sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken på Ordenslivets dag

Prester i Peterskirken før messen 2. februar 2018 - REUTERS

03/02/2018 09:06

På festen for Herrens fremstilling i tempelet, som også er Ordenslivets dag, ble det feiret messe i Peterskirken. Paven sa at unge og gamle må møtes og ha Jesus i sentrum for møtet.

Evangelieteksten var fra Lukasevangeliet:

Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.
I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene
og ditt folk Israel til ære.»
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen.»
Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.
Da de hadde gjort alt som Herrens lov påbyr, vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. (Luk 2,22-40)

Her følger hele prekenen:

Førti dager etter jul feirer vi at Herren går sitt folk i møte gjennom fremstillingen i tempelet. I det kristne østen kalles denne festen nettopp for «møtets fest»: Det er møtet mellom det guddommelige Barnet, som bringer nytt, og den forventningsfulle menneskeheten, representert ved de gamle i tempelet.

I tempelet finner det også sted et annet møte, nemlig et møte mellom to par: på den ene side de unge Maria og Josef og på den annen side de gamle Simeon og Anna. De gamle får noe av de unge, og de unge næres av de gamle. For Maria og Josef finner i tempelet folkets røtter, og det er viktig for Guds løfte virkeliggjøres ikke individuelt og på én gang, men sammen med de andre og i historiens løp. Og de finner også troens røtter, for troen er ikke noe man lærer i en bok, men kunsten å leve sammen med Gud, og den lærer man gjennom erfaringen til dem som har vandret før oss. De to unge finner altså seg selv når de møter de gamle. Og mot slutten av sine dager mottar de to gamle Jesus, som er deres livs mening. Denne hendelsen oppfyller således Joels profeti: «De gamle skal drømme drømmer og de unge skal se syn» (Joel 3,1). I dette møtet ser de unge sin misjon, og de gamle virkeliggjør sine drømmer. Alt dette fordi det er Jesus som står i sentrum for møtet.

La oss betrakte oss selv, kjære gudviede brødre og søstre. Det var i møtet med Herren at alt tok til. Vår vigslede vandring begynte med et møte og et kall. Det må vi huske på. Og hvis vi husker godt, var vi ikke alene med Jesus under det møtet: Guds folk var også med, Kirken, unge og gamle, liksom i dagens evangelium. Det er en interessant detalj her: Mens de unge, Maria og Josef, trofast holder lovens bud – fire ganger står det i evangeliet – og aldri sier noe, kommer de gamle, Simeon og Anna, løpende til og profeterer. Vi kunne tro at det burde være omvendt: Vanligvis er det de unge som snakker entusiastisk om fremtiden, mens de gamle tar vare på fortiden. I evangeliet skjer det motsatte. For når det er i Herren at vi møter hverandre, inntreffer punktlig Guds overraskelser. For å la dem skje i det gudviede liv bør vi huske at uten de andre kan vi ikke fornye møtet med Herren: Vi må aldri gå fra de andre, aldri hoppe over noen generasjoner, men daglig holde følge med hverandre og ha Herren i midten. For om det er de unge som er kalt til å åpne nye dører er det de gamle som har nøklene. Et institutt er ungt når det klarer å gå tilbake til sine røtter ved å lytte til de eldre. Det fins ingen fremtid uten dette møtet mellom gamle og unge; det fins ingen vekst uten røtter og ingen blomstring uten nye spirer. Aldri profeti uten minne, og aldri minne uten profeti; og vi må alltid møte hverandre.

Dagens hektiske liv får oss til å lukke mange dører for møtet, ofte av redsel for de andre. Bare kjøpesentre og nettforbindelser er stadig åpne. Men i det gudviede livet må det ikke være slik: Den broren og den søsteren som Gud gir meg er en del av min historie, de er gaver som jeg må ta vare på. Må vi aldri se mer på mobilskjermen enn inn i våre søskens øyne, eller være mer opptatt av våre programmer enn av Herren. For når det er våre egne prosjekter, teknikker og strukturer vi setter i sentrum, slutter det gudviede liv å tiltrekke og kommunisere; det blomstrer ikke fordi det glemmer «det som det har under seg», altså sine røtter [hentydning til dikt av Francisco Luis Bernárdez].

