2016-12-19 09:12:00

Det kristne håpet – 1: «Trøst, trøst mitt folk…»


Onsdag 7. desember begynte pave Frans en ny katekeseserie, og temaet er det kristne håpet. Det er de små som håper og lengter. De åpner hjertet, de rydder Herrens vei i sin ørken, de oppdager at veien faktisk er farbar, og at Gud alltid er med på vandringen. Og da kommer smilet innenfra.

Det kristne håpet – 1: «Trøst, trøst mitt folk…»

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag begynner vi en ny serie katekeser, og temaet er «det kristne håpet». Det er veldig viktig for «håpet skuffer ikke» (Rom 5,5). Optimismen skuffer, men ikke håpet! Vi trenger å håpe i denne tiden som virker så mørk, iblant føler vi at vi kan gå oss vill midt i alt det onde og volden, og når vi ser at mange av våre søsken lider. Vi trenger håpet! For vi går oss vill, og vi er litt motløse på grunn av vår avmakt og fordi vi får inntrykk av at dette mørket aldri vil ta slutt.

Men vi må ikke gi slipp på håpet for Gud med sin kjærlighet går sammen med oss. «Jeg håper for Gud er ved min side»: Det kan vi si, alle sammen. Hver av oss kan si: «Jeg håper, jeg har håp, for Gud går sammen med meg». Han går sammen med meg, og han leier meg. Gud lar oss ikke bli igjen alene. Herren Jesus har seiret over det onde og åpnet livets vei for oss.

Derfor er det viktig å reflektere over håpet, spesielt nå i adventstiden, i denne ventetiden når vi forbereder oss til nok en gang å ta imot det trøstende inkarnasjonsmysteriet og julens lys (jf. Joh 1). Vi vil la Herren lære oss hva det vil si å håpe. Så la oss derfor lytte til ordene i Den hellige skriften. Vi begynner med profeten Jesaja, den store adventsprofeten, den store budbæreren for håpet.

I andre del av sin bok henvender Jesaja seg til folket og forkynner et trøstebudskap:

Trøst,
trøst mitt folk,
sier deres Gud.
Tal til Jerusalems hjerte
og rop til henne
at hennes strid er fullført,
at hennes skyld er betalt,
[…]
En røst roper:
Rydd Herrens vei i ørkenen,
jevn ut en vei i ødemarken
for vår Gud!
Hver dal skal heves,
hvert fjell og hver haug
skal senkes.
Bakket land skal bli til slette
og kollene til flat mark.
Herrens herlighet
skal åpenbare seg,
alle mennesker skal sammen se det.
For Herrens munn har talt.
(Jes 40,1-2.3-5)

Gud, vår Far, trøster ved å reise opp trøstere (jf. 2 Kor 1,4) som han ber sette mot i folket, barna hans, og forkynne at striden er over, at det som gjør vondt er over, og at synden er blitt tilgitt. Det er dette som helbreder det lidende og skremte hjertet. Derfor sier profeten at de skal rydde Herrens vei og slik åpne seg for hans gaver og frelse.

Trøsten begynner med muligheten til å gå på Guds vei, en ny vei, rett og farbar, en vei som vil bli gjort klar i ørkenen for å gjøre det mulig å gå gjennom ørkenen og vende tilbake til hjemlandet. For det folket som profeten henvender seg til levde midt i den tragedien som eksilet i Babylon var, og nå får det i stedet høre at det vil kunne vende hjem til sitt eget land på en vei som er blitt gjort god og bred, uten daler og fjell som kan gjøre det slitsomt å vandre; det er en vei som er blitt jevnet ut i ørkenen. Så det å rydde den veien betyr å sørge for å fjerne alt det som vi kan snuble i, alt det som kan hindre vår frelsesvandring.

