sociala nätverk:

RSS:

App:

Vatikanradion

Påvens och Kyrkans röst i dialog med världen

Språk:

Dansk \ Norsk \ Norsk

Ta imot den fremmede og kle den nakne (del 34 av pavens katekese)

Barmhjertige som Faderen - RV

27/10/2016 08:58

I sin trettifjerde katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 26. oktober, snakker pave Frans om å ta imot flyktninger og innvandrere. Vår sjel kan da begynne å dufte, sa paven. Han fortalte en liten historie: For noen dager siden var det en barbeint og stinkende flyktning som ville til Peterskirken. Han ville gå gjennom den hellige døra. En kvinne fikk overtalt en drosjesjåfør til å ta dem begge om bord. Underveis fortalte flyktningen om sitt liv…

Under audiensen ble det lest fra Matteusevangeliets andre kapittel:

Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn. (Matt 2,13-15)

Ta imot den fremmede og kle den nakne

God dag, kjære brødre og søstre!

Vi fortsetter med våre refleksjoner over de fysiske barmhjertighetsgjerningene, som Herren Jesus har gitt oss for at vi alltid skal kunne holde troen levende og dynamisk. Disse gjerningene gjør det klart at mens de venter på det endelige møtet med Herren, er ikke de kristne trøtte og late, men går ham tvertimot daglig i møte og gjenkjenner hans ansikt i de mange som ber om hjelp. I dag vil vi stoppe opp ved dette ordet: «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg» (Matt 25,35-36). I vår tid er de barmhjertighetsgjerningene som angår fremmede særdeles aktuelle. Den økonomiske krisen, de væpnede konfliktene og klimaendringene får mange mennesker til å utvandre. Men migrasjon er ikke et nytt fenomen, det hører til menneskehetens historie. Å tenke at dette er noe spesielt for vår tid tyder på at man er historieløs.

I Bibelen er det mange konkrete eksempler på migrasjon. Tenk bare på Abraham. Guds kall driver ham til å forlate landet sitt for å dra til et annet: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg!» (1 Mos 12,1). Og slik var det også for Israels folk, som hadde levd som slaver i Egypt. De vandret i førti år i ørkenen helt til de kom til det landet som Gud hadde lovet dem. Selv den hellige familien – Maria, Josef og den lille Jesus – ble nødt til å utvandre for å komme unna Herodes, som truet dem: Josef sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død (Matt 2,14-15). Menneskehetens historie er historien om migrasjoner: Det fins ikke noe folk på noen breddegrad som ikke har vært berørt av migrasjonsfenomenet.

I århundrenes løp har vi sett mye solidaritet i denne forbindelse, selv om sosiale spenninger heller ikke har manglet. Den økonomiske krisen som vi nå er inne i ansporer dessverre en lukket og avvisende holdning. Noen steder i verden blir det satt opp murer og barrierer. Iblant kan det virke som om det stillferdige arbeidet til de mange menn og kvinner som så godt de kan prøver å hjelpe og bistå flyktningene og innvandrerne på forskjellige måter blir overdøvet av støyen fra andre som gir uttrykk for instinktiv egoisme. Men det er aldri noen løsning å lukke seg, på sikt stimulerer det tvertimot menneskesmuglingen. Den eneste utveien er solidaritet – solidaritet med innvandreren, solidaritet med flyktningen…

De kristnes engasjement på dette området er like presserende nå som før. For bare å ta et eksempel fra det forrige århundret: Vi husker den fantastiske Francesca Cabrini, som sammen med sine medsøstre viet livet til innvandrerne i USA. Også i dag trenger vi slike vitnesbyrd for at barmhjertigheten kan nå de mange som er i vanskeligheter. Det er en oppgave som berører alle; ingen er unntatt. Både bispedømmene, menighetene, instituttene for gudviet liv, foreningene og bevegelsene, liksom de enkelte kristne, alle er vi kalt til å ta imot våre søsken som flykter fra krig, sult, vold og umenneskelige leveforhold. Sammen kan vi være til stor støtte for de som har mistet fedrelandet, familien, arbeidet og verdigheten.

En liten historie fra noe som skjedde for noen dager siden her i byen: En flyktning lette etter veien, og en kvinne fikk bort til ham og spurte «Leter du etter noe?». Flyktningen var uten sko. Og han sa: «Jeg vil til Peterskirken og gå gjennom den hellige døra». Kvinnen tenkte: «Men han har jo ikke sko, hvordan skal han kunne gå til fots, da?». Og hun fikk tak i en drosje. Men det stinket av flyktningen. Drosjesjåføren ville helst slippe å få ham om bord, men til slutt lot han ham likevel stige inn.  Underveis, på de ti minuttene som det tok å komme hit, spurte kvinnen som satt ved siden av mannen ham litt ut om hans historie som flyktning og innvandrer, og mannen fortalte sin triste historie om krig og sult, han fortalte hvorfor han var flyktet hit fra landet sitt. Da de kom fram, åpnet kvinnen lommeboka for å betale drosjesjåføren, og han, som først ikke hadde villet ha innvandreren om bord fordi det stinket av ham, sa: «Nei, det er jeg som burde betale deg fordi du fikk meg til å høre en historie som har forandret hjertet mitt». Denne kvinnen kjente til innvandrernes smerte for hun hadde selv armensk blod i årene og kjente til sitt folks lidelser. Vi sier gjerne «nei» først, før vi gjør noe sånt. For det er litt ubehagelig, – «han stinker, jo…». Men til slutt får en slik historie sjelen til å dufte, og vi blir forandret. Tenk på denne historien, og tenk over hva vi kan gjøre for flyktningene.

Den andre tingen er å kle de nakne: Hva betyr det om ikke å gi verdigheten tilbake til de som har mistet den? Helt sikkert betyr det å gi klær til de som mangler det, men vi tenker også på de kvinnene som er ofre for menneskehandelen og må gå på gata, eller på de andre – de altfor mange – måtene som menneskekroppen, selv de mindreåriges kropp, blir gjort til handelsvare. Og også det ikke å ha jobb, bolig, rettferdig lønn er en slags nakenhet, eller det å bli diskriminert på grunn av rase eller tro – alle disse er former for «nakenhet», og som kristne er vi kalt til å være oppmerksomme og årvåkne, klare til å gripe inn.

Kjære brødre og søstre, la oss ikke gå i den fella at vi lukker oss, blir likegyldige til våre søskens behov og kun er opptatt av våre egne interesser. Jo mer vi åpner oss for de andre, desto mer fruktbart blir livet, samfunnet får freden tilbake og menneskene sin fulle verdighet. Og ikke glem kvinnen og den stinkende innvandreren, ikke glem drosjesjåføren som ble forandret!

27/10/2016 08:58