sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken under midnattsmessen julenatt

Pave Frans kysser Jesusbarnet under midnattsmessen - REUTERS

25/12/2017 08:43

Midnattsmessens evangelium var:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
(Luk 2,1-14)

Her er pave Frans’ preken under midnattsmessen i Peterskirken:

Maria «fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem» (Luk 2,7). Med disse enkle, men klare ordene fører Lukas oss rett inn i den hellige natten: Maria satte Lyset til verden, Maria ga oss Lyset. En enkel fortelling som tar oss inn i den hendelsen som for alltid endrer vår historie. Alt, i den natten, ble kilde til håp.

La oss gå noen vers tilbake. På keiserens befaling var Maria og Josef nødt til å dra. De måtte forlate sitt folk, sitt hjem og sitt land og dra avsted for å la seg innskrive. Det var ingen bekvem og lett reise for et ungt par som ventet et barn: De var nødt til å dra hjemmefra. Deres hjerte var fullt av håp til fremtiden på grunn av barnet som skulle komme; men den som må bort fra sitt hjem er usikker og utrygg og går med tunge skritt.

Deretter ble de stilt overfor det som kanskje var aller vanskeligst: å komme fram til Betlehem og få oppleve at der var det ingen som ventet på dem, at der var det ikke plass til dem.

Og nettopp der, i denne utfordrende situasjonen, ga Maria oss Immanuel i gave. Guds sønn kom til verden i en stall fordi hans egne ikke hadde rom til ham. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Og der – i mørket i en by uten plass til de langveisfarende, i mørket i en travel by, som i dette tilfellet lot til å ville vokse ved at alle bare tenkte på seg selv – nettopp der tennes den revolusjonerende gnisten av Guds ømhet. I Betlehem oppstår en liten åpning for dem som har mistet sin jord, sitt hjemland, sine drømmer; ja, til og med for dem som lider åndenød i et innestengt liv.

I Josefs og Marias fotspor gjemmer det seg mange andre. Vi ser spor etter hele familier som tvinges til å reise nå i våre dager. Vi ser spor etter millioner av mennesker som ikke velger å dra, men som blir nødt til å skilles fra sine kjære når de blir fordrevet fra sitt land. I mange tilfeller er avreisen full av håp til fremtiden; i mange andre tilfeller har denne avreisen bare ett navn: overlevelse. Overleve nåtidens herodeser, som for å utøve makt og bli enda rikere ikke har noen vanskeligheter med å la uskyldig blod flyte.

Maria og Josef, som det ikke var plass til, er de første til å omfavne Ham som kommer for å gi oss alle borgerbrevet. Han som med sin fattigdom og litenhet sier og viser at ekte makt og ekte frihet ligger i å ære og hjelpe de svakeste og skjøreste.

Den natten ble Han som ikke hadde noe sted å bli født forkynt for dem som ikke hadde noen plass ved byens bord og i byens gater. Gjeterne er de første til å motta det gode budskapet. Dette var menn og kvinner som på grunn av sitt arbeid måtte leve på utkanten av samfunnet. Deres leveforhold og oppholdssteder forhindret dem i å følge alle de rituelle forskriftene for religiøs renselse, og derfor ble de ansett for å være urene. Hud, klær, lukt, talemåte og avstamning røpet dem. Alt i dem skapte mistro. Dette var menn og kvinner som man måtte holde seg unna og frykte; de ble ansett for å være hedninger blant troende, syndere blant rettferdige, fremmede blant borgere. Det er til dem – hedninger, syndere og fremmede – at engelen sier: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren» (Luk 2,10-11).

Dette er den gleden som vi i natt er innbudt til å ta del i, feire og forkynne. I sin uendelige barmhjertighet har Gud omfavnet oss hedninger, syndere og fremmede med denne gleden, og han driver oss til å gjøre det samme.

Denne nattens tro lar oss forstå at Gud er nærværende i alle de situasjoner der vi tenker oss at han er fraværende. Han fins i den taktløse, ofte ugjenkjennelige gjesten, som vandrer i våre byer og nabolag, som tar våre busser og banker på våre dører.

Den samme troen driver oss også til å gjøre rom for en ny sosial forestillingsevne, til ikke å være redde for å oppleve nye relasjonsformer som er slik at ingen trenger å føle at det ikke fins plass til dem på denne jord. Julen er tiden for å omskape fryktens kraft til en kjærlighetens kraft, til en ny forestilling om hva kjærligheten er. Kjærligheten kan ikke venne seg til urettferdighet som noe naturlig, men våger selv midt i spenninger og konflikter å gjøre seg selv til et «brødets hus» og gjestfrihetens rom. Det minnet Johannes Paul II oss om: «Ikke vær redde! Åpne døra, ja åpne døra på vidt gap for Kristus!» (preken ved innsettelsesmessen, 22. oktober 1978).

I Betlehemsbarnet kommer Gud oss i møte for å gjøre oss til hovedaktører i livet rundt oss. Han gir seg selv til oss for at vi skal ta ham i våre armer, løfte ham opp og omfavne ham. For at vi i Ham ikke skal være redde for å ta dem alle – den tørste, den fremmede, den nakne, den syke, fangen – i våre armer, løfte dem opp og omfavne dem (jf. Matt 25,35-36). «Ikke vær redde! Åpne døra, ja åpne døra på vidt gap for Kristus!» I dette Barnet inviterer Gud oss til å bære fram hans håp. Han ber oss våke over de mange som gir etter for fortvilelsen når de bare møter lukkede dører. I dette Barnet gjør Gud oss til hovedaktører for sin gjestfrihet.

Rørt av glede over gaven, lille Betlehemsbarn, ber vi din gråt vekke oss opp av vår likegyldighet og åpne våre øyne for dem som lider. Må din ømhet igjen gjøre oss følsomme og drive oss til å gjenkjenne deg i alle de som kommer til våre byer, inn i våre historie og vårt liv. Må din revolusjonerende ømhet overbevise oss om at du driver oss til å bære fram vårt folks håp og ømhet.

25/12/2017 08:43