Messen – 8. Ordets liturgi. I: Dialog mellom Gud og hans folk
I sin åttende katekese om messen, onsdag 31. januar, kom pave Frans til ordets liturgi. Gud taler til oss, og vi bør åpne hjertet og la hans ord gå «fra ørene til hjertet og videre til hendene».
Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Brevet til hebreerne:
Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. (Hebr 1,1-2)
Messen – 8. Ordets liturgi. I: Dialog mellom Gud og hans folk
Kjære brødre og søstre, god dag!
Vi fortsetter med våre katekeser om messen. Etter å ha snakket om de innledende ritene vil vi nå ta for oss ordets liturgi, som er en av messens hoveddeler for vi kommer sammen nettopp for å høre hva Gud har gjort for oss og hva mer han vil gjøre. Dette er noe vi opplever direkte, ikke noe vi bare hører gjennom andre, for «når Den Hellige Skrift leses i Kirken, taler Gud selv til sitt folk, og Kristus, som er til stede i sitt ord, forkynner Evangeliet» [1].
Det hender at folk småprater under lesningen av Guds ord. «Se på ham… Se på henne… Hva i all verden er det hun har på hodet, det er latterlig…» Og slik begynner kommenteringen. Ikke sant? Skal man småprate under lesningen av Guds ord? [«Nei», blir det svart.] Nei, for når du prater, lytter du ikke til Guds ord. Når Guds ord i Bibelen blir lest – første lesning, andre lesning, responsoriesalmen og evangeliet – må vi lytte, åpne hjertet for det er Gud selv som taler til oss. Vi skal ikke tenke på noe annet eller snakke om noe annet. Skjønner dere det?… Nå skal jeg forklare dere hva det er som skjer i ordets liturgi.
Det som står i Bibelen slutter å være bare bokstaver og blir levende ord, uttalt av Gud. Gjennom den personen som leser er det Gud som taler til oss og forespør oss. Ånden, «som har talt ved profetene» (Credo) og inspirert de bibelske forfatterne, får Guds ord til virkelig å «utføre i hjertene det som lyder i ørene» [2]. Men for å kunne lytte til Guds ord, må vårt hjerte være åpent og ta imot ordene. Gud taler, og vi lytter til ham, og så bør vi sette hans ord ut i livet Det er veldig viktig å lytte. Noen ganger har vi kanskje vondt for å forstå alt sammen for noen lesninger er litt vanskelige. Men da snakker Gud til oss på en annen måte. Vi må være stille og lytte til Guds ord. Ikke glem det. Når messens lesninger tar til, er det Guds ord vi hører.
Vi trenger å lytte til ham! Det er livsviktig, slik det følgende, meget inntrengende uttrykk minner oss om: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» (Matt 4,4). Det livet som Guds ord gir oss. Derfor omtaler vi ordets liturgi som et «bord» som Herren dekker for oss for å nære vårt åndelige liv. Liturgiens bord er rikt på skatter fra Bibelen [3], både fra Det nye og Det gamle testamentet for i dem forkynner Kirken det ene og samme Kristi mysterium [4]. Søndagslesningene blir fordelt over tre år, i lys av de synoptiske evangeliene følger de oss gjennom kirkeåret: Dette er en stor rikdom. Jeg ønsker her også å minne om at responsoriesalmen er veldig viktig. Dens funksjon er å lette meditasjonen over den lesningen som kommer rett før den. Det er bra å løfte frem salmen ved at den, eller i det minste omkvedet, blir sunget [5]. Ved at det er de samme lesningene som forkynnes i liturgien og ved at sangene hentes fra Bibelen kommer det kirkelige fellesskapet til uttrykk og blir styrket, og alle holder følge med hverandre under vandringen. Man forstår da hvorfor enkelte subjektive valg er forbudt, som for eksempel å hoppe over lesninger eller å erstatte dem med ikke-bibelske tekster.
Jeg har hørt at noen leser avisen under messen fordi der finner de ferske nyheter. Nei! Guds ord er Guds ord! Avisen kan vi lese senere. Men der leser man Guds ord. Det er Herren som taler til oss. Å erstatte hans ord med noe annet forringer og skader dialogen mellom Gud og hans folk i bønn. Tvertimot må lesepulten være verdig, lektionariet anvendes og lektorene og salmesyngerne være dyktige. Man må lete etter gode lektorer! Slike som leser tydelig og godt. De må forberede seg og prøvelese før messen for å kunne lese godt. Det skaper en atmosfære av stille mottagelighet.
Vi vet at Guds ord er til uunnværlig hjelp for at vi ikke skal gå oss bort, slik salmisten gir til kjenne når han til Herren sier: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Sal 119,105). Hvordan kan vi vel klare vår jordiske pilegrimsvandring, med dens slit og prøvelser, om vi ikke regelmessig blir næret og opplyst av Guds ord, som lyder i liturgien?
Selvfølgelig er det ikke nok å høre bare med ørene. Vi må ta imot det guddommelige ordet i hjertet og tillate det å bære frukt. La oss ikke glemme lignelsen om såmannen: Resultatene varierte med jordsmonnet (jf. Mark 4,14-20). Den hellige ånds virke, som gjør vårt svar virkekraftig trenger hjerter som lar seg bearbeide og dyrke opp slik at det vi har hørt under messen går videre til dagliglivet, slik apostelen Jakob formaner: «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv» (Jak 1,22). Guds ord vandrer i oss. Vi hører det med ørene, og derfra bør det gå til hjertet; og fra hjertet bør det gå til hendene, til gode gjerninger. Dette er det veistykket som Guds ord tilbakelegger: fra ørene til hjertet og videre til hendene. La oss lære dette.
[1] Generell orientering om Missale Romanum, 9; jf. Sacrosanctum Concilium, 7; 3
[2] Innledning til lektionariet i foreløpig oversettelse, 9
[3] Jf. Sacrosanctum Concilium, 51
[4] Jf. innledning til lektionariet i foreløpig oversettelse, 5
[5] Jf. Generell orientering om Missale Romanum, 36; innledning til lektionariet i foreløpig oversettelse, 19-22
| All the contents on this site are copyrighted ©. |