Det gudviede livet fødes og gjenfødes av møtet med Jesus slik han er: fattig, kysk og lydig. Det reiser på et dobbeltspor: På det ene siden har vi Guds kjærlighetsinitiativ, som alt utgår fra og som vi alltid må vende tilbake til; på den andre har vi vårt svar, som er et virkelig kjærlighetsvar når det gis uten hvis og men, når vi tar etter Jesus, som var fattig, kysk og lydig. I et verdslig liv forsøker vi å kare til oss, mens vi i et gudviet liv slipper taket i rikdommen, som blir borte, for i stedet å omfavne ham som forblir. I et verdslig liv etterstreber vi jegets gleder og lyster; for å kunne elske Gud og de andre fullt ut lærer vi i et gudviet liv å elske uten å eie. I et verdslig liv insisterer vi på å gjøre det vi vil; i et gudviet liv velger vi ydmyk lydighet som den største frihet. Og mens våre hender og vårt hjerte raskt blir tomme i et verdslig liv, blir vi i et liv der vi følger Jesus fylt med evigvarende fred, liksom i evangeliet, der de gamle kommer lykkelige fram til livsaftenen – med Herren i «hendene» og gleden i hjertene.

Det gjør oss veldig godt å holde Herren i våre armer, slik Simeon gjorde(jf. Luk 2,28)! Ikke bare i hodene og i hjertene våre, men også «i hendene», i alt det vi gjør: i bønnen, på jobben, ved bordet, i telefonen, på skolen, med de fattige, overalt. Å ha Herren «i hendene» er motgiften mot avsondret mystisisme og tøylesløs aktivisme for et virkelig møte med Jesus retter opp både de altfor sentimentale og de hyperaktive. Å leve ut møtet med Jesus er også det riktige middelet mot å bli lammet av rutiner, det er å åpne seg for nådens daglige «rystelse». Å la Jesus møte oss, å la andre møte Jesus: Slik kan vi holde det åndelige livets flamme brennende; slik lar vi oss ikke dra inn i et kvelende liv, der klager, bitterhet og de uunngåelige skuffelser tar overhånd. Å møte hverandre i Jesus som brødre og søstre, unge og gamle, for å komme over ufruktbar «gode gamle dager»-retorikk – nostalgi som dreper sjelen – og «alt går dårlig»-svartmaling. Hvis vi daglig møter Jesus og menneskene rundt oss, så vil ikke hjertet rette seg ensidig mot fortiden eller mot fremtiden, men leve Guds nå i fred med alle.

På slutten av evangeliene er det et annet møte med Jesus som kan gi inspirasjon til det gudviede livet: møtet med kvinnene ved graven. De var gått dit for å møte en død mann, og det lot til å være fåfengt. Også dere går mot strømmen: Fattigdom, kyskhet og lydighet blir lett forkastet i et verdslig liv. Men fortsett å gå framover, liksom de kvinnene, til tross for at det fins tunge steiner som må tas vekk (jf. Mark 16,3). Og liksom de kvinnene er dere de første til å møte Herren, som har stått opp fra de døde og lever, dere omfavner ham (Matt 28,9) og løper straks avsted og forteller det til deres brødre og søstre, med øyne som lyser av jublende glede (jf. Matt 28,8). På denne måten er dere, gudviede menn og kvinner, Kirkens evige daggry. Jeg ønsker at dere allerede i dag sammen må gå mot Jesus og fornye møtet med ham: Dette vil gi lys til deres øyne og styrke deres skritt.

***

Se forøvrig pavens budskap til kallssøndagen 2018.

03/02/2018 09:06