nyheten, Guds ord, kommer inn gjennom ørene, går til hjertet og når fram til hendene for å gjøre gode gjerninger.

[1] Generell orientering om Missale Romanum, 62

[2] Innledning til lektionariet, 5

[3] Jf. Generell orientering om Missale Romanum, 60 og 134

[4] Preken 85,1: PL 38, 520; jf. også Tractatus in Johannis Evangelium, 30,1: PL 35, 1632; CCL 36, 289.

[5] Jf. Sacrosanctum concilium, 33                  

[6] Jf. Generell orientering om Missale Romanum, 65-66; Innledning til lektionariet, 24-27

[7] Jf. Sacrosanctum concilium, 52

[8] Evangelii gaudium, 137

[9] Evangelii gaudium 138