Misericordia et misera – Barmhjertigheten og den arme

På Kristi kongefest, da Barmhjertighetsåret ble avsluttet, underskrev pave Frans det apostoliske brevet Misericordia et misera, altså «Barmhjertigheten og den arme».

Det er flere nyheter: Fra nå av har alle prester, i kraft av sin tjeneste, fullmakt til å kunne gi absolusjon for abort; prestene i Pius Xs prestebroderskap (SSPX) kan fortsatt gi gyldig absolusjon; barmhjertighetsmisjonærene vil fortsette sitt virke; initiativet «24 timer for Herren» fortsetter; paven oppfordrer alle til å ha en årlig «Bibelsøndag»; den nye «Verdensdagen for de fattige» vil bli feiret søndag før Kristi kongefest.

Men pavens brev inneholder mye mer. Han innleder med fortellingen om da Jesus møtte kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd:

Og Jesus gikk ut til Oljeberget. Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,1-11)

«Det var bare de to igjen: den arme og barmhjertigheten», kommenterte den hellige Augustin. Ordet «barmhjertig» betyr «med hjerte for den arme». Herren forbarmer seg over alle sine arme. Det er meningsfullt å huske på dette møtet mellom Jesus og kvinnen når man leser pavens brev.

Her er en sammenfatning og delvis oversettelse av pavens brev. Vi følger pavens opprinnelige oppdeling i 22 punkter.

Innledning: Barmhjertigheten og den arme

«Misericordia et misera [barmhjertigheten og den arme, In Io. Ev. tr. 33,5], det er disse to ordene som den hellige Augustin bruker for å beskrive møtet mellom Jesus og kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd (jf. Joh 8,1-11). Han kunne ikke ha funnet et vakrere og mer dekkende uttrykk for å forklare mysteriet med Guds kjærlighet når han går synderen i møte: «Det var bare de to igjen: den arme og barmhjertigheten». Det er så mye medynk og guddommelig rettferdighet i denne fortellingen! Dens lære kaster lys over avslutningen av det ekstraordinære Barmhjertighetsjubileet og viser også vei til fremtiden.»

1. Syndens armod ble kledt i kjærlighetens barmhjertighet

Pave Frans anvender dette møtet mellom Jesus og kvinnen som et bilde på det vi feiret under jubileet. Og vi må fortsette å feire og leve barmhjertigheten. «Barmhjertigheten kan ikke være en parentes i Kirkens liv. Barmhjertigheten er Kirkens egentlige liv og gjør Evangeliets dypeste sannhet tydelig og håndgripelig. Alt blir åpenbart i barmhjertigheten; alt blir løst i Farens barmhjertige kjærlighet.»

De skriftlærde og fariseerne, som ønsker å finne noe å anklage Jesus for, bringer kvinnen til Jesus og sier «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Jesus svarer ikke direkte på dette – for at hver av dem skal lytte til Guds stemme i sin samvittighet – forklarer paven. I stedet bøyde Jesus «seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Paven kommenterer at «Jesus bringer Moseloven tilbake til den opprinnelige hensikt. Det er ikke loven og den juridiske rettferdigheten som står i sentrum, men Guds kjærlighet. Gud kan lese i hjertet og forstå den lengselen som er gjemt dypest inne.» Hva så han i denne kvinnen? Da han så henne i øynene og «leste i hjertet hennes, oppdaget han at hun lengtet etter å bli forstått, etter å bli tilgitt og satt fri. Syndens armod [miseria] ble kledt i kjærlighetens barmhjertighet [misercordia].» Og selv om hun fortsatt er svak og tilbøyelig til synd «blir denne tilstanden overvunnet av kjærligheten, som tillater henne å se lenger og leve på en annen måte.»

2. Tilgivelsen

Pave Frans minner også om en annen episode. Lukas forteller om kvinnen som gråt på Jesu føtter og fikk syndene tilgitt med ordene: «Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite» (Luk 7,36-50).

«Tilgivelsen er det tydeligeste tegnet på Farens kjærlighet», skriver pave Frans. Selv på korset sier Jesus «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34). «Ingen av oss kan stille betingelser til tilgivelsen»: Faren tilgir betingelsesløst og ufortjent. Gud elsker alle og går inn i deres liv, og vi kan ikke risikere å sette oss imot hans fulle frihet til å gjøre det.

