2016-10-24 08:58:00

Gi mat til de sultne og drikke til de tørste (del 33 av pavens katekese)


I sin trettitredje katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 19. oktober, oppfordrer pave Frans oss til å gi mat til de sultne og drikke til de tørste. «Dere skal gi dem mat» og «Jeg er livets brød» sier Jesus. Ikke lev i en liksomverden; vårt forhold til Gud passerer igjennom de andre.

Under audiensen ble det lest fra andre kapittel i Jakobs brev:

Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død. (Jak 2,14-17)

Gi mat til de sultne og drikke til de tørste

God dag, kjære brødre og søstre!

Den såkalte «velstanden» fører blant annet til at menneskene lett lukker seg og blir ufølsomme for andres behov. Det blir gjort alt mulig for å bedra dem; de blir tilbudt uholdbare livsstiler som forsvinner etter noen år, som om livet var en mote som man kan følge og bytte ut ifølge årstiden. Sånn er det ikke. Virkeligheten må vi akseptere og møte slik den er, og ofte kan vi stå overfor akutte nødsituasjoner. Det er derfor vi i listen over barmhjertighetsgjerninger finner oppfordringen til å gi mat til de sultne – det fins mange av dem i dag – og drikke til de tørste. Stadig vekk informerer massemediene oss om at det er matmangel og vannmangel i forskjellige befolkninger, noe som får alvorlige konsekvenser særlig for barna.

Stilt overfor visse nyheter og særlig visse bilder føler folk seg rørt, og det settes fra tid til annen i gang hjelpeaksjoner for å stimulere solidariteten. Folk blir rause, og på denne måten kan man være med på å lindre andres lidelser. Denne formen for nestekjærlighet er viktig, men den berører oss kanskje ikke direkte. Når det i stedet hender at vi på gata støter på et menneske i nød, eller en fattig kommer og banker på døra vår, er det helt annerledes, for da er det ikke bare et bilde, men vi er personlig berørt. Det er ikke lenger noen avstand mellom meg og den fattige når vi støter på hverandre, og jeg føler meg da utfordret. Abstrakt fattigdom utfordrer oss ikke, den får oss til å tenke og beklage oss; det er den konkrete fattigdommen – den fattige mannen, kvinnen eller barnet – som utfordrer oss. Det er derfor vi vanligvis stikker av fra de som trenger oss, det er derfor vi ikke nærmer oss dem; for å komme vekk fra deres virkelighet pynter vi litt på den ifølge våre moteriktige vaner. Det er ikke lenger noen avstand mellom meg og den fattige når vi støter på hverandre. Hvordan reagerer jeg da? Ser jeg et annet sted og går videre? Eller stopper jeg for å prate og interesserer meg for hvordan den andre har det? Hvis du gjør det, er det ganske sikkert noen som sier «Han er gal som snakker med en som er fattig!». Prøver jeg å se om jeg på en eller annen måte kan ta imot det mennesket, eller prøver jeg å bli kvitt det så fort som mulig? Men kanskje den fattige bare ber om det helt nødvendige: noe å spise og drikke. La oss tenke etter et øyeblikk... Ofte ber vi Fadervår uten virkelig å tenke over ordene «Gi oss i dag vårt daglige brød» (Matt 6,11).

I en av Bibelens salmer står det at Han gir mat til alt som lever (Sal 136,25). Det er fælt å sulte. Det vet de som har opplevd krig eller hungersnød. Likevel er det noen som sulter hver eneste dag, side om side med med de som lever i overflod og sløseri. Apostelens Jakops ord er stadig aktuelle: Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død (Jak 2,14-17) – fordi den ikke greier å gjøre gjerninger, å gjøre godt, å elske. Det fins alltid noen som sulter, som tørster og som trenger meg. Jeg kan ikke la noen andre ta seg av dette. Dette fattige mennesket trenger meg, min hjelp, mitt ord, min innsats. Dette angår oss alle.

En annen evangelietekst lærer oss det samme: Jesus ser at mange har fulgt etter ham i timevis og spør disiplene sine: «Hvor skal vi kjøpe brød så alle disse kan få noe å spise?» (Joh 6,5). Og disiplene svarer: «Det er umulig. Det er bedre at du sender dem fra deg». Men «Nei. Dere skal gi dem mat!» (jf. Matt 14,16), sier da Jesus. Han får dem til å gi ham de få brødene og fiskene som de hadde med seg, han velsigner dem, bryter dem og får disiplene til å dele dem ut til alle. Dette lærer oss alle noe viktig: Det lille vi har blir til stor rikdom hvis vi betror det i Jesu hender og i tro deler på det.

I encyklikaen Caritas in veritate skriver pave Benediktus XVI: «Å gi mat til de sultne (jf. Matt 25, 35.37.42) er et etisk imperativ for Universalkirken. […] Retten til mat og til vann spiller en viktig rolle for å kunne få oppfylt andre rettigheter. […] Derfor er det nødvendig å utvikle en solidarisk bevisshet som ivaretar mat og tilgang til vann som allmenne rettigheter for alle mennesker, uten forskjellsbehandling og diskriminasjon». La oss ikke glemme Jesu ord: «Jeg er livets brød» (Joh 6,5) og «Den som tørster, skal komme til meg» (Joh 6,37). Disse ordene provoserer alle oss troende, de provoserer oss til å innse at vårt forhold til Gud – han som åpenbarte sitt barmhjertige ansikt i Jesus – passerer igjennom det å gi mat til de sultne og drikke til de tørste.

 

 








All the contents on this site are copyrighted ©.