sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Det kristne håpet – 10. Håpet som kilde til gjensidig trøst og fred

Krusifiks ved Boca do Inferno (Portugal) - RV

20/02/2017 10:30

Onsdag 8. februar holdt pave Frans sin tiende katekese om det kristne håpet. Han forklarte at det å håpe er noe vi gjør sammen. Håpet bor i en «kropp», som har Den hellige ånd som livspust. Alle kroppens lemmer, både «sterke» og «svake», er livsnødvendige.

Under audiensen ble det lest videre i Paulus’ første brev til tessalonikerne:

Vi oppfordrer dere, søsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.
Vær alltid glade,
be uavbrutt,
takk Gud under alle forhold!
For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.
(1 Tess 5,14-18)

Det kristne håpet – 10. Håpet som kilde til gjensidig trøst og fred

Kjære brødre og søstre, god dag!

Forrige onsdag hørte vi det vakre uttrykket «Og så skal vi være sammen med Herren for alltid» (1 Tess 4,17) fra første tessalonikerbrev. Paulus oppfordrer slik tessalonikerne til å forbli forankret i håpet om oppstandelsen (jf. 1 Tess 5,4-11). I det samme brevet viser Apostelen at det kristne håpet ikke bare gjelder enkeltpersonene, men fellesskapet og Kirken. Vi håper også sammen, som et felleskap.

Derfor lar Paulus straks blikket favne alle de forskjellige situasjonene i denne kristne menigheten og sier at de skal be for hverandre og støtte hverandre. Vi skal altså hjelpe hverandre, ikke bare med det som er vanskelig i dagliglivet, men også hjelpe og støtte hverandre når det gjelder å håpe. Og det er ikke tilfeldig at han først fester seg ved nettopp de som er blitt betrodd pastoralt ansvar og ledelse. De er de første til å bli kalt til å gi næring til håpet, ikke fordi de er bedre enn de andre, men i kraft av en guddommelig tjeneste som går langt hinsides deres egne krefter. Derfor trenger de ganske særskilt respekt, forståelse og velvillig støtte fra alle.

Deretter retter Paulus oppmerkomheten mot de søsknene som mer enn andre risikerer å miste håpet, å gi etter for håpløshet. – Vi hører jo stadig om mennesker som mister motet og gjør fæle ting. – Dette er de motløse, de svake, de som føler seg slått ut av livet og av egen skyld og ikke klarer å komme seg på beina. I slike tilfeller må hele Kirkens nærhet og varme være enda mer intens og kjærlig og komme til uttrykk som fintfølende medlidenhet – som ikke er det samme som å synes synd på. Medlidenhet er å føle med den andre, å lide sammen med den andre, å være nær den som lider; et ord, et kjærtegn – bare det kommer fra hjertet: Dette er medlidenhet.

De svake trenger lindring og trøst. Dette er like viktig som før: Det kristne håpet kan ikke greie seg uten ekte og konkret nestekjærlighet. Den selvsamme Paulus skriver helt åpenhjertig: «Vi som er sterke – som tror, som håper, eller som ikke har så mange vanskeligheter – må bære de svakes svakheter og ikke tenke på oss selv» (Rom 15,1). – Å bære, bære de andres svakheter. – Et slikt vitnesbyrd forblir ikke innestengt i det kristne fellesskapet: Det gjenlyder med hele sin kraft også utenfor, i samfunnet, som en appell til ikke å bygge murer, men broer, til ikke å gjengjelde ondt med ondt, til å overvinne det onde med det gode, og krenkelser med tilgivelse (Den kristne kan aldri si: «Dette skal du få betale for!». Aldri. Det er ikke en kristen gest. Krenkelsen overvinner man ved å tilgi den.) Til å leve i fred med alle. Dette er Kirken! Og det er slik det kristne håpet virker, når det har kjærlighetens sterke og samtidig ømme trekk. – Kjærligheten er både sterk og øm. Den er vakker!

Så vi skjønner at man ikke kan lære å håpe av seg selv. Ingen lærer å håpe av seg selv. Det er ikke mulig. For å få næring trenger håpet «en kropp», der de forskjellige lemmene støtter og oppliver hverandre (jf. Rom 12). Så dette betyr at om vi håper, så er det fordi mange søsken har lært oss å håpe og har holdt håpet vårt levende. Og blant disse søsknene skiller særskilt de små, de fattige, de enkle, de marginaliserte seg ut. Ja, for den som lukker seg i sitt eget velvære kjenner ikke håpet. Han eller hun håper bare på sitt velvære, og det er ikke å håpe: Det er relativ trygghet. Den som lukker seg inne i sine egne tilfredsstillelser, den som føler seg helt i orden kjenner ikke håpet… Det er derimot de som daglig opplever prøvelser, usikkerhet og egne begrensninger som håper. Det er disse søsknene som gir oss det vakreste og sterkeste vitnesbyrdet fordi de står fast i sin overgivelse til Herren, vel vitende om at hinsides tristheten, undertrykkelsen og dødens uunngåelighet, vil siste ord være hans, og det vil være et barmhjertighetens, livets og fredens ord. Den som håper, håper en dag å høre disse ordene: «Kom til meg, bror; kom til meg, søster – for all evighet!»

Kjære venner, om – slik vi nettopp sa – håpet hører naturlig hjemme i en solidarisk «kropp», så er denne kroppen Kirken når det gjelder det kristne håpet. Og håpets livspust, sjel, er Den hellige ånd. Uten Den hellige ånd går det ikke an å håpe. Det er derfor apostelen Paulus til slutt oppfordrer oss til å påkalle Ånden uavbrutt. Om det ikke er lett å tro, er det ikke noe lettere å håpe. – Det er vanskeligere å håpe enn å tro… – Men når Den hellig ånd bor i vårt hjerte er det han som får oss til å forstå at vi ikke trenger å være redde, at Herren er nær oss og tar seg av oss; og det er han som former våre fellesskap i en evig Pinse, som levende tegn på håp for menneskefamilien. Takk!

20/02/2017 10:30