sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken ved avslutningen av bønneuka for kristen enhet

Økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma 25. januar 2018 - AFP

26/01/2018 15:17

Onsdag 25. januar, den dagen da bønneuka for kristen enhet avsluttes, og katolikkene feirer festen for Paulus' omvendelse, var det som vanlig økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma.

Bibelteksten for årets bønneuke var lovsangen i 2. Mosebok, rett etter fortellingen om «Sivsjøunderet» da havet delte seg slik at israelittene kom seg unna egypterne. «De som synger denne sangen har forstått at de ikke står alene ved bredden av Rødehavet, men at de er omgitt av brødre og søstre som har mottatt samme nåde og istemmer samme lovsang», sa paven i sin preken.

Her er først bibelteksten:

Da sang Moses og israelittene denne sangen for Herren:

Jeg vil synge for Herren,
for han er høyt opphøyd;
hest og rytter kastet han i havet.

Herren er min kraft og min styrke,
han er blitt min frelse.
Han er min Gud, ham vil jeg prise,
min fars Gud, ham vil jeg opphøye.

Herren er en kriger,
Herren er hans navn.

Faraos vogner og hele hans hær
kastet han i havet,
dyktige krigere druknet i Sivsjøen.

Havdypene skjulte dem,
de sank som stein i dypet.

Herre, din høyre hånd er herlig i makt,
din høyre hånd knuser fiender, Herre.

I din velde slår du ned dem som reiser seg mot deg.
Du slipper din harme løs,
den fortærer dem som strå.

Ved et pust fra din nese
tårnet vannet seg opp.
Strømmene sto som en voll,
dypene stivnet i havets hjerte.

Fienden sa:
«Jeg følger etter og tar dem igjen,
deler bytte og stiller all min lyst.
Jeg drar sverdet og utrydder dem med min hånd.»

Du lot din pust blåse,
og havet skjulte dem.
De sank som bly i det veldige vannet.

Hvem er som du blant gudene, Herre?
Hvem er som du, herlig og hellig,
skremmende i storverk,
underfull i gjerning?

Du rakte ut din høyre hånd,
og jorden slukte dem.

I kjærlighet førte du
det folket som du fridde ut.
Du ledet dem med din kraft
til din hellige bolig.

[…]

Du skal føre dem inn og plante dem
på fjellet som er din eiendom,
på stedet du har gjort til din bolig, Herre,
helligdommen som dine hender
har grunnlagt, Herre.

[…]

Da faraos hester med vogner og ryttere gikk ut i havet, lot Herren vannet vende tilbake over dem. Men israelittene gikk tørrskodd gjennom havet.
Så tok Arons søster Mirjam, som var profet, en tromme i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne, slo på tromme og danset. Mirjam sang i vekselsang med dem:

«Syng for Herren,
for han er høyt opphøyd,
hest og rytter kastet han i havet!»
(2 Mos 15, 1-13. 17. 19-21)

Og her er så hele prekenen:

Lesningen fra 2. Mosebok forteller om Moses og Mirjam, bror og søster, som sammen med folket som Gud har satt fri fra Egypt, lovpriser Gud med en hymne langs bredden av Rødehavet [eller «Sivsjøen»]. De synger ut sin glede for i det vannet frelste Gud dem fra en fiende som hadde seg satt fore å tilintetgjøre dem. Moses selv var en gang blitt frelst fra vannet, og søsteren hans hadde vært med på den hendelsen. For farao hadde befalt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen!» (2 Mos 1,22). Men da faraos datter i sivet fant kurven med barnet, kalte hun ham Moses, «for», som hun sa, «jeg har dratt ham opp av vannet» (2 Mos 2,10) [Moses: Navnet er egyptisk og betyr «sønn» eller «barn». Det ligner et hebraisk ord for «å dra opp».] Historien om hvordan Moses ble frelst opp av vannet bærer således bud om en større frelse, nemlig frelsen til hele folket, som Gud lot dra gjennom Rødehavet før lot han vannet vende tilbake over egypterne.

Mange kirkefedre forstod denne befriende gjennomgangen som et bilde på dåpen. Det er våre synder som er blitt druknet av Gud i dåpens levende vann. Synden truet, mye mer enn Egypt, med å gjøre oss til slaver for alltid, men ble senket av den guddommelige kjærlighetens kraft. Augustin (Preken 223E) tolker Rødehavet, der Israel opplevde Guds frelse, som et tegn som foregriper den korsfestede Kristi blod, frelsens kilde. Alle vi kristne har gått gjennom dåpsvannet, og dette sakramentets nåde tilintetgjorde våre fiender, synden og døden. Da vi kom opp av vannet, fikk vi friheten som barn; vi dukket frem som folk, som et fellesskap av brødre og søstre som er blitt frelst, som «de helliges medborgere og Guds familie» (Ef 2,19). Vi deler den grunnleggende erfaringen: Guds nåde, hans mektige barmhjertighet da han frelste oss. Og nettopp fordi Gud har bevirket denne seieren i oss kan vi sammen lovprise ham i sang.

