sociala nätverk:

RSS:

App:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

«Kristus er sentrum». Kristi kongefest som høydepunkt og avslutning

Kristus Pantokrator i Hagia Sofia (Istanbul) - RV

28/10/2016 09:12

Barmhjertighetsåret vil bli avsluttet den 20. november, på Kristi kongefest. Også Troens år ble avsluttet nettopp på Kristi kongefest; det var i år 2013, det året da Jorge Mario Bergoglio ble valgt til pave. «Der sto Frans, den 266. pave, og prekte med relikviene etter fiskeren fra Galilea, Peter, den første pave, i hendene. Det var et sterkt øyeblikk og en synlig manifestasjon av Kirkens og troens kontinuitet på tvers av århundrene.» Bibeltekstene for Kristi kongefest er de samme i år som dengang, og da fremhevet pave Frans sterkt det temaet som tekstene har felles: Kristus er det virkelige sentrum. Her er prekenen:

I dag feirer vi Kristi Kongefest, som kroner det liturgiske året og også markerer avslutningen på Troens år. Dette året ble utropt av pave Benedikt XVI, og våre tanker går nå til ham i hjertelig takknemlighet for denne gaven. Med dette initiativet, villet av Guds forsyn, ga han oss anledning til å gjenoppdage skjønnheten i vår trosvandring, som begynte på vår dåpsdag da vi ble Guds barn og søsken i Kirken. Endemålet for vandringen er det fulle møtet med Gud. Underveis renser Den hellige ånd oss, han opphøyer oss og helliger oss for å la oss tre inn i den lykksaligheten som vårt hjerte lengter etter. […]

Kristi sentralitet går som en rød tråd gjennom de bibeltekstene som er blitt lest opp. Kristus er i sentrum, Kristus er sentrum. Kristus er skaperverkets sentrum, Kristus er folkets sentrum, Kristus er historiens sentrum.

1. I andre lesning (Kol 1,12-20) gir apostelen Paulus oss et meget klart bilde av Jesu sentralitet. Han fremstiller Jesus som den førstefødte før alt det skapte: For i ham, ved ham og til ham er alt blitt skapt. Jesus Kristus, Herren, er sentrum for alt, han er opphavet. Gud ga ham fylden, helheten, for gjennom ham ville Gud forsone alt med seg selv. Han er skaperverkets Herre, han er forsoningens Herre.

Dette bildet får oss til å forstå at Jesus er skaperverkets sentrum; derfor må de virkelig troende være innstilt på å anerkjenne og ta imot Jesu sentralitet i sitt liv, i både tanker, ord og handlinger. Da blir våre tanker kristne tanker, Kristi tanker. Våre handlinger blir kristne handlinger, Kristi handlinger. Våre ord blir kristne ord, Kristi ord. Men hvis vi erstatter dette sentrumet med noe annet og derfor mister det, skader det både vår omverden og oss selv.

2. Kristus er ikke bare skaperverkets sentrum og forsoningens sentrum, men han er også Gudsfolkets sentrum. Og nettopp nå er han her, midt iblant oss (jf. Luk 17,21). Nå er han her i Ordet, og han kommer til å være levende og nærværende her på alteret, iblant oss, hans folk. Den første lesningen viser oss dette: Den forteller om dengang Israels stammer kom og oppsøkte David og så for Herrens ansikt salvet ham til konge over Israel (jf. 2 Sam 5,1-3). Det var Gud selv de lette etter i sin søken etter idealkongen; de søkte en Gud som kunne komme og være nær dem, som ville være gå sammen med dem og være deres bror.

Kristus, kong Davids etterkommer, er nettopp den «broren» som folket danner seg rundt, som tar seg av folket sitt – alle oss – på bekostning av sitt eget liv. I ham er vi ett; ett eneste folk som forenet med ham har felles vei og felles bestemmelse (jf. Ef 4). Det er bare i Ham, med ham som sentrum, at vi får vår identitet som et folk.

3. Og endelig er Kristus sentrumet i menneskehetens historie og også i hvert enkelt menneskes historie. Til ham kan vi komme med alt det som er vevd inn i vårt liv: gledene og forhåpningene, sorgene og bekymringene. Med Jesus i sentrum skinner lyset selv i de mørkeste stundene i livet; han gir oss håp, som til den «gode røveren» i dagens evangelietekst [Angelus på Kristi kongefest 2015].

Alle de andre håner Jesus – «Hvis du er Kristus, Messias, kongen, så frels deg selv ved å komme ned fra galgen!». Men denne mannen som har gjort mye galt i sitt liv, klamrer seg angrende til den korsfestede Jesus og ber «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42). Og Jesus lover ham: «I dag skal du være med meg i paradis.» (vers 43), i Riket hans. Jesus ytrer bare tilgivelsen og ingen dom. Når vi tør be om tilgivelse, lar han ikke en slik bønn bli liggende ubesvart. I dag kan vi alle tenke på vår egen historie, på vår egen vandring. Hver av oss har sin historie, hver av oss har også sine egne feil, sine synder, sine gledesstunder og sine mørke stunder. I dag gjør det oss godt å tenke på vår egen historie og se på Jesus, og å si til ham om og om igjen – stille, inni oss, i hjertet: «Husk på meg, Herre, nå som du er i Riket ditt! Jesus, husk på meg for jeg ønsker å bli god, men jeg er ikke sterk, jeg greier det ikke: Jeg er en synder. Men husk på meg, Jesus! Du kan huske på meg for du er i sentrum, det er i Riket ditt du er!». Så fint! La oss gjøre det om og om igjen, alle sammen, hver enkelt i sitt hjerte. «Husk på meg, Herre! Du som er i sentrum, du som er i ditt Rike!».

Jesu løfte til den gode røveren gir oss stort håp: Løftet forteller oss at Guds nåde alltid er større enn bønnen til den som ba om nåden. Herren gir alltid mer, han er gavmild, han gir alltid mer enn det vi ber om (jf. Ef 3,20): Du ber om å bli husket på, og han tar deg med i sitt Rike! Jesus er virkelig kjernen i våre ønsker om glede og frelse. La oss gå denne veien, alle sammen!

Kristi Kongefest feires på siste søndag i kirkeåret. Det var pave Piux XI som innførte festen i et annet jubelår, nemlig 1925. Han knyttet den nye festen til en årlig konsekrasjon av menneskeheten til Jesu hellige hjerte. Festen skulle feires siste søndag i oktober, men senere ble den altså flyttet til siste søndag i kirkeåret.

28/10/2016 09:12