sociala nätverk:

RSS:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Be for levende og døde (del 38 av pavens katekese)

Barmhjertige som Faderen - RV

15/12/2016 09:05

I sin trettiåttende og siste katekese over barmhjertigheten (se katekeseliste helt nederst), fra onsdag 30. november, oppfordrer pave Frans oss til å be for hverandre: «Be og la Den hellige ånd be i oss! Det er fint å be ved å takke, ved å lovprise Gud, ved å be om noe, ved å gråte når noe er vanskelig. Må hjertet alltid være åpent for Ånden for å la ham be i oss, med oss og for oss.»

Under audiensen ble det lest fra åttende kapittel i Paulus’ brev til romerne:

Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. (Rom 8,25-27)

Be for levende og døde

God dag, kjære brødre og søstre!

Med dagens katekese avslutter vi katekeseserien om barmhjertigheten. – Men selv om det er slutt på katekesene, er det ikke slutt på barmhjertigheten! – La oss takke Herren for alt dette og ta vare på det i hjertet som trøst og oppmuntring.

Den siste av de åndelige barmhjertighetsgjerningene er å be for levende og døde. Til denne kan vi føye den siste av de fysiske barmhjertighetsgjerningene, som er å gravlegge de døde: Å oppfordre til gravlegging kan virke merkelig, men i noen deler av verden – i krigssoner der det blir bombet dag og natt, der frykten griper om seg og antall uskyldige ofre vokser – er denne gjerningen dessverre aktuell. Bibelen gir et fint eksempel på dette: Den gamle Tobit risikerte livet og trosset kongens forbud mot å gravlegge de døde (jf. Tob 1,17-19; 2,2-4). Også nå fins det mennesker som risikerer livet for å gravlegge dem som dør i krig. Så denne fysiske barmhjertighetsgjerningen er ikke langt borte fra vårt dagligliv. Og den får oss til å tenke på det som skjedde Langfredag da jomfru Maria stod ved Jesu kors sammen med Johannes og noen kvinner. Da Jesus var død, kom Josef av Arimatea og tilbød sin egen grav, som var hugget ut i bergveggen. Han, som var en rik mann og medlem av Rådet, var blitt Jesu disippel. Nå gikk han personlig til Pilatus og ba om å få Jesu kropp: Modig gjorde han denne virkelige barmhjertighetsgjerningen (jf. Matt 27,57-60)! For de kristne er begravelsen ett uttrykk for medynk, men også for tro. Vi legger våre kjære i graven med håp om at de vil stå opp fra de døde (jf. 1 Kor 15,1-34). Det er et ritual som folk fortsatt føler mye for og holder sterkt på, og den har spesiell gjenklang nå i november når vi minnes og ber for de døde.

Når vi ber for de døde, uttrykker vi først og fremst takknemlighet for deres vitnesbyrd og for det gode de gjorde. Vi takker Herren for å ha gitt oss dem; vi takker ham for deres kjærlighet og vennskap. Under messen ber Kirken særskilt for de døde. Presten sier: «Herre, kom også ihu dine tjenere […] som er gått forut for oss med troens segl og sover fredens søvn. Vi ber deg, Herre, gi dem og alle som hviler i Kristus, svalhetens, lysets og fredens bolig» (Eukaristisk bønn I). Denne måten å minnes de døde er enkel, virksom og meningsfylt for slik betror vi våre kjære til Guds barmhjertighet. I påvente av det kjærlighetsmysteriet som vi ikke forstår, men som vi vet er sant fordi Jesus lovet det, ber vi med kristent håp om at de døde må være med Ham i paradiset. Vi vil alle stå opp fra de døde, og vi vil alle være sammen med Jesus for alltid.

Det at vi minnes de døde må ikke få oss til å glemme å be også for de levende, som møter livets prøvelser sammen med oss. At denne bønnen er nødvendig blir enda tydeligere i lys av trobekjennelsen: «Jeg tror på […] de helliges samfunn». Dette mysteriet uttrykker skjønnheten i den barmhjertigheten som Jesus åpenbarte for oss, De helliges samfunn viser til at vi alle blir badet i Guds liv og lever i hans kjærlighet. Alle, både levende og døde, er vi med i samfunnet: Vi er ett i samfunnet, vi som er blitt døpt og nærer oss av Kristi kropp. Vi er med i Guds store familie; vi er alle ett. Og derfor ber vi for hverandre.

Vi kan be for hverandre på mange forskjellige måter! Så lenge vi bruker hjertet, tar Gud imot bønnen. Jeg tenker spesielt på de mammaene og pappaene som velsigner barna sine morgen og kveld, – det er fortsatt vanlig i noen familier, og ja, det å velsigne barnet sitt er en bønn.

