sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens juletale til den romerske kurien

Pave Frans holder sin juletale til den romerske kurien 22. desember 2017. - AP

22/12/2017 10:21

Hovedtemaet for pave Frans’ juletale til den romerske kurien 22. desember var kuriens forhold til verden («ad extra»). I de siste årene hadde han konsentrert seg om kurien selv i sine juletaler («ad intra»).

Kuriens virkeområde er stort, og paven valgte å snakke nokså allment om dens forhold til nasjonene, lokalkirkene, Østkirkene, andre religioner og om den økumeniske dialog. Dette gjorde han i andre halvdel av talen. I første halvdel gjorde han noen forberende refleksjoner over kurien selv og kuriereformen.

«Å gjennomføre reformer i Roma er som å pusse den egyptiske sfinksen med en tannbørste», sa han med et sitat av en erkebiskop fra 1800-tallet (Xavier de Mérode). «Det krever mye tålmodighet, hengivelse og taktfølelse». Men ut fra sin natur er kurien nødt til å være utadrettet; «en kurie lukket i seg selv ville bedra sitt formål».

«Diakonal overhøyhet»: forrang i å tjene

Kurien fins «ad bonum totius corporis» – «til gagn for hele legemet (Lumen Gentium, 18). Kuriens medlemmer bør ha en diakonal innstilling og tjene sammen med paven, som er «Servus servorum Dei» («Guds tjeneres tjener»). De bør kort sagt imitere Kristus som «tok på seg tjenerskikkelse» (Fil 2,7).

Institusjonelle «sanser». Kritikk av enkelte medarbeidere

For å forklare kuriens ønskede virkemåte brukte han våre sanseorganer som et bilde. Sansene er vår viktigste forbindelse med omverdenen. «Sansene hjelper oss å oppfatte virkeligheten og å innta vår plass i virkeligheten».

For å overvinne faren for «komplottmentalitet» og «små sirkler» må kurien bruke sine sanser på riktig måte.

Han snakket om personer som misbruker tillit eller utnytter Kirken – «personer som blir nøye utvalgt for å gi større kraft til Kirkens legeme og dens reform, men som ikke er seg sitt høye ansvar bevisst og lar seg forderve av ambisjoner eller forfengelighet, og når de varsomt blir fjernet, erklærer seg selv som martyrer for systemet, for ‘den uinformerte paven’, for den ‘gamle garden’,…, i stedet for å gjøre ‘mea culpa’». Andre igjen er fortsatt aktive i kurien; man gir dem tid i håp om at de vil komme på rett kjøl.

Men paven sa også at flesteparten av kuriemedlemmene arbeider meget godt.

Trofaste antenner som sender og mottar

Paven sammenlignet de forskjellige delene av den romerske kurien med «følsomme antenner» – både senderantenner og mottakerantenner.

På den ene side skal de, trofast og ansvarlig, formidle pavens vilje. Paven forklarte spesielt hva «trofasthet» betyr i kurien.

På den annen side skal de motta alle mulige henvendelser, skrik, gleder og tårer fra hele verden og videreformidle dette til paven. Denne «mottakeligheten», prosessen med åpenhet og synodalitet, er viktigere enn regler og forskrifter.

Kuriens forhold til verden

Så kom paven mer konkret til hovedtemaet, nemlig kuriens forhold til verden. Han snakket først om vatikandiplomatiet og forklarte hvorfor det er blitt opprettet en ny seksjon for diplomatisk personell.

Deretter tok han for seg kuriens forhold til delkirkene; han viste til «Christus Dominus»-dekretet fra Det annet Vatikankonsil og snakket om «ad limina apostolorum»-besøkenes betydning. Han ønsket også å henkalle oppmerksomheten til den femtende ordinære bispesynoden i oktober 2018, om «De unge, tro og kallsbedømmelse».

Videre snakket han om forholdet til Østkirkene, om den økumeniske dialogen, og om forholdet til jødedommen, islam og andre religioner.

Å, om bare hjertet ditt ble til en krybbe!

Paven avsluttet talen som følger:

«En tro som ikke gir oss noen kriser er en tro i krise; en tro som ikke får oss til å vokse er en tro som må vokse; en tro som ikke stiller spørsmålstegn må vi spørre oss selv om; en tro som ikke gir oss liv er en tro som må lives opp; en tro som ikke endevender oss er en tro som må bli endevendt. En rent intellektuell eller lunken tro er bare en trosskisse. Den kan virkeliggjøres bare når hjertet, sjelen, ånden og hele vår væren kommer med, når du tillater Gud å fødes og gjenfødes i hjertets krybbe, når vi tillater Betlehemsstjernen å lede oss mot det stedet der Guds sønn ligger, ikke hos konger og i luksus, men blant fattige og ydmyke.

I sin ‘Cherubinischer Wandersmann’ skrev Angelus Silesius: ‘Det er bare deg selv det står på: Å, om bare hjertet ditt ble til en krybbe! Da ville Gud igjen bli et barn på denne jord.’»

Hele talen fins på engelsk.

 

 

22/12/2017 10:21