sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Det kristne håpet – 26. Elskede barn: håpets visshet

Krusifiks ved Boca do Inferno (Portugal) - RV

07/07/2017 09:02

Onsdag 14. juni holdt pave Frans sin tjuesjette katekese om det kristne håpet. Gud er kjærlighet og vi er hans barn. Han elsker oss, slik vi er, uavhengig av om vi elsker ham.

Under audiensen ble det lest fra Lukasevangeliet:

Dermed brøt [den yngste sønnen] opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. ’Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene.Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ (Luk 15, 20-24)

Det kristne håpet – 26. Elskede barn: håpets visshet

Kjære brødre og søstre, god dag!

Dagens audiens har vi på to steder, men vi er forbundet med storskjermer: De syke er i Paul VI’s auditorium for at de ikke skal lide under varmen, og vi er her. Men vi er likevel sammen; Den hellige ånd, som alltid skaper enhet, forbinder oss. La oss hilse dem som er i auditoriet!

Ingen av oss kan leve uten kjærlighet. Et forferdelig slaveri, som vi kan havne i, er å tro at vi må gjøre oss fortjent til kjærligheten. Kanskje kommer mye av angsten hos vår tids mennesker av dette: av å tro at hvis vi ikke er sterke, tiltrekkende og vakre, så er det ingen som vil bry seg om oss. Det er nå mange som bare for å fylle et indre tomrom prøver å bli sett; det er som om det skulle finnes et evig bekreftelsesbehov. Men kan dere forestille dere en verden der alle tigger om oppmerksomhet, men der ingen kan tenke seg å være glad i et annet menneske uten å få noe igjen for det? Prøv bare å forestille dere en slik verden: en verden uten uegennyttig kjærlighet! Tilsynelatende er det en menneskelig verden, men egentlig er den et helvete. Mange slags narsissismer kommer av at folk føler seg ensomme og foreldreløse. Bak tilsynelatende uforklarlig oppførsel ligger gjerne et spørsmål: Er det mulig at jeg ikke fortjener å bli kalt ved navn, altså å bli elsket? For kjærligheten kaller oss alltid ved navn…

Når den som ikke er, eller ikke føler seg, elsket er en tenåring, kan det følge til vold. Bak mange former for sosialt hat og hooliganisme fins det ofte et hjerte som ikke er blitt godtatt. Det fins ikke onde barn liksom det heller ikke fins tenåringer som bare er onde. Men det fins ulykkelige mennesker. Og hva kan gjøre oss lykkelige om ikke det å få og å gi kjærlighet? Menneskelivet er en utveksling av blikk: Noen ser på oss og lokker fram et første smil. Til noen som har lukket seg av tristhet kan vi smile, uten å kreve noe til gjengjeld, og slik åpne en utvei for dem. Utveksling av blikk: Se hverandre i øynene, og hjertedørene går opp.

Guds første skritt mot oss er å elske oss på forhånd og uten å stille betingelser. Gud er den første til å elske (jf. 1Joh 4,19). Ikke fordi det er noe i oss som vekker kjærlighet. Gud elsker oss fordi han selv er kjærlighet, og det ligger i kjærlighetens natur å spre seg og gi seg hen. Gud elsker oss uten å kreve at vi skal omvende oss: Snarere er en eventuell omvendelse en følge av Guds kjærlighet. Paulus uttrykker dette på en helt fullkommen måte: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). Mens vi ennå var syndere. En betingelsesløs kjærlighet. Vi var «langt borte», liksom den bortkomne sønnen i lignelsen: «Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham» (Luk 15,20). Selv om det var urimelig at han skulle dra gjennom vår ødemark, gjorde Gud av kjærlighet til oss en eksodus fra seg selv. Gud var glad i oss selv da vi hadde urett.

Hvem av oss elsker slik, om ikke en far eller mor? En mor fortsetter å være glad i barnet sitt også når det sitter i fengsel. Jeg husker at i mitt forrige bispedømme var det mange mammaer som sto i kø for å slippe inn i fengselet. Og de skammet seg ikke. Deres barn var i fengsel, men det var deres barn. Og de måtte gjennomgå ydmykende undersøkelser før de ble sluppet inn, men: «Det er min sønn!». «Men sønnen din er en forbryter!» – «Det er min sønn!». Bare denne mors- og farskjærligheten kan la oss ane hvordan Guds kjærlighet er. En mor ber ikke om at menneskelig rettferdighet skal bli annullert, for ethvert feilgrep krever forsoning, men en mor slutter aldri å lide for sitt barn. Hun elsker det selv om det synder. Gud gjør det samme med oss: Vi er hans elskede barn! Kan det være at Gud ikke elsker enkelte av sine barn? Nei. Vi er alle Guds elskede barn. Det ligger ingen forbannelse over vårt liv, men bare et velsignet ord fra Gud, som dro vår eksistens fram fra intet. Sannheten i alt er det kjærlighetsforholdet som forbinder Faren med Sønnen gjennom Den hellige ånd. Av nåde blir vi tatt imot i dette forholdet. I ham, i Kristus Jesus, er vi villet, elsket, etterlengtet. Det fins Noen som har preget en opprinnelig skjønnhet i oss, som ingen synd og intet galt valg noensinne vil kunne fjerne fullstendig. I Guds øyne er vi alltid små fontener som er skapt for å sprudle fram godt vann. Jesus sa det til den samaritanske kvinnen: «Det vann jeg vil gi [deg], skal bli en kilde i [deg] med vann som veller fram og gir evig liv» (Joh 4,14).

Hvilken medisin kan endre hjertet til et ulykkelig menneske? Hvilken medisin kan forvandle hjertet til et menneske som ikke er lykkelig? [De svarer: «kjærligheten»] Høyere! [De roper: «kjærligheten!»] Bra! Bra, bra alle sammen! Og hvordan får vi det mennesket til å føle at vi elsker det? Framfor alt må vi omfavne det. Få det til å føle at det er ønsket og viktig, og da vil det slutte å være trist. Kjærlighet kaller på kjærlighet, og det på en sterkere måte enn hat kaller på død. Det var ikke for seg selv at Jesus døde og sto opp, men for oss, for at våre synder skulle bli tilgitt. Det er derfor oppstandelsens tid for oss alle: Tiden for å løfte de fattige opp fra deres mismot, framfor alt dem som har ligget i graven i mye lenger tid enn tre dager. En befrielsens vind blåser her på våre ansikter. Her spirer håpets gave. Og håpet er til Gud, vår Far, som elsker oss slik som vi er: Han elsker oss, alle sammen, alltid.

07/07/2017 09:02