Jeg tenker også på bønnen for de syke; vi besøker dem og ber for dem.

Og jeg tenker på den tause, noen ganger tårefylte, forbønnen i vanskelige situasjoner. I går kom det en skikkelig mann – en entreprenør – til messen i Sankta Marta. Denne unge mannen må stenge fabrikken sin fordi det ikke lenger er mulig å drive den. Han gråt og sa «Jeg vil ikke at over femti familier skal bli uten arbeid. Hvis jeg begjærer bedriften konkurs, kan jeg selv dra hjem med pengene mine. Men det vil jeg ikke for da ville hjertet mitt gråte hele livet for disse femti familiene». Dette er en skikkelig kristen som ber med sine gjerninger. Han kom til messen for å be Herren om en utvei, ikke for seg selv, men for de femti familiene. Dette er en mann som vet hvordan man ber, med hjertet og med fakta. Han greier å be for sine neste. I en vanskelig situasjon velger han ikke den letteste utveien: «De får klare seg selv!». Han er virkelig kristen. Det gjorde meg veldig godt å lytte til ham! Kanskje fins det mange som han nå som det fins så mange arbeidsløse.

Jeg tenker også på det å takke når vi får en god nyhet som gjelder en venn, en slektning, en arbeidskollega…: «Takk, Herre, for dette fine som har skjedd!». Å takke Herren når ting går bra er også en måte å be for andre på.

Noen ganger, vet vi ikke – slik Paulus sier – «hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). Det er Ånden som ber inni oss. Så la oss åpne hjertet slik at Ånden, som gransker de lengslene som vi har innerst inne, kan rense og virkeliggjøre dem. Både for oss selv og for de andre bør vi imidlertid alltid be om at Guds vilje skal skje, slik vi gjør i Fadervår, for hans vilje er sikkert det største gode, – det er godet til en Far som aldri forlater oss.

Be og la Den hellige ånd be i oss! Her i livet er det fint å be ved å takke, ved å lovprise Gud, ved å be om noe, ved å gråte når noe er vanskelig – liksom den mannen. Må hjertet alltid være åpent for Ånden for å la Ham be i oss, med oss og for oss.

Når vi nå avslutter disse katekesene over barmhjertigheten, så la oss ta sikte på å be for hverandre slik at de fysiske og åndelige barmhjertighetsgjerningene stadig mer blir vår livsstil. Her ender katekesene, som sagt. Vi har vært gjennom de fjorten barmhjertighetsgjerningene, men barmhjertigheten stopper ikke opp og vi må praktisere den på disse fjorten måtene. Takk!

***

Her er en oversikt over alle pave Frans’ onsdagskatekeser over barmhjertigheten:

1. Hvorfor et barmhjertighetsjubileum?

2. Jubileets tegn

3. Jubileets jul

4. Guds navn er "den barmhjertige"

5. Gud hører vårt skrik og oppretter pakt med oss

6. Barmhjertighet og rettferdighet

7. Jubileet i Bibelen. Rettferdighet og deling

8. Barmhjertighet og makt

9. Barmhjertighet og irettesettelse

10. Barmhjertighet og trøst

11. Påsken i jubelåret

12. Barmhjertigheten tar bort synden

13. Barmhjertighetsevangeliet

14. Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer

15. Tårene til hun som fikk tilgitt mye og som elsket mye

16. Gå du og gjør som han!

17. Den bortkomne sauen

18. Den barmhjertige faren

19. Fattigdom og barmhjertighet

20. Bønn som kilde til barmhjertighet

21. Ydmyk bønn oppnår barmhjertighet

22. Bryllupet i Kana: Det første barmhjertighetstegnet

23. Barmhjertigheten er lys

24. Barmhjertigheten gjør hjertet rent

25. Jesus trøster en mamma

26. Barmhjertigheten som redskap for fellesskapet

27. Barmhjertigheten gir verdighet

28. Det er barmhjertigheten som frelser

29. Lær av meg

30. Barmhjertige som Faderen

31. Tilgivelse på korset

32. De fysiske og åndelige barmhjertighetsgjerningene

33. Gi mat til de sultne og drikke til de tørste

34. Ta imot den fremmede og kle den nakne

35. Besøke de syke og dem som er i fengsel

36. Bære over med i tålmodighet

37. Gi råd og undervise

38. Be for levende og døde

I tillegg fins det også endel lørdagskatekeser (jubilee audiences) over barmhjertigheten.

 

15/12/2016 09:05