2016-10-13 11:46:00

De fysiske og åndelige barmhjertighetsgjerningene (del 32 av pavens katekese)


I sin trettiandre katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 12. oktober, fokuserer pave Frans på barmhjertighetsgjerningene. Det dreier seg ikke om storverk, men om enkle handlinger som er meget verdifulle i Guds øyne: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig».

Under audiensen ble det lest i Matteusevangeliets tjuefemte kapittel:

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ (Matt 25,31-36)

De fysiske og åndelige barmhjertighetsgjerningene

God dag, kjære brødre og søstre!

I de foregående katekesene har vi gradvis gått innover i det store mysteriet med Guds barmhjertighet. Først mediterte vi over hvordan Far handler i Det gamle testamentet [katekesene 4 - 12] og deretter så vi gjennom noen evangelietekster hvordan Jesus i ord og handling er Barmhjertigheten som er blitt til menneske. I sin tur lærte han disiplene «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig» (Luk 6,36). Det er en oppgave som utfordrer samvittigheten og handlemåten til hver enkelt kristen. For det er ikke nok bare å erfare Guds barmhjertighet i ens eget liv; alle de som får barmhjertighet må også bli til tegn på og til redskap for barmhjertigheten for de andre. Dessuten er ikke barmhjertigheten forbeholdt spesielle anledninger, men den omfatter hele vårt daglige liv.

Så hvordan kan vi være vitner for barmhjertigheten? Vi må ikke tro at det dreier seg om veldige krafttak og overmenneskelige anstrengelser. Nei, slik er det ikke. Herren viser oss en mye enklere vei, som består av små handlinger som imidlertid i hans øyne er så veldig verdifulle at han har fortalt oss at det ut fra dem at vi vil bli dømt. En av de vakreste tekstene i Matteusevangeliet gir oss den læren som vi på sett og vis kan anse som «Jesu testamente» fra evangelistens side – Matteus fikk jo kjenne Barmhjertigheten virke direkte på seg selv. Jesus sier at hver gang vi gir mat til den sultne og drikke til den tørste, kler den nakne og tar imot den fremmede, besøker den syke eller den som er i fengsel, så gjør vi det mot Ham (jf. Matt 25,31-46). Kirken kaller disse handlingene for «fysiske barmhjertighetsgjerninger» [samt begrave de døde] fordi med disse gjerningene blir det ytt materiell hjelp.

Men det fins også sju andre barmhjertighetsgjerninger som blir kalt for «åndelige» og angår andre, like viktige behov, spesielt nå for tiden, fordi disse behovene gjelder menneskets indre og ofte får oss til å lide mer. For eksempel har vi «bære over med i tålmodighet» - det fins sannelig endel mennesker å bære over med! – Man kan tro at dette bare er en liten ting, som vi kan smile av, men dette har faktisk med dypfølt nestekjærlighet å gjøre. Og slik er det også med de andre seks åndelige barmhjertighetsgjerningene, som det er godt å minne om: Gi råd til de tvilende, undervise de u­vitende, rettlede syndere, trøste de sorgfulle, tilgi fornærmelser, be for levende og døde. – Dette er aktuelt hver eneste dag! «Jeg er sorgfull…» - «Gud vil hjelpe deg, jeg har ikke tid…» Nei, da stopper jeg, jeg lytter, jeg gir av tiden min og trøster det mennesket. Det er en barmhjertighetsgjerning, og den gjør jeg ikke bare mot det mennesket, jeg gjør den mot Jesus.

I de neste katekesene skal vi stoppe opp ved disse gjerningene som Kirken legger fram som den konkrete måten å leve barmhjertigheten på. I løpet av århundrene har mange enkle mennesker gjort dem og slik vitnet autentisk om troen. Tro mot Herren har forøvrig Kirken en spesiell forkjærlighet for de svakeste. Ofte er det de menneskene som vi har nærmest som trenger hjelp av oss. Vi trenger ikke gå på jakt etter hvem vet hva slags stordåder. Det er bedre å starte med de enkleste, som Herren peker ut for oss og som det haster mest med. I en verden dessverre rammet av likegyldighetsviruset er barmhjertighetsgjerningene den meste motgiften. For de lærer oss å se behovene til våre «minste søsken» (Matt 25,40), som Jesus er i. – Jesus er alltid i dem. Der hvor noen har det vanskelig, materielt eller åndelig, fins Jesus. – Det å gjenkjenne hans ansikt i den som har det vanskelig utfordrer virkelig likegyldigheten. Det gjør at vi holder oss våkne slik at det ikke skal skje at Kristus går forbi oss uten at vi gjenkjenner ham. Jeg minnes Augustins ord «Timeo Iesum transeuntem» (Serm., 88, 14, 13), «Jeg er redd for at Herren går forbi» og at jeg ikke skal kjenne ham igjen. Jeg er redd for at han skal gå forbi meg i ett av disse små, trengende menneskene uten at jeg merker at det er Jesus. – Jeg er redd for at Herren skal gå forbi meg uten at jeg kjenner ham igjen! – Jeg har spurt meg selv hvorfor Augustin sa at han var redd for Jesu gjennomgang. Svaret er dessverre å finne i den måten vi oppfører oss på: For ofte er vi uoppmerksomme eller likegyldige, og når Herren kommer like forbi oss går vi glipp av anledningen til å møte ham.

Barmhjertighetsgjerningene vekker oss slik at vi føler at vi både må og kan gjøre troen levende og virksom med nestekjærligheten (jf. Gal 5,6). Jeg er overbevist om at ved hjelp av disse enkle, daglige handlingene kan vi gjøre en ordentlig kulturell revolusjon, slik det har skjedd før. Hvis hver av oss hver dag gjør en slik handling, blir det en verdensomfattende revolusjon! Men alle sammen, hver av oss. Tenk på de mange helgener som nå fortsatt blir husket ikke for sine storverk, men for den nestekjærligheten som de greide å formidle! La oss tenke på Mor Teresa, som nylig ble helligkåret: Det er ikke på grunn av de mange ordenshusene som hun fikk åpnet rundt omkring i verden at vi husker henne, men fordi hun bøyde seg ned over alle som hun kom over og ga dem verdigheten tilbake. Hvor mange forlatte barn klemte hun hardt inntil seg; hvor mange døende holdt hun i hånden på evighetens terskel! Disse barmhjertighetshandlingene er trekk ved Jesu Kristi Ansikt; han tar seg av sine små søsken for å bringe Guds ømhet og nærhet til hver og en. Må Den hellige ånd hjelpe oss, må Den hellige ånd tenne lengselen i oss etter å leve med denne livsstilen: å gjøre minst en barmhjertighetshandling hver dag – minst! La oss igjen lære de fysiske og åndelige barmhjertighetsgjerningene utenat, og la oss be Herren hjelpe oss å gjøre dem hver dag når vi ser Jesus i et menneske som har det vanskelig.








All the contents on this site are copyrighted ©.