Tilgivelse på korset (del 31 av pavens katekese)

I sin trettiførste katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 28. september, konsentrerer pave Frans seg om Jesu tilgivelse på korset: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Og han tilgir den ene av de korsfestede røverne der og da: Denne røveren angrer og har både respekt for og tillit til Gud. Og det utenkelige skjer: Gud dør for ham, og Gud tar ham til seg!

Vi leser om korsfestelsen i Lukasevangeliets tjuetredje kapittel:

Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst», sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!» Også soldatene hånte ham. De kom og rakte vineddik opp til ham og sa: «Er du jødenes konge, så frels deg selv!» For det var satt en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk 23,32-43)

Tilgivelse på korset

God dag, kjære brødre og søstre!

Av Jesu ord under lidelsen er det tilgivelsen som er høydepunktet. Jesus tilgir: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Det er ikke bare ord for de blir til konkret handling når han tilgir «den gode røveren» som hang ved siden av. Lukas forteller at to forbrytere ble korsfestet sammen med Jesus. De viser rakt motsatt innstilling når de henvender seg til ham.

Den første røveren spottet ham, liksom hele folket og rådsherrene. Men denne stakkars mannen er drevet av fortvilelse når han sier «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» (vers 39). Dette skriket viser menneskene angst når de blir stilt overfor dødens mysterium og den tragiske vissheten om at bare Gud kan være det frigjørende svaret: Derfor er det utenkelig at Messias, Guds utsendte, kan henge på korset uten å gjøre noe for å redde seg selv. Det forstod de ikke. De forstod ikke det mysteriet som Jesu offer er. Men det var nettopp ved å bli på korset at Jesus frelste oss. Vi vet alle at det ikke er lett «å bli på korset», på våre små hverdagskors. Han derimot ble hengende på det store korset, han fortsatte å lide, og det var der han frelste oss; der viste han oss sin allmakt og der tilga han oss. Der gir han oss all sin kjærlighet, og derfra strømmer vår frelse for alltid. Han dør på korset som en uskyldig mann mellom to forbrytere og viser slik at Guds frelse kan nå hvem som helst i hvilke som helst omstendigheter, selv de mest negative og smertefulle. Guds frelse er for alle, uten unntak. Den tilbys alle. Derfor er jubelåret en nådens og barmhjertighetens tid for alle, både gode og onde, friske og lidende. Husk på lignelsen om kongssønnens bryllup: Da de innbudte ikke ville komme, sier han til tjenerne sine: «Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner» (Matt 22,9). Vi er alle kalt, både gode og onde. Kirken er ikke bare for de gode, eller fordi som tilsynelatende er gode, eller de som tror at de er gode. Kirken er for alle, ja, helst for de onde, for Kirken er barmhjertighet. Og denne nådens og barmhjertighetens tid minner oss om at ingenting kan skille oss fra Kristi kjærlighet! (jf. Rom 8,39). Til de som ikke kan slippe ut av sykehussenga, til de som må leve innesperret i et fengsel, til de som sitter fast i kriger, sier jeg: Se på den Korsfestede. Gud er med dere, han blir hengende på korset sammen med dere og gir seg selv som Frelser for oss alle. Til dere som lider forferdelig sier jeg at Jesus er korsfestet for dere, for oss, for alle. La kraften i evangeliet trenge inn i hjertet og trøste dere, gi dere håp og den indre vissheten om at ingen er utelukket fra hans tilgivelse. Men dere kan spørre meg: «Men si meg, far, kan et menneske som har gjort de mest forferdelige ting bli tilgitt?» - «Ja! Ja, for ingen er utelukket fra Guds tilgivelse. Han trenger bare å nærme seg Jesus, angrende og lengte etter å bli omfavnet».

Dette var den første forbryteren. Den andre er han som vi kaller for «den gode røveren». Hans ord uttrykker angeren på en eksemplarisk måte; det er en konsentrert katekese for å lære å be Jesus om tilgivelse. Først vender han seg til sin lidelsesfelle og sier «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?» (vers 40). Slik fremhever han utgangspunktet for angeren, nemlig gudsfrykt. Men ikke redsel for Gud, nei: et barns gudsfrykt. Gudsfrykt er ikke redsel, men den respekten vi skylder Gud fordi han er Gud. Det er barnets gudsfrykt for han er vår Far. Den gode røveren minner oss om den grunninnstillingen som gjør at vi tør ha tillit til Gud, nemlig den indre vissheten om at han er allmektig og uendelig god. Det er denne tillitsfulle respekten som hjelper oss å gjøre plass til Gud og å stole på hans barmhjertighet.

Deretter sier den gode røveren at Jesus er uskyldig og bekjenner åpent at han selv er skyldig: «For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt» (vers 41). Så det er for å være sammen med de skyldige at Jesus henger på korset: Han byr dem frelsen ved å være nær dem. Det som er skandaløst for rådsherrene, for den første røveren og for alle som var der og hånte Jesus, er i stedet grunnleggende for røverens tro. Og den gode røveren blir slik til et vitne for Nåden; det utenkelige har skjedd: Gud elsket meg så mye at han døde på korset for meg (jf. Gal 2,20). Selv troen til denne mannen vokser fram ved Kristi nåde: I den Korsfestede ser han Guds kjærlighet for ham, en stakkars synder. Det er sant at han hadde vært en røver, at han hadde stjålet hele livet. Men til slutt angret han det han hadde gjort og da han så hvor god og barmhjertig Jesus var, greide han å stjele himmelen! – Det var en flink røver, det!

Til slutt henvender den gode røveren seg direkte til Jesus og ber om hjelp: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» (vers 42). Han kaller ham fortrolig ved hans navn, «Jesus», og bekjenner slik hva det navnet betyr: «Herren frelser»: Det er det navnet «Jesus» betyr. Mannen ber Jesus huske på ham. Dette uttrykket er så ømt, så menneskelig! Mennesket tåler ikke å bli forlatt, det trenger alltid Gud nær seg (jf. Matt 27,46). En dødsdømt mann blir til et forbilde for de kristne som stoler på Kristus, og for Kirken som i liturgien ofte påkaller Herren og sier «Kom ihu... Husk på din kjærlighet...».

Den gode røveren snakker om fremtiden: «når du kommer i ditt rike!», men Jesu svar lar ikke vente på seg; Jesus sier «i dag»: «I dag skal du være med meg i paradis» (vers 43). Det er i korsets time at Jesu frelse når høydepunktet; og det løftet han gir den gode røveren åpenbarer at hans frelsesmisjon er blitt fullført. I begynnelsen av sitt virke hadde han i synagogen i Nasaret forkynt at de undertrykte ville bli satt fri (jf. Luk 4,18), i huset til den offentlige synderen Sakkeus hadde han erklært at «Menneskesønnen» – altså han selv – «er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,9). På korset bekrefter hans siste handling at denne frelsesplanen er blitt gjennomført. Fra begynnelse til slutt åpenbarte han seg selv som Barmhjertighet, som den endegyldige og enestående legemliggjøringen av Farens kjærlighet. Jesus er virkelig ansiktet til Farens kjærlighet. Og den gode røveren kalte ham ved hans navn: «Jesus». Det er en kort påkallelse, som vi alle kan gjøre flere ganger i løpet dagen: «Jesus». «Jesus», ganske enkelt. Kall på ham hele dagen.