sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken ved avslutningen av bønneuka for kristen enhet

På vei ned til Paulus´ grav

26/01/2017 11:34

Onsdag 25. januar, den dagen da bønneuka for kristen enhet avsluttes og katolikkene feirer festen for Paulus' omvendelse, var det som vanlig økumenisk vesper ved Paulus' grav i Paulusbasilikaen i Roma. I sin preken understreket pave Frans at forsoning først og fremst er Guds gave, og han oppfordret oss til aldri å slutte å be om den.

Bibelteksten for årets bønneuke var fra 2. Korinterbrev:

For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem.
Så kjenner vi ikke lenger noen bare på menneskelig vis. Og har vi før kjent Kristus på menneskelig vis, så kjenner vi ham ikke lenger slik. Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! (2Kor 5,14-20)

Her følger pavens preken:

Møtet med Jesus på veien til Damaskus forvandler Paulus’ liv fra grunnen av. Fra det øyeblikket av er ikke lenger meningen med livet å klare å holde loven til punkt og prikke, men med hele seg selv å slutte seg til Guds uforbeholdne og ufortjente kjærlighet, til den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Han får da oppleve hvordan et nytt liv – livet i Ånden – bryter fram, og gjennom den oppstandne Herrens kraft erfarer han tilgivelse, fortrolighet og oppmuntring. Og alt dette nye kan ikke Paulus beholde for seg selv: Nåden «tvinger» ham til å forkynne det glade budskapet om kjærligheten og forsoningen, som Gud gjennom Kristus ubegrenset byr menneskeheten.

For hedningenes apostel, som er blitt utsending for forsoningen med Gud (jf. 2 Kor 5,20), er denne forsoningen en gave som kommer fra Kristus. Det er tydelig i teksten fra 2. Korinterbrev, som årets tema for Bønneuka for kristen enhet er hentet fra: «Forsoning – For Kristi kjærlighet tvinger oss» (jf. 2 Kor 5,14-20). «Kristi kjærlighet»: Det dreier seg ikke om vår kjærlighet til Kristus, men om Kristi kjærlighet til oss. På samme måte er ikke den forsoningen som vi blir «tvunget» til ganske enkelt vårt initiativ: Den er først og fremst forsoningen som Gud byr oss i Kristus. Den er Guds frie gave framfor all menneskelig anstrengelse for å overvinne splittelsene mellom de troende. Som en følge av denne gaven er vi, som blir tilgitt og elsket, selv kalt til å forkynne evangeliet om forsoningen i ord og handling, til å leve og vitne om vår forsonede tilværelse.

I lys av dette kan vi spørre oss: Hvordan kan vi forkynne dette evangeliet om forsoning etter århundrer med splittelser? Paulus selv hjelper oss å finne veien. Han understreker at forsoningen i Kristus ikke kan skje uten offer. Jesus ga sitt liv, han døde for alle. På lignende måte er Kristi utsendinger for forsoningen kalt til å gi livet, til ikke lenger å leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem (jf. 2 Kor 5,14-15). Slik Jesus lærer oss er det bare når vi av kjærlighet til ham mister livet at vi virkelig vinner det (jf. Luk 9,24). Dette er den revolusjonen som Paulus opplevde, og det er den kristne revolusjonen til alle tider: ikke lenger å leve for oss selv, våre interesser og vårt «image», men å leve i Kristi bilde, for ham og ifølge ham, med hans kjærlighet og i hans kjærlighet.

For Kirken og for alle kristne konfesjoner er dette en oppfordring til ikke å basere seg på programmer, beregninger og fordeler, til ikke å gå inn for det som er beleilig og moteriktig for øyeblikket, men alltid å søke veien ved å se på Herrens kors: Det er der livsprogrammet vårt er. Det er også en oppfordring til å gå ut av enhver slags isolasjon, til å overvinne fristelsen til selvsentrering, som forhindrer oss i å ense at Den hellige ånd virker også utenfor våre egne rom. En fullt ut ekte forsoning mellom kristne kan bli til virkelighet når vi blir i stand til å anerkjenne hverandres gaver og til ydmykt og lydhørt lære av hverandre – lære av hverandre! – uten å vente på at det først skal være de andre som lærer av oss.

