sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken på høytiden for Herrens åpenbaring

«Kongenes tilbedelse» av Giotto - RV

08/01/2018 09:30

Under messen i Peterskirken på høytiden for Herrens åpenbaring (6. januar) ba paven oss gjøre som vismennene: Se mot det høye, vandre og bære fram gaver.

Evangelieteksten var fra Matteusevangeliet:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
Du Betlehem i Juda land
er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
For fra deg skal det komme en fyrste
som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt 2,1-12)

Her følger hele prekenen:

I dag åpenbarer Herren seg som lys og frelse for alle folkeslag, og tre av vismennenes handlinger orienterer oss i vår vandring mot ham: Vismennene ser stjernen, vandrer og bærer fram gaver.

Å se stjernen. Dette er utgangspunktet. Men hvorfor, kan spørre oss, var det bare vismennene som så stjernen? Kanskje fordi bare noen få løftet blikket mot himmelen. Ofte er det slik i livet at man nøyer seg med å se ned på jorden: Det er nok med god helse, penger og litt fornøyelse. Og jeg spør meg: Og vi, klarer vi fortsatt å løfte blikket mot himmelen? Klarer vi å drømme, å lengte etter Gud og å vente på det nye som han bringer, eller lar vi livet drive oss rundt, slik vinden blåser tørre greiner rundt omkring? Stjernetyderne nøyde seg ikke med å holde det gående, med å holde seg flytende. Umiddelbart fattet de at for virkelig å leve trenger vi et høyt mål og derfor må vi rette blikket oppover.

Men videre kan vi spørre oss hvorfor ikke mange flere av dem som løftet blikket mot himmelen, fulgte den stjernen – «stjernen hans» (Matt 2,2)? Kanskje fordi det ikke var noen spesielt oppsiktsvekkende stjerne, den var ikke mer lyssterk enn andre. Det var en stjerne – sier evangeliet – som stjernetyderne «hadde sett gå opp» (vers 9). Jesu stjerne blender oss ikke, den overvelder oss ikke, men innbyr oss vennlig. Vi kan spørre oss hvilken stjerne det er vi velger i vårt liv. Det fins blendende stjerner, som vekker sterke følelser, men som ikke viser vei. Slik er det med suksess, penger, karriere, ære, fornøyelser når de blir livets mål for oss. Dette er meteorer: De stråler en stund, men snart brenner de opp og slutter å lyse. De er stjerneskudd, som ikke viser vei, men leder vill. Derimot er det ikke alltid Herrens stjerne lyner og stråler, men den er alltid til stede; den er mild; den holder deg i hånden og leier deg gjennom livet. Den lover ingen materiell belønning, men garanterer fred og fyller oss, liksom vismennene, med «jublende glede» (Matt 2,10). Men den krever at vi vandrer.

Å vandre, den andre av vismennenes handlinger, er vesentlig for å finne Jesus. For stjernen hans ber oss bestemme oss for å vandre, slite daglig med å holde oss i gang; den ber oss kvitte oss med unødvendige byrder, pomp og prakt som hemmer oss, og å akseptere alt det uforutsette som ikke fins på det bekvemme livets kart. Jesus lar seg finne av dem som søker ham (jf. Luk 11,9), men for å søke ham må man sette seg i bevegelse og gå ut. Ikke vente; risikere. Ikke stå stille; gå framover. Jesus er krevende: For dem som søker ham foreslår han at de skal forlate sine verdslige bekvemmeligheters lenestoler og sin egne ovners beroligende lunkenhet. Å følge Jesus er ikke å overholde en dannet protokoll, men en eksodus som må gjennomleves. Gud befridde sitt folk gjennom eksodus og kalte nye folk til å følge hans stjerne, og det er hvis vi er underveis, og bare da, at han gir oss frihet og glede. For å finne Jesus må man med andre ord legge bak seg angsten for å trå til, selvtilfredsheten over føle at man er kommet fram, latskapen når man ikke ønsker noe mer i livet. Man må risikere, ganske enkelt for å møte et Barn. Men det er det så absolutt verdt, for når vi finner det Barnet og oppdager hans ømhet og kjærlighet, finner vi tilbake til oss selv.

Å gi seg på vei er ikke lett. Det viser evangeliet oss gjennom diverse personer. Vi har Herodes, som uroer seg for at en kongefødsel vil gå ut over hans egen makt. Derfor innkaller han til møter og sender ut folk for å innhente opplysninger; men selv rører han ikke på seg, han har stengt seg inne i sitt slott. Også «hele Jerusalem» er redd: redd for det nye som Gud kommer med. De vil heller at alt skal være ved det gamle – «slik er det alltid blitt gjort» – og ingen tør å gi seg på vei. Overprestenes og de skriftlærdes fristelse er mer underfundig. De vet nøyaktig hvor stedet er og forteller det til Herodes ved å sitere den gamle profetien. De vet, men de tar ikke ett skritt mot Betlehem. Dette kan være fristelsen for dem som har vært troende lenge: Man har skarpsindige debatter om tro, som noe som man allerede kjenner ut og inn, men man trår ikke personlig til for Herren. Man prater, men man ber ikke; man klager, men gjør ingenting godt. Vismennene derimot prater lite og vandrer mye. Selv om de er uvitende om trossannhetene, lengter de og er underveis, slik det går fram av verbene i evangelieteksten: «kommet for å hylle ham» (vers 2), «dro de av sted» (vers 9), «gikk inn» og «falt på kne» (vers 11), «tok en annen vei hjem» (vers 12) – alltid i bevegelse.

Å bære fram gaver. Når de etter den lange reisen kommer fram til Jesus, gjør vismennene det samme som han: De gir. Jesus er der for å gi sitt liv; de gir sine verdifulle skatter: gull, røkelse og myrra. Evangeliet blir virkeliggjort når livets vandring blir til gave. Å gi gratis, for Herrens skyld, uten å forvente noe til gjengjeld: Dette er det sikre tegnet på at vi har funnet Jesus, som sier: «Gi som gave det dere fikk som gave» (Matt 10,8). Å gjøre godt uten å være beregnende, selv når ingen ber oss om det, selv om vi ikke tjener noe på det, selv om vi ikke liker det. Dette ønsker Gud. Han, som ble liten for vår skyld, ber oss bære fram noe til hans minste søsken. Hvem er de? Det er nettopp de som ikke kan gjøre noe til gjengjeld, så som de som lider nød, den sultne, den fremmede, den som er i fengsel, den fattige (jf. Matt 25,31-46). Når vi tar oss av et sykt menneske, bruker tid på et vanskelig menneske, hjelper noen som ikke vekker interesse, tilgir den som har gjort urett mot oss, så gir vi Jesus en gave som han setter pris på. Dette er gaver, som blir gitt gratis og som ikke kan mangle i vårt liv som kristne. Men hvis vi derimot bare elsker dem som elsker oss – minner Jesus oss om – gjør vi det samme som hedningene (jf. Matt 5,46-47). La oss se på hendene våre, som ofte er tomme for kjærlighet, og la oss i dag prøve å tenke på noe som vi kan gi gratis, uten å få gjengjeld. Det vil Herren sette pris på. Og la oss be ham: «Herre, la meg få gjenoppdage gleden over å gi».

Kjære brødre og søstre, la oss gjøre som vismennene: Se mot det høye, vandre og bære fram gaver.

08/01/2018 09:30