Messen – 3. Messen er minnet om Kristi påskemysterium

Onsdag 22. november holdt pave Frans sin tredje katekese om messen. Han forklarte at messen er minnet om Kristi påskemysterium. Vi gjenopplever hans lidelse, død og oppstandelse. «Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet, feires på alteret, finner vår frelse sted».

Ved begynnelsen av audiensen ble det lest fra Paulus’ brev til galaterne:

Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg. Jeg forkaster ikke Guds nåde (Gal 2,19-21).

Messen – 3. Messen er minnet om Kristi påskemysterium

Kjære brødre og søstre, god dag!

Vi fortsetter med våre katekeser om messen. Nå kan vi spørre oss: Hva er egentlig messen? Messen er minnet om Kristi påskemysterium. Den gir oss del i hans seier over synden og døden og gir livet vårt dets fulle mening.

For å forstå messens verd må vi derfor framfor alt forstå «minne» i bibelsk betydning. Minne er ikke «bare å huske begivenheter i fortiden, [men gjør dem] på en måte nærværende og levende. Det er slik Israel forstår utfrielsen fra Egypt: hver gang påsken feires, blir utferden fra Egypt gjort nærværende i de troendes hukommelse for at de skal rette sin livsførsel etter den» (Den katolske kirkes katekekisme, 1363). Med sin lidelse, død, oppstandelse og himmelfart har Jesus Kristus fullendt påsken. Og messen er minnet om hans påske, om hans «utgang» (jf. Luk 9,31), som han fullbrakte for oss, for å få oss ut av slaveriet og inn i det evige livs lovede land. Den er ikke bare en erindring, nei, den er noe mer: Den er å gjøre nærværende det som skjedde for to tusen år siden.

Eukaristien tar oss alltid med til høydepunktet av Guds frelsesgjerning. Jesus blir brød, som brytes for oss, og overøser oss med sin barmhjertighet og kjærlighet, slik han gjorde på korset; han fornyer vårt hjerte, vår eksistens og vår måte å forholde oss til ham og hverandre på. Det annet Vatikankonsil sier: «Hver gang korsofferet, i hvilket vårt påskelam Kristus ble slaktet (1 Kor 5,7), feires på alteret, finner vår frelse sted» (Lumen Gentium, 3).

Enhver eukaristifeiring er en stråle av den sola som aldri går ned, nemlig den oppstandne Jesus. Å delta i messen, særlig i søndagsmessen, er å tre inn i den oppstandnes seier, å bli opplyst av hans lys og oppvarmet av hans varme. Gjennom eukaristifeiringen gir Den hellige ånd oss del i det guddommelige liv, og det er i stand til å forvandle hele vårt dødelige vesen. Og i sin overgang fra døden til livet, fra tiden til evigheten, drar Herren Jesus også oss med for å gjenoppleve påsken. – I messen opplever vi påsken. Vi er sammen med Jesus, som døde og sto opp fra de døde, og han drar oss med seg framover, mot det evige livet. – I messen forener vi oss med ham. Kristus lever i oss og vi i ham, slik Paulus sier: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,19-20). Slik tenkte Paulus.

For hans blod befrir oss fra døden og fra frykten for døden. Han befrir oss ikke bare fra den fysiske dødens herredømme, men fra den åndelige døden som det onde, synden er, og som tar oss hver gang vi faller offer for egen eller andres synd. Og da blir livet vårt forurenset, mister skjønnhet, mister mening og visner.

Men Kristus gir oss livet tilbake; Kristus er livets fylde, stilt ansikt til ansikt med døden tilintetgjorde han den for alltid: «Ved sin oppstandelse fra de døde gjorde han døden til intet, og fornyet vårt liv» (Eukaristisk bønn IV). Kristi påske er den endegyldige seieren over døden for han forvandlet sin død til den ytterste kjærlighetsgjerning. Han døde av kjærlighet! Og i eukaristien ønsker han å kommunisere oss sin seirende påskekjærlighet. Hvis vi tar imot den med tro, kan også vi virkelig elske Gud og vår neste, vi kan elske som han elsket oss, ved å gi vårt liv.

Om Kristi kjærlighet er i meg, kan jeg gi meg helt til andre i indre visshet om at selv om den andre skulle såre meg, ville jeg ikke dø; ellers ville jeg måtte forsvare meg. Martyrene ga livet nettopp i denne vissheten om Kristi seier over døden. Bare hvis vi opplever denne Kristi kraft, hans kjærlighets kraft, er vi virkelig fri til å gi oss selv uten frykt.

Dette er messen: å gå inn i Jesu lidelse, død, oppstandelse, himmelfart; å gå til messe er som å gå til Golgata. Tenk etter: Når vi vet at det er til Golgata vi går i messen – bruk fantasien – og vet at den mannen der er Jesus. Da småprater vi ikke, tar ikke bilder, lager ikke små show. Nei! For det er Jesus! Da er vi stille, gråter og gleder oss over å være frelst. Når vi går inn i en kirke for å feire messe, så la oss tenke følgende: Jeg går til Golgata, der Jesus gir sitt liv for meg. Slik forsvinner show, småprat, kommentarer, det som fjerner oss fra dette vidunderlige som messen er, Jesu triumf.

Jeg tror at det nå er blitt klarere at hver gang vi feirer messe blir påsken nærværende og virksom. Det er det «minne» betyr. Ved å delta i eukaristien trer vi inn i Kristi påskemysterium og går med ham fra døden til livet, der på Golgata. Messen er å gjenoppleve Golgata, ikke et show.