«Barmhjertigheten er den konkrete kjærlighetshandlingen som ved å tilgi forvandler og forandrer livet. Det er slik barmhjertighetens guddommelige mysterium blir åpenbart. Gud er barmhjertig (jf. 2 Mos 34,6), hans barmhjertighet [miskunn] varer til evig tid (jf. Sal 136), fra generasjon til generasjon omfavner han alle som setter sin lit til ham, og han forvandler dem ved å gi dem sitt eget liv.»

3. Gleden

Pave Frans bemerker at det spesielt nå for tiden er mange mennesker som føler seg tomme, triste og ensomme. De trenger å møte mennesker som selv har opplevd barmhjertigheten. For barmhjertigheten gir enorm glede.

Begge disse kvinnene, både hun som ble grepet i ekteskapsbrudd og hun som gråt på Jesu føtter, fikk oppleve denne gleden. «Skammens og smertens tårer ble forvandlet til smil; slik smiler de som vet at de er elsket (jf. Sal 126). Barmhjertigheten vekker glede fordi den åpner hjertet for håpet om et nytt liv. Det går ikke an å beskrive denne gleden, men hver gang vi erfarer den, lyser det av oss», skriver paven. Gleden kommer av Guds kjærlighet. Han møter oss, og «slik bryter han den egoismesirkelen som omgir oss, og gjør oss til redskaper for barmhjertigheten.»

4. Takk, Herre, for dette jubelåret!

Paven skriver at dette har vært et intenst år. «Som en voldsom, men helsebringende vind har Herrens godhet og barmhjertighet blåst over hele verden.» Han takker Herren for dette blant annet med profeten Mikas ord om at Herren har trådd vår skyld under fot og kastet alle våre synder ned i havets dyp (jf. Mi 7,19).

«Vi har kjent hans livspust ånde på Kirken, og nok en gang har ordene hans vist til oppdraget: ‘Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt’ (Joh 20,22-23).»

5. Å feire barmhjertigheten med sakramentene

I resten av brevet beskriver pave Frans hvordan vi «med trofasthet, glede og entusiasme kan fortsette å erfare den guddommelige barmhjertighetens rikdom […] La oss ikke begrense barmhjertighetens fornyende kraft: La oss ikke gjøre Ånden sorg (jf. Ef 4,30). Ånden viser oss stadig nye veier å gå for å bringe det frelsende Evangeliet til alle.

«Fremfor alt er vi kalt til å feire barmhjertigheten. For en rikdom i Kirkens bønn når Kirken påkaller Gud som den barmhjertige Far. Ikke bare blir barmhjertigheten påkalt gjentatte ganger i liturgien, men den blir virkelig mottatt og levd.» For når vi i tro ber og «påkaller barmhjertigheten, blir den gitt; når vi bekjenner at den er levende og virkelig, forvandler den oss virkelig. Dette er grunnleggende i vår tro.»

Under messen blir det stadig vist til Guds barmhjertighet og miskunn. Paven minner oss om det med endel eksempler. Det første eksemplet er fra begynnelsen av messen: Etter å bekjent våre synder og bedt om tilgivelse med ordene «Kyrie eleison», får vi straks svaret «Den allmektige Gud miskunne seg over oss, tilgi våre synder og føre oss til det evige liv.»

Paven minner oss også om at det er i det eukaristiske offeret at feiringen av den guddommelige barmhjertigheten når sitt høydepunkt : Det eukaristiske offeret er minnet om Kristi påskemysterium, som er kilden til frelse for alle mennesker.

Også i forsoningens sakrament og i sykesalvingens sakrament påkaller vi Guds barmhjertighet. I absolusjonsformularet heter det «Gud, vår barmhjertige Far, har ved sin Sønns død og oppstandelse forsonet verden med seg og sendt Den Hellige Ånd til syndenes forlatelse. Han gi deg ved sin Kirkes tjeneste tilgivelse og fred.» Ved sykesalvingen sier presten «Herren bistå deg med Den Hellige Ånds nåde ved denne hellige salving og ved sin rike barmhjertighet.»

6. Ordets liturgi. Kommuniser kjærlighet i prekenen!

Under messen leser vi Guds ord. Det er som en dialog mellom Gud og hans folk. I lesningene fra Bibelen gjenopplever vi vår frelseshistorie. Fortsatt er det slik at «Gud henvender seg til menneskene som til venner og søker omgang med dem» [fra Dei Verbum].