Hvis vi lever slik, hvis vi altså for Kristi skyld dør for oss selv, blir vår gamle livsstil forvist til fortiden, og slik det skjedde med Paulus, begynner vi å leve og være sammen på en annen måte. Da kan vi med Paulus si at «det gamle er borte» (2 Kor 5,17). Å se bakover er til hjelp og nødvendig for å rense minnet, men vi kan bli lammet og ute av stand til å leve i nåtiden hvis vi blir stående i fortiden og minnes det gale som vi har lidd og det gale som vi har gjort og dømmer etter rent menneskelige kriterier. Riktignok oppmuntrer Guds ord oss til å finne styrke i minnet og huske det gode Herren har gitt oss. Men Guds ord ber oss også forlate det som ligger bak for å følge Jesus i nået og leve et nytt liv i ham (jf. Fil 3,13). La ham som gjør alle ting nye (jf. Åp 21,5) orientere oss mot en ny framtid, åpen for håpet som ikke skuffer – en framtid der splittelsene kan bli overvunnet og der de troende, fornyet i kjærligheten, vil være fullstendig og synlig ett.

Underveis på veien til enhet minnes vi i år spesielt at det er 500 år siden den protestantiske reformasjonen. Det at katolikker og lutheranere i dag sammen kan markere en hendelse som splittet de kristne, og at de ved å legge vekten på Jesus og hans forsoningsverk gjør det med håp, er et bemerkelsesverdig resultat, som er blitt oppnådd takket være Gud og bønnen gjennom disse femti årene vi har blitt kjent med hverandre og har hatt økumenisk dialog.

Idet vi ber Gud om å få forsoningen i gave – forsoning med ham og med hverandre – retter jeg mine hjertelige og broderlige hilsener til representanten for det økumeniske patriarkat av Konstantinopel metropolitten Gennadios, den personlige representant i Roma for erkebiskopen av Canterbury David Moxon og alle representantene for forskjellige Kirker og Kirkelige fellesskaper som har kommet sammen her. Jeg setter særlig pris på å hilse medlemmene i felleskommisjonen for teologisk dialog mellom den katolske kirke og de orientalsk-ortodokse kirker og ønsker at disse dagenes arbeid i plenum skal være fruktbart. Jeg hilser også studentene fra det Ecumenical Institute of Bossey – de er fulle av glede, jeg så dem i dag morges – som besøker Roma for å utdype sitt kjennskap til den katolske kirke, og ortodokse og orientalsk-ortodokse unge som studerer i Roma takket være stipender fra Komiteen for kultursamarbeid med de ortodokse kirker, som virker ved Det pavelige råd for fremme av kristen enhet. Jeg verdsetter og takker de overordnede og alle samarbeidspartnerne ved dette dikasteriet.

Kjære brødre og søstre, vi ber om kristen enhet. Slik deltar vi i Jesu bønn til Far før lidelsen: «Må de alle være ett» (Joh 17,21). Vi må aldri gå lei av å be Gud om denne gaven. Mens vi tålmodig og tillitsfullt venter at Far vil gi alle troende det fulle og synlige felleskap i gave, fortsetter vi å vandre på forsoningens og dialogens vei. Det heltemodige vitnesbyrdet til mange brødre og søstre oppmuntrer oss; de var og er ett i sin lidelse for Jesu navn. La oss benytte oss av enhver anledning som det guddommelige forsynet gir oss til å be sammen, forkynne sammen, elske og tjene sammen – framfor alt de fattigste og mest forsømte.

 

26/01/2017 11:34