Eksilet var en dramatisk tid i Israels historie. Folket hadde mistet alt; de hadde mistet hjemlandet, friheten, verdigheten og også tilliten til Gud. De følte seg forlatt (jf. Jes 62) og hadde mistet håpet. Men så kommer profetens appell og åpner hjertet for troen igjen. Ørkenen er et sted der det er vanskelig å leve, men det er nettopp der at det nå er mulig å vandre, ikke bare for å vende tilbake til hjemlandet, men for å vende hjem til Gud og igjen kunne håpe og smile. Når alt er mørkt, når alt er vanskelig, greier vi ikke å smile, og det er nettopp håpet som lærer oss å smile og finne den veien som leder til Gud. Noe av det første som skjer med mennesker som fjerner seg fra Gud er at de mister smilet. Kan hende kan de le høyt og lenge, vitse og le høyt… men smilet mangler! Det er bare håpet som kan få oss til å smile: Det er håpet om å finne Gud som får oss til å smile.

Livet er ofte en ørken, det er vanskelig å vandre i livet, men hvis vi stoler på Gud, kan livets vei bli fin og bred som en motorvei. Vi må bare ikke miste håpet, vi må bare fortsette å tro, alltid, tross alt. Kanskje har vi mange problemer og vansker, men hvis vi ser et barn, kommer smilet innenfra, for det er håpet vi ser: Et barn er et håp! Det er slik vi kan klare å se håpets vei som fører oss til Gud, Gud som ble til et Barn for oss. Og han får oss til å smile, han gir oss allting!

Da døperen Johannes forkynte og oppfordret til omvendelse, var det nettopp Jesajas ord han brukte: «En røst roper i ødemarken: «Rydd Herrens vei» (Matt 3,3). Det er en røst som roper der det tilsynelatende ikke fins noen som kan lytte til den – hvem lytter vel i ørkenen? – en røst som roper i den forvillelsen som skyldes troskrisen. Vi kan ikke nekte for at verden nå er i en troskrise. Man sier «Jeg tror på Gud, jeg er kristen» – «Jeg hører til denne religionen…». Men livet ditt er langt fra kristent; det er langt fra Gud! Religionen, troen er forfalt til «Tja, tror jeg?» – «Tja, jeg gjør vel det»… Men her dreier det seg om å vende tilbake til Gud, om å omvende hjertet til Gud og gå denne veien for å finne ham. Han venter på oss. Det er dette døperen Johannes forkynner: Rydd vei! Gjør klart! Gjør deg klar til å møte dette Barnet som gir deg smilet tilbake. Når døperen forkynner Jesu komme, er det som om israelittene fortsatt er i eksil, for under romernes herredømme er de blitt til utlendinger i sitt eget land, – det er den mektige okkupasjonsmakten som bestemmer over deres liv. Men den virkelige historien er det ikke de mektige som skaper; den er det Gud med sine små som skaper. Den virkelige historien, den som forblir i til evig tid, er den som Gud skriver med sine små: Gud med Maria, Gud med Jesus, Gud med Josef, Gud med de små. De små og enkle som er rundt Jesus når han blir født: Sakarja og Elisabet, som var gamle og ikke kunne få barn, Maria, en ung jomfru lovet bort til Josef, gjeterne som var foraktet og ikke ble regnet for noe. De er de små, som troen gjør store, de små som klarer å fortsette å håpe. De små har håpets dyd. De store, de som er tilfredsstilt, kjenner ikke håpet, de vet ikke hva det er (jf. Matt 5: saligprisningene).

Det er de små, som sammen med Gud, med Jesus, forvandler ørkenen – eksilets ørken, den desperate ensomhetens ørken, lidelsens ørken – til en jevn vei der vi kan gå Herrens herlighet i møte. Og nå kommer vi til konklusjonen: La oss ta imot og lære å håpe! La oss vente tillitsfullt på Herrens komme, og uansett akkurat hva ørkenen i vårt liv er – hver av oss vet selv best i hvilken ørken han eller hun går i – vil ørkenen bli til en blomstrende hage. Håpet skuffer ikke!








All the contents on this site are copyrighted ©.