Pave Frans anbefaler prestene å legge omtanke i prekenen. «Det å kommunisere vissheten om at Gud elsker oss er ikke en øvelse i retorikk». Det er viktig at prestene selv har opplevd barmhjertigheten. «Både preken og katekese må alltid være holdt oppe av det kristne livets pulserende hjerte.»

7. Les i Bibelen, fortellingen om Guds barmhjertighet! En årlig Bibelsøndag

Paven Frans sier at Bibelen er den store fortellingen om Guds barmhjertighet og dens vidundre. «Hver side er gjennomtrukket av Farens kjærlighet.» Gjennom Bibelen fortsetter Herren å snakke til oss. «Jeg ønsker sterkt at Guds ord må bli stadig mer feiret, kjent og utbredt, for gjennom Guds ord kan man bedre forstå kjærlighetsmysteriet.»

Pave Frans ber oss prøve å sette av en søndag i året til Bibelen. Den dagen kan vi i fellesskap konsentrere oss om å lese og be med Bibelen, gjerne med «Lectio divina»-framgangsmåten.

8. Forsoningens sakrament

I punktene 8 til 12 behandler pave Frans forsoningens sakrament. I dette sakramentet blir barmhjertigheten feiret på en helt spesiell måte, sier han. «Vi er syndere og sliter med motsigelsen mellom det vi ønsker å gjøre og det vi faktisk gjør» (jf. Rom 7,14-21). […] Det er nettopp når vi selv innser at vi er syndere at Gud lar oss forstå sin enorme kjærlighet. Nåden er sterkest og seirer over all motstand, for kjærligheten vinner over alt (jf. 1 Kor 13,7).»

«Kjærligheten skjuler en mengde synder», skriver Peter (1 Pet 4,8). Gud tilgir oss, men ber også oss om å være klare til å tilgi andre. Ellers blir livet vårt forferdelig trist…

9. Barmhjertighetsmisjonærene fortsetter i sin tjeneste

Mange har overfor paven uttrykt glede over den tjenesten som de såkalte barmhjertighetsmisjonærene gjorde i Barmhjertighetsåret. Paven bestemmer nå at denne tjenesten skal fortsette på ubestemt tid.

Barmhjertighetsmisjonærene var prester som pave Frans bemyndiget til å tilgi også synder som det er forbeholdt den apostoliske stol å tilgi. «Gud lukket alle inne i ulydigheten for å kunne forbarme seg over alle» (Rom 11,32), siterte paven da han beskrev barmhjertighetsmisjonærene i Misericordiae Vultus.

10. Prester, forbered dere grundig til forsoningens sakrament!

Pave Frans ber igjen alle prester forberede seg grundig til forsoningens sakrament. Han takker dem for tjenesten og beskriver hvordan de bør være innstilt. Og til slutt kommer han igjen tilbake til kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd. Liksom Jesus valgte å være taus for å redde henne fra å bli dømt til døden, slik bør også presten være storhjertet i skriftestolen, vel vitende om at hvert skriftebarn er en påminnelse om hans egen personlige tilstand: synder, men tjener for barmhjertigheten.

11. Presten: en tilgitt synder. «24 timer for Herren»

Fortsatt henvendt til prestene ber han dem reflektere over sitt eget liv og se hvordan Guds barmhjertighet endrer, omvender og forvandler deres hjerte. Han anbefaler dem å lese det Paulus skriver om seg selv: «Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, for at han viste meg tillit og satte meg til tjenesten, jeg som tidligere spottet, forfulgte og brukte vold. Men han var barmhjertig mot meg» (1 Tim 1,12-13). Og Paulus skriver også at ved Kristus forsonte Gud oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste (jf. 2 Kor 5,18).

Loven har forberedende og oppdragende verdi (jf. Gal 3,24), men målet er kjærligheten (jf. 1 Tim 1,5). «Selv i de mest kompliserte tilfellene, når man kan være fristet til å gi forrangen til en rettferdighet som bare springer ut av regler, må man ha tro på den guddommelige nådens kraft.»

Forsoningens sakrament trenger å gjenfinne sin sentrale plass i det kristne livet, skriver paven. En gunstig anledning kan være initiativet «24 timer for Herren», som kan feires i nærheten av fjerde søndag i fasten.

