Bære over med i tålmodighet (del 36 av pavens katekese)

I sin trettisjette katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 16. november, tar pave Frans for seg tålmodighet. Når vi prøver å være tålmodige med mennesker som irriterer oss, bør vi huske på at andre kan syns at nettopp vi er irriterende. Og også når vi rettleder, underviser og prøver å hjelpe andre til å søke det vesentlige i livet, må vi stadig være tålmodige og huske på Jesu ord om bjelken og flisen.

Under audiensen ble det lest fra sjette kapittel i Lukasevangeliet:

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Hvordan kan du si til din bror: ‘Bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt!’ når du ikke ser bjelken i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror. (Luk 6,41-42)

Bære over med i tålmodighet

God dag, kjære brødre og søstre!

I dagens katekese vil vi snakke om en barmhjertighetsgjerning som vi alle kjenner meget godt til, men som vi kanskje ikke setter ut i livet slik vi burde: å bære over med i tålmodighet [«å ha tålmodighet med besværlige personer» på italiensk]. Vi er alle veldig gode til å finne ut hvem som kan være til bry for oss. Det kan skje når vi møter noen på gata, eller når vi blir oppringt… Straks tenker vi: «Hvor lenge vil jeg måtte lytte til de klagene, den sladderen, de anmodningene eller det skrytet som dette mennesket kommer med?». Det kan også være at de brysomme mennesker er nærmest oss: Blant slektningene pleier det å være noen; på arbeidsplassen pleier de ikke å mangle; og heller ikke i fritiden er vi fri for dem. – Hva skal vi gjøre med besværlige mennesker? Men også vi selv er ofte besværlige for andre… – Hvorfor er også det «å bære over med i tålmodighet» en barmhjertighetsgjerning?

I Bibelen ser vi at Gud selv må være barmhjertig for å holde ut når folket klager. I Andre Mosebok for eksempel er folket utålelig: Først gråter de fordi de er slaver i Egypt, og da befrir Gud dem; i ørkenen klager de så fordi det ikke fins mat (jf. 2 Mos 16,3), og da sender Gud vaktler og manna (jf. 2 Mos 16,13-16), men likevel blir det ikke slutt på sytingen. Moses var mellommann mellom Gud og folket, og også han må ha vært til bry for Herren nå og da. Men Gud var tålmodig og lærte slik Moses og folket at også tålmodigheten er en vesentlig side ved troen.

Det faller naturlig å spørre: Ransaker vi noensinne vår samvittighet for å se om også vi noen ganger er til bry for andre? Det er lett å peke finger på de andres feil og mangler, men vi må lære oss å forstå hvordan det er å være i andres sko.

La oss først og fremst se på Jesus: Han måtte være veldig tålmodig i sitt offentlig liv. Engang han var underveis med disiplene ble han stoppet av moren til Jakob og Johannes, som sa: «Si at disse to sønnene mine skal få sitte ved siden av deg i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side» (Matt 20,21). – Mammaen drev med lobbyvirksomhet for sønnene sine, men hun var jo mammaen. – Jesus tar utgangspunkt også i denne situasjonen for å lære oss noe grunnleggende: I hans rike dreier det seg ikke om makt og ikke om ære, slik det gjør i de verdslige rikene, men om å tjene og gi seg selv. Jesus lærer oss alltid å holde oss til det vesentlige og til å se lenger for å kunne ta imot vårt oppdrag på en ansvarlig måte. Vi blir her lett minnet om to andre barmhjertighetsgjerninger: å rettlede syndere og å undervise de uvitende. Tenk på hvor engasjert man kan være i å hjelpe mennesker til å vokse i troen og livet. Jeg tenker for eksempel på kateketene – blant dem er det mange mammaer og mange gudviede kvinner – som bruker mye tid på å lære barn troens grunnleggende elementer. Det er et stort strev spesielt når barna heller vil leke enn å lytte til trosundervisning!

Det er fint og viktig å ledsage andre når de søker det som er vesentlig for slik kan vi sammen glede oss over å smake livets mening. Ofte møter vi mennesker som stopper opp ved overfladiske, forgjengelige og banale ting, og det kan være fordi de ennå ikke har møtt noen som kunne stimulere dem til å søke noe annet og å sette pris på de virkelige skattene. Å lære andre å se det vesentlige er viktig, spesielt i en tid som denne når menneskene later til å mistet retningssansen og jager etter kortvarige tilfredsstillelser. Når vi lærer andre å oppdage hva Herren vil av oss og hvordan vi kan leve i samsvar med det, er vi selv på riktig vei til å kunne vokse i vårt kall, og dette er veien til ekte glede. Således er Jesu ord til Jakob og Johannes´ mor og og deretter til hele disippelgruppen veiledende for ikke å falle i noen fristelser som stadig ligger på lur også blant oss kristne: misunnelse, ærgjerrighet, smiger. Det at vi må gi råd, rettlede og undervise må ikke få oss til å føle oss bedre enn andre, men det forplikter oss først og fremst til å gå i oss selv og se om vi selv er i samsvar med det som vi krever av andre (jf. Matt 7,12). Ikke glem Jesu ord: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» (Luk 6,41). Må Den hellige ånd hjelpe oss å bære over med i tålmodighet og å være ydmyke og enkle når vi gir råd.