Også i vårt daglige liv får vi oppleve Guds ømhet når han kjærlig frelser oss fra synd, frykt og sjelenød. Disse verdifulle erfaringene bør vi ta vare på i hjertet og i minnet. Men, som for Moses, henger de individuelle erfaringene sammen med en enda større historie, den om Guds folks frelse. Det ser vi i den sangen som israelittene istemmer. Den begynner med en individuell fortelling: «Herren er min kraft og min styrke, han er blitt min frelse» (2 Mos 15,2). Men så blir den til en fortelling om hele folkets redning: «I kjærlighet førte du det folket som du fridde ut» (vers 13). De som synger denne sangen har forstått at de ikke står alene ved bredden av Rødehavet, men at de er omgitt av brødre og søstre som har mottatt samme nåde og istemmer samme lovsang.

I dag feirer vi apostelen Paulus’ omvendelse. Også han fikk erfare nåden sterkt; fra å være forfølger ble han kalt til å være Kristi apostel. Guds nåde drev også ham til å søke fellesskapet med andre kristne, og det straks, først i Damaskus og senere i Jerusalem (jf. Apg 9,19.26-27). Dette opplever vi som troende. Etterhvert som vi vokser i det åndelige liv forstår vi stadig bedre at vi selv og de andre får nåden sammen, og at den skal deles med de andre. Så når jeg takker Gud for det han har gjort i meg, oppdager jeg at jeg ikke synger alene – andre brødre og søstre har samme lovsang som jeg.

De forskjellige kristne konfesjonene har erfart dette. I forrige århundre forstod vi endelig at vi er sammen ved bredden av Rødehavet. I dåpen ble vi frelst, og den takknemlige lovsangen som andre brødre og søstre istemmer, er vår, for også vi synger den. Når vi sier at vi anerkjenner dåpen til kristne fra andre tradisjoner, bekjenner vi at også de har mottatt Herrens tilgivelse og hans nåde, som virker i dem. Og vi tar imot deres gudsdyrkelse som et autentisk uttrykk for lovprisning av Guds verk. Så vi ønsker å be sammen og slik forene våre stemmer enda mer. Og selv når ulikheter skiller oss fra hverandre, vet vi at vi tilhører folket av frikjøpte, vi tilhører den samme familien av brødre og søstre som er elsket av den ene Far.

Etter å ha blitt satt fri satte det utvalgte folket ut på en lang og vanskelig reise gjennom ørkenen. Ofte vaklet de, men minnet om Guds frelsesverk og hans konstante nærvær styrket dem. Også dagens kristne møter mange vanskeligheter under vandringen; de er omgitt av mange åndelige ørkener, der håpet og gleden tørker ut. vi kan også komme i livsfare underveis: Mange søsken blir i dag utsatt for forfølgelse i Jesu navn! Når deres blod blir utøst, er det slik at selv om de skulle tilhøre forskjellige konfesjoner, blir de trosvitner og martyrer sammen og er bundet sammen i dåpens nåde. Sammen med venner fra andre religiøse tradisjoner møter dessuten kristne i dag utfordringer som krenker menneskeverdet: De flykter fra konfliktsituasjoner og elendighet; de blir ofre for menneskehandel og andre typer moderne slaveri; de lider under nød og sult i en verden som blir stadig mer rik på midler, stadig mer fattig på kjærlighet, og der ulikhetene blir stadig større. Men liksom israelittene under utferden fra Egypt er de kristne kalt til sammen å ta vare på minnet om alt det som Gud har gjort i dem. Ved å leve opp igjen dette minnet kan vi støtte hverandre og modig og håpefullt møte enhver utfordring, væpnet kun med Jesus og den sødmefylte kraften i hans evangelium.

Brødre og søstre, med hjertet fullt av glede ettersom vi her i dag har sunget en lovsang til Far gjennom vår frelser Kristus og i den livgivende Ånd, ønsker jeg å rette mine hengivne hilsner til dere alle: til representanten for det økumeniske patriarkat av Konstantinopel metropolitten Gennadios, den personlige representant i Roma for erkebiskopen av Canterbury Bernard Ntahoturi og alle representantene og medlemmene av de forskjellige kristne konfesjoner som har kommet sammen her. Jeg setter pris på å hilse den økumeniske delegasjonen fra Finland, som jeg hadde den glede å møte i dag morges. Jeg hilser også studentene fra det Ecumenical Institute of Bossey, som er på besøk i Roma for å utdype sitt kjennskap til Den katolske kirke, og de ortodokse og orientalsk-ortodokse unge som studerer her takket være stipendier fra Komiteen for kultursamarbeid med de ortodokse kirker, som virker ved Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Sammen har vi takket Gud for det han har gjort i vårt liv og i våre fellesskap. La oss nå bære fram for ham våre behov og verdens behov med tillit til at han i sin trofaste kjærlighet vil fortsette å frelse og ledsage sitt folk under vandringen.

26/01/2018 15:17