sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Pavens preken på Helligtrekongersfest

Vismennene gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. - RV

09/01/2017 09:13

Pave Frans´ preken på Helligtrekongersfest (epifani søndag 6. januar) handlet mest om å lengte, om å være på vei hjem. Det var ikke for å se stjernen at vismennene ga seg i vei, men det var fordi de hadde gitt seg i vei at de så den. De var drevet av hjemlengsel, av hellig lengsel etter Gud - etter å falle på kne og tilbe ham.

Evangelieteksten var fra Matteusevangeliet:

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
Du Betlehem i Juda land
 er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.
 For fra deg skal det komme en fyrste
 som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt 2,1-12)

Her følger hele prekenen:

«Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham» (Matt 2,2).

Vismennene har kommet langt bortefra, og med disse ordene forteller de oss grunnen til sin lange ferd: De har kommet for å tilbe den nyfødte kongen. Å se og å tilbe er to påfallende aktiviteter i denne evangeliefortellingen: Vi har sett en stjerne, og vi ønsker å tilbe.

Disse mennene så en stjerne, og det satte dem i bevegelse. En utallig rekke hendelser ble utløst da det ble oppdaget at noe uvanlig var i ferd med å skje på himmelen. Det var ikke en stjerne som skinte bare for dem, og heller ikke hadde de en spesiell DNA for å oppdage den. Slik en kirkefar sa det: Det var ikke for å se stjernen at vismennene ga seg i vei, men det var fordi de hadde gitt seg i vei at de så den (jf. Den hellige Johannes Krysostomos). Deres hjerte var åpent for horisonten, og de kunne se det som viste seg på himmelen, fordi de var drevet av en indre lengsel; de var åpne for noe nytt.

På denne måten representerer vismennene det troende mennesket, det mennesket som lengter etter Gud - etter sitt eget hjem, etter det himmelske hjemlandet. De gjenspeiler alle de som ikke har latt hjertet bli bedøvet.

Den hellige lengselen etter Gud veller opp i det troende hjertet fordi hjertet vet at evangeliet ikke er noe som skjedde i fortiden, men nå. Den hellige lengselen etter Gud får oss til å holde øynene åpne mot alle forsøk på å gjøre livet lite og fattig. Den hellige lengselen etter Gud er trosminnet som reiser seg mot de mange ulykkesprofetene. Denne lengselen holder håpet levende i trosfellesskapet, som uke etter uke ber «Kom, Herre Jesus!».

Det var nettopp denne lengselen som hver dag drev den gamle Simeon til tempelet (jf. Luk 2). Han var helt sikker på at livet hans ikke ville ta slutt før han hadde fått holde Frelseren i armene sine. Det var denne lengselen som drev den bortkomne sønnen til å oppgi sin destruktive innstilling og søke farens omfavnelse. Det var denne lengselen som gjeteren kjente i sitt hjerte da han gikk fra de nittini sauene for å lete etter den sauen som var kommet bort. Og Maria Magdalena opplevde det samme påskemorgen da hun skyndte seg til graven og møtte sin oppstandne Mester. Lengselen etter Gud drar oss ut av våre deterministiske innhegninger, som får oss til å tro at ingenting kan forandre seg. Lengselen etter Gud er den innstillingen som bryter vår kjedelige konformisme og driver oss til å medvirke til den forandringen som vi lengter etter og trenger. Lengselen etter Gud har sine røtter i fortiden, men den blir ikke stående der: Den søker framtiden. Drevet av troen søker den «lengselsfullt troende» Gud i historiens mest bortgjemte kroker, slik vismennene gjorde, for i hjertet vet den troende at det er der Herren venter på ham. Han drar til periferien, til grensene, til de stedene evangeliet ikke har nådd, for å kunne møte sin Herre; og det gjør han slett ikke fordi han føler seg overlegen; han gjør det som en tigger som ikke kan overse øynene til den som ennå ikke kjenner den glade nyhetens terreng.

