Det kristne håpet – 2. «Hvor vakre de er der de løper over fjellene…»

Onsdag 14. desember holdt pave Frans sin andre katekese om det kristne håpet. Håpets kvinner og menn er lette om hjertet, de kjenner indre fred og glede. Og håpets budbringere er vidunderlig «lette på foten»: «Han sender sitt budskap til jorden, hurtig løper hans ord» (Sal 147,15).

Det kristne håpet – 2. «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer fred…»

Kjære brødre og søstre, god dag!

Vi nærmer oss jul, og nok en gang hjelper profeten Jesaja oss å åpne oss for håpet og ta imot det gode budskapet om frelsens komme.

I begynnelsen av kapittel 52 oppfordrer Jesaja Jerusalem til å våkne, til å riste støvet av seg, løse lenkene og kle seg i finklærne for Herren er kommet for å befri folket sitt (versene 1 – 3). Og han legger til «mitt folk skal kjenne mitt navn på den dagen, for jeg er Han, han som sier: «Her er jeg!».

På Guds «her er jeg», som sammenfatter hele hans vilje til å frelse oss og være nær oss, svarer Jerusalem med sin jubelsang på profetens oppfordring. Det er et meget viktig historisk øyeblikk, det er slutten på eksilet i Babylon, det er nå mulig for Israel å finne igjen Gud, og i troen finne igjen seg selv. Gud kommer nær dem, og denne «lille resten» som er igjen etter eksilet – det lille folket som troende holdt ut i eksilet, kom seg gjennom krisen og som selv i mørket fortsatte å tro og håpe – vil få se Guds undre.

Det er i dette øyeblikket Jesaja legger inn jubelsangen:

Hvor vakre de er
der de løper over fjellene,
føttene til den som bringer bud,
forkynner fred,
bringer godt budskap,
forkynner frelse
og sier til Sion:
«Din Gud er konge!»
[…]
Bryt ut i jubel sammen,
dere Jerusalems ruiner!
For Herren trøster sitt folk,
han løser Jerusalem ut.
Herren viser sin hellige arm
for øynene på alle folkeslag.
Hele jorden får se
frelsen fra vår Gud.
(Jes 52,7.9-10)

Vi skal stoppe opp litt ved disse ordene. De viser til fredsunderet, og det gjør de på en meget spesiell måte, nemlig ved å rette blikket ikke mot den som bringer budet, men mot hans løpende føtter: «Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud…»

Han ligner brudgommen i Høysangen som kommer løpende til kjæresten sin: «Der kommer han, løpende over fjellene, hoppende over høydene» (Høys 2,8). Slik løper også budbæreren som forkynner fredsbudskapet, som forkynner det gode budskapet om befrielse og frelse, som forkynner at det er Gud som er kongen.

Gud har ikke forlatt folket sitt, og han har ikke latt det onde vinne over seg, for Han er trofast, og hans nåde er større enn synden. – Dette må vi lære, for vi er sta og vil ikke lære! Nå vil jeg spørre: Hvem er størst, Gud eller synden? Gud! Og hvem er det som vinner til slutt, Gud eller synden? Gud! Kan han vinne over selv den største, mest skammelige, forferdelige, den verste av alle synder? Ja! Hvilket våpen bruker Gud for å vinne over synden? Kjærligheten! Gud overvinner synden: Gud er konge. – Ordene «Gud er konge» uttrykker troen på en Herre som i sin allmakt bøyer seg ned til menneskeheten, han gjør seg liten for å være barmhjertig og befri oss fra det som vansirer Guds vakre bilde i oss. Og fullbyrdelsen av all denne kjærligheten vil være nettopp det Riket som Jesus grunnla, det tilgivelsesriket og fredsriket som vi feirer med julen og som ble virkeliggjort en gang for alle med Påsken. – Og julens største glede er denne indre fredsgleden: Herren har tilintetgjort mine synder, Herren har tilgitt meg, Herren har forbarmet seg over meg, han kom for å frelse meg. Dette er julegleden!

Brødre og søstre, det er derfor vi håper. Når det ser ut som om alt er slutt, når det er så mye negativt at det blir vanskelig å tro og vi er fristet til å si at alt er meningsløst, så kommer i stedet det gode budskapet, brakt på raske føtter: Gud kommer for å virkeliggjøre noe nytt, for å grunnlegge et fredsrike; Gud «viser sin hellige arm» (vers 10) og kommer for å bringe frihet og trøst. Det onde vil ikke kunne triumfere for alltid, alt det vonde vil engang ta slutt. Desperasjonen blir overvunnet fordi Gud er iblant oss.

Profetens ord driver også oss til å våkne littegrann, liksom Jerusalem; vi er kalt til å bli håpets menn og kvinner og samarbeide om dette lysets rike som er bestemt for alle. – Håpets menn og kvinner…: Det er så leit å komme borti en kristen som har mistet håpet! «Men jeg håper ikke på noe lenger, alt er over for meg»: Det sier en kristen som ikke ser håpets horisont og som bare ser en murvegg foran hjertet sitt. Men Gud ødelegger disse murene med tilgivelsen! Vi må be om at Gud hver dag skal gi oss alle det håpet som blir født når vi ser Gud i krybben i Betlehem. – Det haster med det gode budskapet som blitt betrodd oss, også vi må liksom budbringeren løpe over fjellene, for verden kan ikke vente, menneskeheten hungrer og tørster etter rettferdighet, sannhet og fred (jf. Matt 5,6).

Og når de ser det lille Barnet i Betlehem vil verdens små skjønne at løftet er blitt oppfylt, at budskapet er blitt virkeliggjort. Hele makten til vår frelsende Gud fins i et nyfødt barn, som er totalt avhengig av andre, som er blitt svøpt og lagt i en krybbe. – Vi må åpne hjertet, og juledag er en dag for å åpne hjertet: Hjertet må åpne seg for noe så lite som det Barnet og for noe så underfullt. Det er julens under, som vi håpefullt forbereder oss til i denne adventstiden. Det er overraskelsen over en Barnegud, en fattig Gud, en svak Gud, en Gud som gir slipp på sin storhet for å komme nær hver enkelt av oss.