sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Det kristne håpet – 38. Paradiset, målet for vårt håp

Krusifiks ved Boca do inferno (Portugal) - RV

16/11/2017 09:56

Onsdag 25. oktober holdt pave Frans sin trettiåttende og siste katekese om det kristne håpet (se en oversikt over alle katekesene). På korset gjør den gode røveren opp status: Han har ingen verdens ting å vise til. Men han lengter etter kjærligheten og overgir seg til Gud: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!». Jesus lover å ta ham med til paradiset.

Under audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:

Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. […] Det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23,33.38-43)

Det kristne håpet – 38. Paradiset, målet for vårt håp

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dette er den siste katekesen om det kristne håpet. Dette temaet har fulgt oss fra begynnelsen av kirkeåret. Og jeg vil avslutte med å snakke om paradiset som målet for vårt håp.

Et av Jesu siste ord på korset er «paradis». Det er til den gode røveren han sier det. La oss stoppe litt opp ved denne scenen. Jesus er ikke ensom på korset. Det er to forbrytere der, en til venstre for ham og en annen til høyre. Kan hende gikk noen foran de tre korsene som var blitt reist på Golgata, trakk et lettelsens sukk og mente at endelig skjedde rettferdigheten fyllest ved at slike mennesker ble henrettet.

Ved siden av Jesus er det en forbryter som vedgår det han har gjort og er enig i at han har fortjent den forferdelige straffen. Vi kaller ham for «den gode røveren». Han motsier den andre og sier «vi får bare igjen for det vi har gjort» (Luk 23,41).

På Golgata, på denne tragiske og hellige fredagen, når Jesus ytterpunktet for sin inkarnasjon, for sin solidaritet med oss syndere. Der blir det virkeliggjort som profeten Jesaja sa om Herrens lidende tjener: «Han ble regnet blant lovbrytere» (Luk 22,37; jf. Jes 53,12).

Det er der på Golgata at Jesus har sitt siste møte med en synder og også for ham åpner dørene til sitt Rike på vidt gap. Dette er interessant: Det er den eneste gangen at ordet «paradis» forekommer i evangeliene. Jesus lovet det til en «stakkars djevel», som på korsets tre våget å komme med den mest ydmyke bønn: «Husk på meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42). Han hadde ikke noen gode gjerninger å vise til, han hadde ikke noe som helst, men han overgir seg til Jesus, som han forstår er uskyldig og god, veldig forskjellig fra ham selv (jf. vers 41). Disse ordene, som uttrykte hans ydmyke anger, var nok til at Jesu hjerte ble rørt.

Den gode røveren minner oss om vår virkelige stilling overfor Gud: at vi er hans barn, at han har medlidenhet med oss, at han ikke gjør motstand når vi viser ham at vi lengter etter hans kjærlighet. Dette underet gjentar seg utallige ganger i mange sykehusrom og fengselsceller: Uansett hvor dårlig man har levd, er ingen dømt til bare fortvilelse, uten mulighet for nåde. Overfor Gud er vi alle tomhendte, som tolleren i lignelsen, som ble stående langt nede i tempelet og be (jf. Luk 18,13). Og hver gang et menneske for siste gang i sitt liv ransaker sin samvittighet og oppdager at mankoen er mye større enn summen av de gode gjerningene, må det ikke miste motet, men overgi seg til Guds barmhjertighet. – Og dette gir oss håp, dette åpner vårt hjerte!

Gud er Far, og helt til det siste venter han på at vi skal vende tilbake til ham. Da den bortkomne sønnen kom hjem og begynte å bekjenne sine synder, lukket faren munnen på ham med sin omfavnelse (jf. Luk 15,20). Dette er Gud: Slik elsker han oss!

Paradiset er ingen eventyrverden og heller ingen forhekset hage. Paradiset er omfavnelsen med Gud, den uendelige Kjærlighet, og dit kommer vi takket være Jesus, som døde på korset for oss. Der Jesus er, fins barmhjertighet og lykke; uten ham fins bare kulde og mørke. «Jesus, husk på meg!» gjentar den kristne i sin dødstime. Og selv om det ikke lenger skulle finnes noen som husker på oss, er Jesus der, sammen med oss. Han vil ta oss med til det vakreste stedet som fins. For at ingenting av det han allerede har forløst skal gå tapt vil han ta oss med, sammen med det som har vært av godt i vårt liv, om det nå er lite eller mye (jf. Joh 6,39). Og til Fars hus vil han ta med også alt det i oss som fortsatt trenger å bli forløst: et helt livs mangler og feil. Og dette er målet for vår eksistens: at alt skal bli fullbrakt og forvandlet til kjærlighet.

Om vi tror dette, skremmer ikke døden oss lenger og vi kan også håpe å forlate denne verden på en avklart og tillitsfull måte. Den som er blitt kjent med Jesus, er ikke redd for noe som helst. Og vi kan gjenta ordene til den gamle Simeon, som etter å ha ventet hele livet også han ble velsignet av sitt møte med Jesus og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet» (Luk 2,29-30).

Og endelig, i det øyeblikket, vil vi ikke lenger trenge noe som helst, ikke lenger se utydelig som i en «gåte». Vi vil ikke lenger gråte, for alt tar slutt; også «profetgavene», også «kunnskapen». Men ikke kjærligheten; den forblir. For «kjærligheten tar aldri slutt» (jf. 1 Kor 13).

16/11/2017 09:56