12. Bestemmelser som blir forlenget: Abort. Pius Xs prestebroderskap (SSPX)

Pave Frans forlenger to bestemmelser som først var tidsbegrenset til Barmhjertighetsåret:

Han gir fra nå av alle prester, i kraft av deres tjeneste, fullmakt til å gi absolusjon til de som har begått synden abort. Han skriver: «Jeg ønsker igjen av all min kraft å betone at abort er en alvorlig synd siden det er å ende et uskyldig liv. Med samme kraft kan jeg og må jeg likevel erklære at det ikke fins noen synd som Guds barmhjertighet ikke kan nå og tilintetgjøre når den finner et angrende hjerte som ønsker å forsone seg med Faderen. Må enhver prest lede, støtte og trøste skriftebarna idet han ledsager dem under forløpet av deres spesielle forsoning».

Bestemmelsen om at prestene i Pius Xs prestebroderskap (SSPX) kan gi gyldig absolusjon blir forlenget inntil videre.

13. Trøst

«Barmhjertigheten har også trøstens ansikt», skriver pave Frans og siterer profeten Jesaja: «Trøst, trøst mitt folk» (Jes 40,1). «Ofte blir vi hardt prøvet, men vi må aldri miste vissheten om at Herren elsker oss.» Han er nær oss og barmhjertig også gjennom våre medmennesker, gjennom deres ord, kjærtegn, bønner. Og noen ganger er også stillheten til stor hjelp, skriver paven. «For noen ganger fins det ikke ord som kan gi svar på den lidendes spørsmål». Da er trøsten selve det mennesket som er der med deg og holder hånden din og lider med deg.

14. Familien. Ta imot hverandre!

Paven siterer åpningssetningen i Amoris Laetitia: «Den kjærlighetens glede som erfares i familiene er også Kirkens glede».

Spesielt i denne krisetiden, er det viktig at familiene blir styrket av et trøstens ord. Når vi selv erfarer barmhjertighet, blir også vi, liksom Gud, i stand til å se kjærlig på alle menneskelige vanskeligheter, – Gud slutter jo aldri å ta imot oss og å være hos oss (jf. Rom 15,7). «Vi må ikke glemme at hver av oss bærer på sin egen histories rikdom og byrde», skriver paven. «Livet vårt, med dets gleder og smerter, er noe enestående som finner sted under Guds barmhjertige blikk». Uansett livssituasjon må alle «føle at de blir tatt imot av Gud på en konkret måte og få delta aktivt i fellesskapets liv». Dette krever godt åndelig skjønn, og da aller mest av prestene.

15. Å dø

Pave Frans sier at vi står overfor en stor utfordring når det gjelder menneskenes innstilling til døden. I dagens kultur blir døden ofte fremstilt som en fiksjon, eller man unngår å snakke om den. «Kirken derimot har alltid levd denne dramatiske overgangen i lys av Jesu Kristi oppstandelse». Det kan være en ekstremt smertefull overgang, men den er full av mening og kjærlighet. Kirken er med på denne overgangen, og Gud selv gir oss ord fulle av håp – for ingen kan skille oss fra hans kjærlighet (jf. Rom 8,35-39).

16. Etter jubelåret: Fortsett på nestekjærlighetens vei!

I punktene 16 til 21 oppfordrer pave Frans oss til å fortsette på «nestekjærlighetens vei». I punkt 16 skriver han:

«Nå slutter jubileet, og den hellige døra blir lukket. Men vårt hjertes barmhjertighetsdør blir alltid stående vidåpen. Vi har lært at Gud bøyer seg ned til oss (jf. Hos 11,4) for at vi skal ta etter ham og bøye oss ned til våre søsken. Oppriktige og gavmilde vitner for den guddommelige ømheten er med på å vekke den lengselen som mange har etter å dra hjem til Far, som venter på oss. Da vi i dette jubelåret gikk gjennom den hellige døra, kom vi inn på nestekjærlighetens vei, og vi er kalt til å gå den veien daglig med trofasthet og glede. Det er barmhjertighetens vei, og langs den møter vi mange søsken som rekker ut hånden i håp om at noen skal gripe den for å kunne gå sammen.

