2018-01-15 10:13:00

Messen – 5. Innledende riter


Onsdag 20.desember holdt pave Frans sin femte katekese om messen. Han begynte en gjennomgang av messen og tok for seg noen av de innledende ritene, nemlig inngang og hilsning av alteret og forsamlingen. Han sa også noe om syndsbekjennelsen.

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Apostlenes gjerninger:

De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse. (Apg 2,42-48)

Messen – 5. Innledende riter

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag ønsker jeg å begynne en gjennomgang av eukaristifeiringen. Messen består av to deler, nemlig ordets liturgi og eukaristisk liturgi, som er «så nøye forbundet med hverandre at de utgjør én kultisk handling» (jf. Sacrosanctum Concilium, 56; Generell orientering om Missale Romanum, 8). Feiringen innledes med noen forberedende riter og avsluttes med andre, og utgjør altså en uadskillelig enhet, men for bedre å forstå feiringen vil jeg prøve å forklare dens enkeltøyeblikk. Hvert av disse øyeblikkene er i stand til å røre ved og trekke inn forskjellige sider ved oss mennesker. Det er nødvendig å kjenne disse hellige tegnene for å kunne leve messen fullt ut og sette pris på dens skjønnhet.

Når forsamlingen er på plass, tar feiringen til med de innledende riter, inkludert celebrantenes eller celebrantens inngang, hilsenen («Herren være med dere alle», «Herrens fred være alltid med dere») , syndsbekjennelsen («Jeg bekjenner», der vi ber om tilgivelse for våre synder), Kyrie eleison, Gloria-lovsangen og «collecta»-kirkebønnen: Det er ikke fordi man tar opp kollekt at denne kirkebønnen kalles «collecta». Det som samles inn er bønneintensjonene fra alle folk, og disse stiger til himmelen som en bønn. Hensikten med disse innledende ritene «er at forsamlingen av troende skal fremtre som et fellesskap, og forberede seg til å høre Guds ord på riktig måte og til å feire nattverden med verdighet» (Generell orientering om Missale Romanum, 24). Det er ingen god vane å se på klokka og si «Jeg rekker det fint – jeg kommer etter prekenen; slik følger jeg Kirkens bud.» Messen begynner med korsets tegn og med disse innledende ritene fordi det er der vi i fellesskap begynner å tilbe Gud. For å forberede hjertet på denne riten, på denne feiringen i fellesskap er det viktig å planlegge å komme i tide, helst før messen begynner.

Vanligvis blir det sunget inngangsvers mens presten sammen de assisterende kommer frem til koret i prosesjon. Her hilser presten alteret ved å bøye seg dypt, han kysser det som tegn på ærefrykt, og hvis det fins røkelse, incenserer han det. Hvorfor? Fordi alteret er Kristus: Det er et bilde på Kristus. Når vi ser alteret, ser vi det stedet der Kristus er. Alteret er Kristus. Disse handlingene, som vi kanskje ikke legger merke til, er meget betydningsfulle fordi slik blir det helt fra begynnelsen av uttrykt at messen er et kjærlighetsmøte med Kristus, som ved å hengi sitt legeme på korset ble prest, alter og offerlam (jf. påskeprefasjon V). For ettersom alteret symboliserer Kristus er det «midtpunktet for takksigelsen som fullbyrdes gjennom eukaristien» (Generell orientering om Missale Romanum, 250). Det er midtpunktet for fellesskapet rundt alteret, som er Kristus; vi er ikke der for å se på hverandre, men på Kristus, for det er Kristus som er midtpunktet i fellesskapet, han er ikke langt borte fra det.

Og så er det korsets tegn. Den presten som fører forsetet gjør korsets tegn på seg selv, og det samme gjør hele forsamlingen i bevissthet om at den liturgiske handlingen skjer «i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn». – Og her går jeg over på et annet, lite argument. Har dere sett hvordan barn gjør korsets tegn? De vet ikke hva de gjør, det hender at de tegner et eller annet i luften som ikke er korsets tegn. Vær så snill, mammaer, pappaer og besteforeldre, lær barna, helt fra de er små, å gjøre korsets tegn riktig. Og forklar dem at Jesu kors beskytter dem. – Messen begynner altså med korsets tegn. Hele bønnen beveger seg så å si i Den hellige treenighets rom – «i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» – som er det uendelige fellesskapets rom. Som opphav og som mål har bønnen den ene og trefoldige Guds kjærlighet, som blir åpenbart og gitt oss i Kristi kors. Hans påskemysterium er en gave fra Treenigheten, og eukaristien springer for alltid ut fra hans gjennomborede hjerte. Så ikke bare minnes vi vår dåp ved å gjøre korstegnet, men vi stadfester at den liturgiske bønnen er møtet med Gud i Kristus Jesus, som for oss mennesker ble menneske, døde på korset og stod herlighetsfylt opp fra de døde.

Presten uttaler så den liturgiske hilsenen med ordene «Herren være med dere» eller noe lignende, det fins mange muligheter; og forsamlingen svarer «Og med din ånd». Vi er i dialog; vi befinner oss ved begynnelsen av messen og må tenke over hva alle disse handlingene og ordene betyr. Vi er på vei inn i en «symfoni» der stemmer i forskjellige toner gjenlyder og der det også er stille øyeblikk; det skal skapes en samklang mellom alle som deltar, vi vil altså alle sammen erkjenne at vi er besjelet av en og samme Ånd og har samme endemål. For «ved denne hilsen og folkets svar manifesteres lokalkirkens mysterium» (Generell orientering om Missale Romanum, 28). Slik uttrykkes den felles tro og det gjensidige ønsket om å være sammen med Herren og å leve i enhet med hele fellesskapet.

En bedende symfoni holder på å bli skapt. Straks kommer et meget rørende øyeblikk: Den som fører forsetet ber alle bekjenne sine synder. – Vi er alle syndere. Jeg vet ikke, kanskje en av dere ikke er en synder… Hvis det er noen her som ikke er en synder, så vær så snill og rekk hånden opp slik at vi alle kan se dem. Det er altså ingen som rekker opp hånden. Bra – troen deres er i orden! Vi er alle syndere, og det er derfor vi ber om tilgivelse ved begynnelsen av messen. – Det er syndsbekjennelsen. Den går ikke bare ut på å tenke på de syndene som vi har begått, men er mye mer: Den er en innbydelse til å bekjenne at vi er syndere overfor Gud og overfor fellesskapet, overfor våre søsken, og å gjøre det ydmykt og oppriktig, liksom tolleren i tempelet (jf. Luk 18,9-14). Om det er sant at eukaristien re-presenterer påskemysteriet, altså Kristi overgang fra døden til livet, så er det første vi må gjøre å erkjenne våre dødsoner for med ham å kunne stå opp til nytt liv. Dette får oss til å forstå hvor viktig syndsbekjennelsen er. Og derfor vil vi ta opp igjen dette argumentet i neste katekese. Vi forklarer messen steg for steg.

Men vær så snill og lær barna å gjøre korstegnet skikkelig!








All the contents on this site are copyrighted ©.