sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Messen – 4. Hvorfor gå til messe på søndager?

Eukaristifeiring. Bilde: Pixabay - RV

20/12/2017 16:21

Onsdag 13.desember holdt pave Frans sin fjerde katekese om messen. Søndagsmessen gir oss den nødvendige energien for å kunne leve tillitsfullt og modig nå, og den får oss til å lengte etter «den evige søndagen».

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Johannesevangeliet:

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. […] Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,1.19-23)

Messen – 4. Hvorfor gå til messe på søndager?

Kjære brødre og søstre, god dag!

Vi fortsetter nå med våre katekeser om messen, og i dag spør vi oss: Hvorfor gå til messe på søndager?

Søndagens eukaristifeiring er selve hjertet i Kirkens liv (jf. Den katolske kirkes katekisme, 2177). Vi kristne går til messe på søndager for å møte den oppstandne Herren, eller bedre sagt for å la ham møte oss, for å lytte til hans ord og nære oss ved hans bord og slik bli Kirke, det vil si hans levende mystiske legeme i verden.

Jesu disipler skjønte dette helt fra begynnelsen av; de feiret det eukaristiske møtet med Herren på den ukedagen som jødene kalte for «den første dagen i uka» og romerne for «soldagen», for på den dagen var Jesus stått opp fra de døde og hadde vist seg for disiplene, han hadde snakket med dem, spist sammen med dem og gitt dem Den hellige ånd (jf. Matt 28,1; Mark 16,9.14; Luk 24,1.13; Joh 20.1.19), slik vi hørte i lesningen fra Bibelen. Også den store utgydelsen av Ånden pinsedag fant sted på en søndag, på den femtiende dagen etter Jesu oppstandelse. Derfor er søndag en helligdag for oss, helliggjort av eukaristifeiringen, Herrens levende nærvær blant oss og for oss. Så det er altså messen som gjør søndagen kristen! Den kristne søndagen dreier seg om messen. Hva er det vel for en søndag, for en kristen, hvis møtet med Herren mangler?

Dessverre fins det kristne fellesskap som ikke kan nyte godt av messen hver søndag; men også disse er på denne hellige dagen kalt til å samle seg i bønn i Herrens navn, til å lytte til Guds ord og holde lengselen etter eukaristien levende.

Og i noen verdsliggjorte samfunn har den kristne meningen med søndagen, opplyst av eukaristien, gått tapt. Det er synd! Da er det nødvendig å gjenoppvekke denne bevisstheten, å finne tilbake til meningen med festen, gleden, menigheten, solidariteten og hvilen som forfrisker ånd og kropp (jf. Den katolske kirkes katekisme, 2177–2188). Alle disse verdiene lærer vi av eukaristien, søndag etter søndag. Derfor ville Det annet Vatikankonsil igjen slå fast at «søndagen er den største festdag, som må anbefales de troende og legges dem på sinne, slik at de gjør den til en gledens dag og tar fri fra sitt arbeid» (Sacrosanctum concilium, 106).

Å ha fri på søndager var ikke en mulighet som fantes i de første århundrene: Det er et særegent kristent bidrag. Ut fra bibelsk tradisjon er lørdag hviledag for jødene, mens det i det romerske samfunnet ikke var avsett noen fridag for tjenere. Det var den kristne forståelsen av å leve som barn, og ikke som slaver, besjelet av eukaristien, som gjorde søndagen – nesten universelt – til hviledag.

Uten Kristus er vi dømt til å bli overmannet av hverdagslige bekymringer og frykt for morgendagen. Vårt søndagsmøte med Herren gir oss styrke til å leve dagen i dag med tillit og mot og til håpefull å fortsette vårt liv. – Det er derfor vi kristne går og møter Herren på søndag, i eukaristifeiringen.

Den eukaristiske kommunionen med Jesus, Den oppstandne og Levende i all evighet, foregriper søndagen uten solnedgang, når det ikke lenger vil finnes slit, smerte, sorg og tårer, men bare gleden over å leve fullt og for alltid med Herren. Også om denne salige hvilen taler søndagsmessen og lærer oss å legge vårt liv i vår himmelske Fars hender hele uka.

Hva kan vi svare den som sier at det ikke er noen vits i å gå til messe, ikke engang på søndager, for det som er viktig er å leve bra og elske vår neste? Det er sant at kvaliteten på det kristne livet måles etter evnen til å elske, slik Jesus sa: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35); men hvordan kan vi praktisere evangeliet hvis vi ikke øser den nødvendige energien til dette av eukaristens uuttømmelige kilde, søndag etter søndag? Vi går ikke til messe for å gi Gud noe, men for å få det som vi virkelig trenger av ham. Kirken har en bønn som minner oss om dette, henvendt til Gud sier den: «Vår lovprisning føyer intet til din velde, og det er en gave fra deg at vi sier deg takk; for vår hyllest gjør deg ikke større, men er til gagn for vår frelse» (Det romerske missalet, alminnelig prefasjon IV).

For å konkludere: Hvorfor gå til messe på søndager? Det er ikke nok å svare at det er et av Kirkens bud; riktignok er det til hjelp for å bevare denne verdien, men det alene er det ikke nok. Vi kristne trenger å delta i søndagsmessen fordi bare med Jesu nåde, med hans levende nærvær i oss og blant oss, kan vi sette hans bud ut i praksis og slik være troverdige vitner.

20/12/2017 16:21