Hvis vi vil være nær Kristus, må vi være en neste for våre søsken, for det er ingenting Far liker bedre enn et konkret tegn på barmhjertighet. Det er i barmhjertighetens natur å bli synlig og håndtakelig i konkret og dynamisk handling. Når vi engang virkelig har opplevd den, vender vi ikke om: Barmhjertigheten vokser stadig og forvandler vårt liv. Det er virkelig en ny skapelse: Det blir skapt et nytt hjerte, i stand til å elske fullt, og øynene blir renset slik at de kan se de mest skjulte behov. Så sanne de ordene er som Kirken ber med i påskevigilien etter å lest om skapelsen: «Allmektige, evige Gud, på underfullt vis har du skapt mennesket, og enda mer underfullt har du gjenløst det» [… «og enda mer underfullt har du fornyet og gjenløst det» står det på italiensk].

Barmhjertigheten fornyer og forløser fordi det er møtet mellom to hjerter: Guds hjerte kommer menneskets hjerte i møte. Guds hjerte varmer og helbreder menneskets hjerte: Steinhjertet blir forvandlet til et kjøtthjerte (jf. Esek 36,26), som kan elske på tross av synden. Man kjenner seg virkelig som en ny ‘skapning’ (jf. Gal 6,15): Jeg er elsket, altså eksisterer jeg; jeg blir tilgitt, derfor fødes jeg til nytt liv; jeg er blitt ‘barmhjertiget’, derfor blir jeg til redskap for barmhjertigheten.»

17. Det fins mye godt. Takk for det!

Pave Frans forteller at i løpet av Barmhjertighetsåret, og da spesielt på barmhjertighetsfredagene, fikk han førstehånds kjennskap til hvor mye godt det fins i verden. Det fins mange som gjør mye godt mot de som trenger det mest, selv om dette ofte ikke kommer fram i nyhetene. Paven er takknemlig for dette.

18. Situasjonen nå. Se dere om, og bruk fantasien!

Kirken trenger å fortelle om de mange andre tegnene som Jesus gjorde og som «det ikke er skrevet om» (Joh 20,30). Det har gått to tusen år, og fortsatt blir Guds godhet synliggjort gjennom barmhjertighetsgjerningene (jf. Matt 5,16). Pave Frans oppfordrer oss til å se oss om og bruke fantasien: Er det noen som nettopp vi kan være med på å gi verdighet? Hele befolkninger lider under sult og tørst. Millioner er underveis på leting etter mat, arbeid, hjem og fred. Syke trenger hjelp og trøst. I fengslene er det ofte umenneskelige leveforhold. Det fins mange analfabeter. Den overdrevne individualismen gjør at vi mister følelsen for solidaritet og ansvar. Og «Gud selv er ukjent for mange; dette er den største fattigdommen og den største hindringen for å kunne anerkjenne menneskelivets ukrenkelige verdighet.»

19. Eksemplet «Kle den nakne!» – «Gi verdighet!»

Det oppstår stadig nye former for åndelig og materiell fattigdom, som setter menneskets verdighet i fare. Kirken må stadig følge med for kunne identifisere nye barmhjertighetsgjerninger og praktisere dem med entusiasme.

Vi er kalt til å videreutvikle de tradisjonelle barmhjertighetsgjerningene, til å gi dem «et nytt ansikt». Barmhjertigheten er grenseløs, den flommer over og er fruktbar. Den er som gjæren som får deigen til å heve (jf. Matt 13,33), som sennepsfrøet som blir til et tre (jf. Luk 13,19).

Som eksempel tar pave Frans barmhjertighetsgjerningen kle den nakne (jf. Matt 25), og han begynner med begynnelsen: Adam og Eva spiste av treet og skjønte at de var nakne. Da de hørte Herren vandre i hagen, skammet de seg og gjemte seg. Herren straffet dem, men laget likevel «klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem» (1 Mos 3). De kom seg over skammen og fikk verdigheten tilbake.

«La oss også feste blikket på Jesus på Golgata. Guds sønn henger naken på korset; soldatene hadde tatt kjortelen hans og kastet lodd om den (jf. Joh 19,23-24); han har ingenting igjen. På korset blir det åpenbart til det ytterste at Jesus deler alt med dem som har mistet verdigheten på grunn av at de er blitt fratatt det nødvendigste. Liksom Kirken er kalt til å være ‘Jesu kjortel’ for å kle sin Herre, er den forpliktet til å være solidarisk med alle jordens nakne for at de skal få tilbake den tapte verdigheten. «Jeg var naken, og dere kledde meg» (Matt 25,36), sier Jesus, og derfor må vi ikke vende øynene bort fra de nye formene for fattigdom og marginalisering som gjør at menneskene ikke kan leve et verdig liv.»

