Det kristne håpet – 16. Å håpe selv om alt håp er ute

Onsdag 29. mars holdt pave Frans sin sekstende katekese om det kristne håpet. Ikke bare er Abraham vår far i troen. Han er også vår far i håpet, for «selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde». Det er «oppstandelsens og livets Gud» Abraham tror og håper på.

Under audiensen ble det lest i Romerbrevet:

Derfor fikk Abraham løftet fordi han trodde, så alt skulle være av nåde. For da kan løftet stå fast for hele hans ætt, ikke bare for den som har loven, men også for den som har samme tro som Abraham. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag. I Guds øyne er han vår far, for han trodde ham som gjør de døde levende og byr at det som ikke er, skal bli til. Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal ætten din bli. Han var nesten hundre år, men ble likevel ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kraftløse kropp og på Saras døde morsliv. Han var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. Derfor ble han regnet som rettferdig. (Rom 4,16-22)

Det kristne håpet – 16. Å håpe selv om alt håp er ute

Kjære brødre og søstre, god dag!

Det fins en stor gave til oss i det utdraget fra Romerbrevet som vi nettopp har lyttet til. Vi er vant til å tenke på Abraham som vår far i troen. I dag får Paulus oss til å forstå at Abraham også er vår far i håpet; han er altså ikke bare vår far i troen, men også i håpet. Det er fordi vi allerede i hans historie får et forvarsel om Oppstandelsen, det nye livet som gjør ende på det onde og selve døden.

Det står i teksten at «han trodde ham som gjør de døde levende og byr at det som ikke er, skal bli til» (vers 17); og så blir det understreket at han ikke ble «svak i troen», selv ikke «da han tenkte på sin egen kraftløse kropp og på Saras døde morsliv» (vers 19). Det er nettopp dette som også vi er kalt til å oppleve. Den Gud som åpenbarer seg for Abraham er den reddende Gud, den Gud som får oss ut av forvilelsen og døden, den Gud som kaller til liv. Alt det som hender Abraham blir til en hymne til Gud som frigjør og gjenføder, alt blir til profeti. For oss blir det det, for oss som nå erkjenner og feirer fullbyrdelsen av alt dette i påskemysteriet. For Gud «reiste Jesus […] opp fra de døde» (vers 24) for at også vi, i ham, skal kunne gå over fra døden til livet. Og da kan vi virkelig si at Abraham er «far til mange folkeslag» (vers 18) siden han er et lysende forvarsel om en ny menneskehet – vi! – som Kristus har frikjøpt fra synden og døden og tatt med seg inn i Guds kjærlighetsomfavnelse en gang for alle.

Deretter hjelper Paulus oss å fokusere på den veldig nære forbindelsen mellom tro og håp. Han sier jo at «selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde» (vers 18). Vårt håp hviler ikke på resonnementer, formodninger eller menneskelige forsikringer; og det viser seg der hvor det ikke lenger fins håp, hvor det ikke lenger fins noe å håpe på, akkurat som det skjedde for Abraham da han selv var døden nær og kona Sara ikke kunne få barn. (Alt håp var ute for dem, de kunne ikke få barn, men Abraham trodde og håpet i denne situasjonen. Det er stort!) Det store håpet er rotfestet i troen, og nettopp derfor kan det sprenge alle grenser for håp. Ja, for det bygger ikke på vårt ord, men på Guds Ord. Så også i dette er vi kalt til å følge Abrahams eksempel. Selv da alt tydet på den visse død, stolte han på Gud og «var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre» (vers 21). Jeg kunne tenke meg å spørre dere om noe: Er vi, alle vi, overbevist om dette? Er vi overbevist om at Gud er glad i oss og om at han vil gjøre alt det han har lovet oss? «Men far, hvor mye koster dette?» Det har bare en eneste pris: «å åpne hjertet». Åpne hjertene og Guds styrke vil bringe dere framover, han vil gjøre undre og lære dere hva det vil si å håpe. Dette er den eneste prisen: å åpne hjertet for tro. Alt det andre vil han ta seg av.

Dette er vårt håps paradoks og samtidig dets sterkeste og høyeste element: Håpet baserer seg på et løfte som fra et menneskelig synspunkt virker usikkert og uforutsigbart: Men dette løftet kan aldri bli trukket tilbake, selv ikke ved døden. For det er oppstandelsens og livets Gud som avgir løftet. Det er ikke hvem som helst! Han som avgir løftet er oppstandelsens og livets Gud.

Kjære brødre og søstre, la oss i dag, som ekte barn av Abraham (jf. Gal 4), be Herren om den nåde ikke å basere oss så mye på det vi vet og kan, som på det håpet som stammer fra Guds løfte. Gud holder det han lover; han svikter aldri sitt ord. Og da får livet vårt et nytt lys i visstheten om at han som reiste sin sønn opp fra de døde vil reise også oss opp og gjøre oss virkelig ett med ham, sammen med alle våre søsken i troen. Alle vi tror. I dag lovpriser vi Herren, vi vil synge Fadervår og så vil vi motta velsignelsen… Dette, på denne plassen, er forbigående, men det er også et løfte om håp. Hvis hjertet vårt er åpent i dag, så forsikrer jeg dere at vi alle vil møtes på Himmelens plass, som aldri tar slutt. Dette er Guds løfte, og dette er vårt håp, hvis vi åpner hjertet. Takk.