I Herodes’ palass, bare var noen få kilometer unna Betlehem, var innstillingen en helt annen, og der var de ikke klar over at noe holdt på å skje. Mens vismennene vandret, sov Jerusalem. Byen sov sammen med en Herodes som i stedet for å søke sov. Bedøvet av sin avstumpede samvittighet sov han. Og så ble han urolig. Han ble redd. Det er uroen til den som når det skjer noe revolusjonerende, lukker seg i seg selv – i sine tankeslutninger, kunnskaper, suksesser. Uroen til den som sitter på sin rikdom og ikke ser lenger enn den. En uro som oppstår i hjertet til den som vil kontrollere alt og alle. Det er uroen til den som sitter fast i «vinne for enhver pris»-kulturen, der det bare er plass til «vinnere». En uro som fødes av frykten for det som reiser spørsmål og setter i fare våre sikkerheter og sannheter, den måten vi klamrer oss til verden og livet. Således var Herodes redd, og den redselen brakte ham til å søke trygghet i forbrytelsen: «Necas parvulos corpore, quia te necat timor in corde» (Den hellige Quodvultdeus av Kartago, andre preken over trosbekjennelsen: PL 40, 655). Du dreper barnekroppene fordi redselen dreper deg i ditt hjerte.

Vi vil tilbe. Disse mennene kom fra Østen for å tilbe, og de kom for å gjøre det på et sted som høver til en konge, nemlig i palasset. Og dette er viktig: Det var dit de kom under sin søken, det var dette stedet som egnet seg, for det høver seg for en konge å bli født i et palass og ha hoff og undersåtter. Det er et tegn på makt, på suksess, på et vellykket liv. Og man kan forvente at en konge blir æret, fryktet og smigret – men ikke nødvendigvis elsket. Dette er verdens system, dette er de små avgudene som vi dyrker: makt, utseende og overlegenhet – avguder som bare lover tristhet, slaveri og angst.

For mennene som var kommet langt bortefra var det nettopp her at den lengste delen av vandringen begynte. Her begynte det vanskeligste og mest kompliserte vågestykket. Å oppdage at det de søkte, ikke befant seg i et palass, men på et annet sted, både geografisk og eksistensielt sett. Her så de ikke noe til den ledestjernen som var i ferd med å få dem til å oppdage en Gud som vil bli elsket, det er bare mulig i frihetens tegn – ikke i tyranniets tegn; å oppdage at blikket til denne ukjente – men etterlengtede – Kongen verken ydmyker, trellbinder eller fanger oss. Å oppdage at Guds blikk reiser opp, tilgir, helbreder. Å oppdage at Gud ville bli født der vi ikke forventet ham, der vi kanskje ikke ønsker ham. Eller der vi ofte avslår ham. Å oppdage at under Guds blikk er det plass for de som er såret, utslitt, mishandlet, forlatt: at hans kraft og makt heter barmhjertighet. For noen av oss ligger Jerusalem langt fra Betlehem!

Herodes kan ikke tilbe fordi han verken ville eller greide å forandre sitt syn på saker og ting. Han ville ikke slutte å dyrke seg selv og trodde at alt dreide seg om ham. Han kunne ikke tilbe fordi hans mål var å bli tilbedt. Heller ikke prestene, som hadde store kunnskaper og kjente profetiene, kunne tilbe fordi de verken ville vandre eller forandre seg selv.

Vismennene lengtet, de ville ikke lenger ha de vanlige sakene. De var altfor vant til og lei av sin tids Herodeser. Men der, i Betlehem, fantes det et løfte om noe nytt, om noe betingelsesløst. Der holdt det på å skje noe nytt. Vismennene kunne tilbe fordi de hadde mot til å vandre, og da de falt på kne for den lille, for den fattige, for den sårbare, for det uvanlige og ukjente Barnet i Betlehem, oppdaget de Guds herlighet.

 

09/01/2017 09:13