2018-02-06 11:35:00

Messen – 7. Gloria-lovsangen og kirkebønnen


I sin sjuende katekese om messen, onsdag 10. januar, tok pave Frans for seg to av messens innledende riter, nemlig lovsangen «Ære være Gud i det høyeste» (Gloria in Excelsis Deo) og kirkebønnen.

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
[...]
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
(Joh 1,14.16)

Messen – 7. Gloria-lovsangen og kirkebønnen

Kjære brødre og søstre, god dag!

I våre katekeser om eukaristifeiringen har vi sett at syndsbekjennelsen hjelper oss å legge av oss hovmodet og tre fram for Gud slik vi virkelig er, i bevissthet om at vi er syndere og i håp om å bli tilgitt.

Det er nettopp i møtet mellom menneskets elendighet og Guds barmhjertighet at den takknemligheten blir til, som kommer til uttrykk i Gloria. «Gloria er en meget gammel og ærverdig hymne. Med denne forherliger Kirken, som er samlet i Den Hellige Ånd, Gud Faderen og Lammet og tilber ham» (jf. Generell orientering om Missale Romanum, 31).

Begynnelsen av denne hymnen – «Ære være Gud i det høyeste» – er fra englenes sang ved Jesu fødsel i Betlehem, en gledefylt forkynnelse av omfavnelsen mellom himmel og jord. Denne sangen omfatter også oss, som er samlet i bønn: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden for mennesker av god vilje» (jf. Luk 2,14).

Etter Gloria, eller når Gloria ikke brukes, rett etter syndsbekjennelsen, tar bønnen en spesiell form i «kirkebønnen», også kalt «kollekt». I denne uttrykkes det som særpreger dagens messe – det avhenger av dagen og tiden på kirkeåret (jf. ibid, 32). Med ordene «La oss be» oppfordrer presten alle til å samle seg i stillhet for å bli seg bevisst at de står for Guds åsyn og for at de personlige bønneintensjonene for denne messen skal tre fram i hjertene (jf. ibid, 32). – Presten sier altså «La oss be»; og så følger et øyeblikk med stillhet, og hver enkelt av oss tenker på det som vi trenger og vil be om.

Stillhet er ikke bare fravær av ord. Det handler om å forberede seg på å lytte til andre stemmer: vårt hjertes stemme og framfor alt Den hellige ånds stemme. Den hellige stillhets art avhenger av det tidspunkt da den forekommer: «Før syndsbekjennelsen og etter oppfordringen til bønn retter enhver tankene imot seg selv. Etter lesningene og etter prekenen overveier alle en liten stund det de har hørt. Etter kommunionen priser de Gud i sitt hjerte og ber til ham» (jf. ibid, 23). Så stillheten før kirkebønnen hjelper oss å samle oss og tenke på hvorfor vi er der. Derfor er det viktig å lytte til vårt hjerte og så åpne det for Herren. Kanskje har vi vært gjennom dager med slit, med glede, med smerte og ønsker å fortelle Herren om dette, å be om hans hjelp, å be ham være nær oss; kanskje noen i familien vår eller noen av vennene våre er syke eller gjennomgår vanskelige prøvelser; kanskje ønsker vi å betro Kirken og verden til Gud. Og til det har vi denne korte stillheten før presten samler inn alle bønneintensjonene og på vegne av alle sammen uttaler høyt den felles bønnen, som avslutter de innledende ritene. Kollekt betyr nettopp at de enkeltes bønneintensjoner blir samlet inn. Jeg anbefaler prestene sterkt å overholde denne stillheten og ikke skynde seg: «La oss be», og så bør det være stille. Dette anbefaler jeg. Uten denne stillheten risikerer vi å vanskjøtte sjelens indre samling.

Presten framsier kirkebønnen med utbredte armer. For å imitere Kristus, som hang på korsets tre med åpne armer, har de kristne helt siden de første århundrene benyttet denne bønnestillingen – det kan vi se av freskomalerier i de romerske katakombene. Og der på korset er Kristus samtidig Den bedende og bønnen! I den korsfestede ser vi Presten som gir Gud den tilbedelse som er til glede for ham, nemlig et barns lydighet (jf. Hebr 4,15).

I den romerske riten er bønnene korte, men rike på mening: Man kan meditere mye over disse bønnene. De er meget vakre! Å meditere over disse tekstene, også utenfor messen, kan hjelpe oss å lære hvordan vi kan vende oss til Gud, hva vi kan be om og med hvilke ord. Må liturgien bli en sann skole i bønn for oss alle!








All the contents on this site are copyrighted ©.