Selv ser pave Frans de arbeidsløse, de som ikke får skikkelig lønn, de som ikke har noe hjem eller land, de som er diskriminert på grunn av tro, rase, sosial status… Og særlig ser han de mange barna som nå lider under forskjellig slags vold.

20. Barmhjertighetskultur

«Vi er kalt til å la en barmhjertighetskultur vokse fram, basert på gjenoppdagelsen av møtet med de andre: en kultur som er slik at ingen ser likegyldig på en annen og ingen vender blikket en annen vei når han ser sine søsken lide. Barmhjertighetsgjerningene er ‘håndlagede’, små ‘kunsthåndverk’: Det fins ikke to like; våre hender kan forme dem på tusenvis av forskjellige måter, og selv om det er den samme Gud som gir inspirasjon til dem alle, og selv om «materien» – det vil si barmhjertigheten selv – er den samme, får hver av dem sin egen spesielle form.

Barmhjertighetsgjerningene angår faktisk hele menneskelivet. Det er derfor vi nettopp ut fra enkle gester som når kroppen og ånden – altså menneskets liv – kan få igang en ordentlig kulturell revolusjon. Dette er en oppgave for det kristne fellesskapet. For vi vet jo at Herrens Ord alltid kaller oss til å gå ut, til ikke å stenge oss inne i likegyldigheten og individualismen, fristet av et bekvemt liv uten problemer. «De fattige har dere alltid hos dere» (Joh 12,8), sier Jesus til sine disipler. Det fins ikke noe påskudd som kan rettferdiggjøre et manglende engasjement når vi vet at Herren identifiserte seg med hver enkelt av de fattige.

Barmhjertighetskulturen blir formet ved å være utholdende i bønn, lydhør og åpen for Åndens virke, fortrolig med helgenenes liv og nær de fattige på en konkret måte. Den er en inntrengende oppfordring til ikke å misforstå hvor det er viktig å engasjere seg. Fristelsen til å bedrive «barmhjertighetsteori» blir overvunnet i den grad vi deltar og deler i vårt dagligliv. For øvrig bør vi aldri glemme det Paulus sa, da han fortalte om sitt møte med Peter, Jakob og Johannes etter omvendelsen. Hans ord fremhever en vesentlig side ved hans oppdrag og ved hele det kristne livet: «Vi måtte bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre» (Gal 2,19). Vi må ikke glemme de fattige: Det er en oppfordring som er mer aktuell enn noensinne, og det er en påtrengende oppfordring siden den klart følger av Evangeliet.»

21. Dette er barmhjertighetens tid! Verdensdagen for de fattige

Pave Frans håper at det vi har erfart i Barmhjertighetsåret vil innprente Peters ord i oss: «Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet» (1 Pet 2,10). Jubelåret er over, men dette er fortsatt tiden for barmhjertighet, understreker han: «Vær barmhjertige som Faderen»!

Pave Frans innfører nå «Verdensdagen for de fattige». Dagen skal feires på søndag før Kristi kongefest. Kongen vår «identifiserte seg med de små og arme, og han vil dømme oss ut fra barmhjertighetsgjerningene (jf. Matt 25,31-46)», og derfor vil den nye Verdensdagen «være den beste måten å forberede oss til å feire Kristi kongefest». Det var nettopp i lys av «jubelårsfeiringen for sosialt utestengte mennesker», da alle de hellige dørene i verden, unntatt den i Peterskirken, ble stengt, at paven bestemte seg for å innføre den nye Verdensdagen. «Så lenge Lasarus ligger utenfor porten vår (jf. Luk 16,19-21), fins det verken rettferdighet eller sosial fred.»

22. Se på Jesus, «barmhjertighetens ansikt»!

Pave Frans avslutter brevet med å betro oss til Maria og oppfordre oss til å følge henne i å se på Jesus, som er det strålende ansiktet til Guds barmhjertighet (jf. 2 Kor 4,6). Slik blir vi minnet om åpningsordene i bullen som kunngjorde Barmhjertighetsåret: Misericordiae Vultus, altså «barmhjertighetens ansikt».