sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Det kristne håpet – 15. Et håp som bygger på Ordet

Krusifiks ved Boca do Inferno (Portugal) - RV

30/03/2017 11:29

Onsdag 22. mars holdt pave Frans sin femtende katekese om det kristne håpet. Han forklarte at Guds ord gir næring til et håp som blir til å ta og føle på. Kristus er til stede i skriftene og han er «den sterke broren» som gir oss styrke, tålmodighet, håp og trøst. Da blir vi til «kanaler» som formidler Herrens gaver; vi blir til «håpets såmenn».

Under audiensen ble det lest i Romerbrevet:

Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv. Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp. Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. (Rom 15,1-2.4-5)

Det kristne håpet – 15. Et håp som bygger på Ordet

Kjære brødre og søstre, god dag!

Apostelen Paulus har nå i flere uker hjulpet oss med å forstå hva det kristne håpet går ut på. Og vi har sagt at det ikke er optimisme, men noe annet. Og Paulus hjelper oss å forstå dette. I dag gjør han det ved å sette det i forbindelse med to holdninger som er veldig viktige for vårt liv og for vår opplevelse av tro: «tålmodighet» og «trøst» (Rom 15.4.5). I det utdraget fra Romerbrevet som vi nettopp har lyttet til blir «tålmodighet» og «trøst» nevnt to ganger: først med henblikk på skriftene og så med henblikk på Gud selv. Hva betyr de egentlig? Og på hvilken måte kaster de lys over hva håpet faktisk er?

Tålmodighet kan vi definere som evnen til å ta på seg og bære, å forbli trofaste selv når byrden later til å bli for stor, umulig å bære og vi er fristet til å fordømme og oppgi alt og alle. Mens trøst er nåden å kunne ta imot og vise Guds nærvær og medlidende virke i enhver situasjon, selv i de som er mest preget av skuffelse og lidelse. Paulus minner oss om at tålmodigheten og trøsten blir formidlet til oss på en særskilt måte gjennom skriftene (vers 4), altså Bibelen. For det første får Guds ord oss til å se på Jesus, til å bli bedre kjent med ham og rette oss etter ham, til å bli stadig mer lik ham. For det andre åpenbarer Ordet at Herren virkelig er «tålmodighetens og trøstens Gud» (vers 5), som alltid er trofast i sin kjærlighet til oss, han er altså tålmodig i kjærligheten til oss, han går ikke lei av å elske oss! Han er tålmodig: Han elsker oss alltid! Og han tar seg av oss og dekker våre sår med sin godhets og barmhjertighets kjærtegn – han trøster oss altså. Han går ikke lei av å trøste oss.

I dette perspektivet forstår vi også det Paulus sier først: «Vi som er sterke, må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv» (vers 1). Uttrykket «vi som er sterke» kan virke overlegent, men vi vet at etter evangeliets logikk er det ikke slik. Det er stikk motsatt, for vår styrke kommer ikke fra oss selv, men fra Herren. Den som opplever Guds trofaste kjærlighet og hans trøst kan, ja må være nær dem som er svakere og påta seg deres skrøpelighet. (Hvis vi er nær Herren, har vi den styrken som trengs for å kunne være nær de svakere og mer trengende og trøste dem og styrke dem. Det er det dette betyr.) Og vi kan gjøre dette uten å være selvtilfreds, men føle oss ganske enkelt som «kanaler» som formidler Herrens gaver; vi er «håpets såmenn». Det er dette Herren ber oss om: at vi trøster og sår håp, med hans hjelp. Det trengs å så håp nå for tiden, men det er ikke lett…

Resultatet av denne måten å leve på er ikke et fellesskap der noen (de sterke) er «førsteklasses», og andre (de svake) er «andreklasses». Resultatet er, slik Paulus uttrykker det «å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje» (vers 5). Guds ord gir næring til et håp som blir omsatt i noe konkret: Man deler med hverandre og tjener hverandre. For også «den sterke» vil før eller senere oppleve skrøpelighet og trenge å bli trøstet av de andre; og omvendt kan man selv når man er «svak» alltids gi et smil eller en håndsrekning til en annen som har det vanskelig. Det er et slikt fellesskap som samstemt og med én munn priser Gud (jf. vers 6). Men alt dette er mulig bare om man setter Kristus og hans ord i sentrum, for han er den «sterke», han er den som gir oss styrke, tålmodighet, håp, trøst. Han er den «sterke broren» som tar seg av hver av oss: For vi trenger alle å bli båret på Den gode hyrdes skuldre og føle oss omfavnet av hans ømme og omsorgsfulle blikk.

Kjære venner, vi kan aldri få takket Gud nok for at han har gitt oss sitt Ord, som er til stede i skriftene. Det er der vår Herre Jesu Kristi Far åpenbarer seg som «tålmodighetens og trøstens Gud». Og det er der blir vi oss bevisst at vårt håp ikke bygger på våre evner og vår styrke, men på Guds støtte og på hans trofaste kjærlighet, altså på Guds styrke og trøst.

30/03/2017 11:29