2016-09-27 09:41:00

Lær av meg (del 29 av pavens katekese)


I sin tjueniende katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 14. september, reflekterer pave Frans over Jesu ord i Matteusevangeliets ellevte kapittel:

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt 11,28-30)

Paven bemerker de tre ømme imperativsetningene her. Jesus sier «kom til meg» til de slitne som venter på ham og som han ønsker å gi hvile; han sier «ta mitt åk» for det er gjennom hans person at vi oppdager Guds vilje; han sier «lær av meg» for han har båret åket for oss, han tok hele menneskehetens smerter og synder på sine skuldre.

Lær av meg

God dag, kjære brødre og søstre!

I løpet av dette jubelåret har vi flere ganger reflektert over det at Jesus uttrykker seg enestående ømt, som tegn på Guds nærvær og godhet. I dag skal vi stoppe opp ved en gripende evangelietekst (jf. Matt 11,28-30) der Jesus sier «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. […] Lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel» (versene 28 – 29). Herrens innbydelse er overraskende: Til å følge seg kaller han enkle mennesker nedtynget av et vanskelige liv, sterkt trengende mennesker, og han lover dem at i ham vil de finne hvile og lette. Innbydelsen er i imperativsform: «Kom til meg», «ta mitt åk» og «lær av meg». Om bare alle verdens ledere kunne si det samme! La oss prøve å skjønne hva disse uttrykkene betyr.

Den første imperativsetningen er «Kom til meg». Når Jesus henvender seg til alle de som strever og bærer tunge byrder, viser han seg som Herrens tjener, slik han er beskrevet i profeten Jesajas bok. I Jesajas bok står det: Herren Gud har gitt meg disiplers tunge så jeg kan styrke den trette med et ord (Jes 50,4). I evangeliet blir disse slitne menneskene ofte sidestilt med de fattige (jf. Matt 11,5) og de små (jf. Matt 18,6). Det dreier som om alle de som verken kan stole på sine egne ressurser eller innflytelsesrike venner. De har bare Herren å stole på. Bevisst sin egen ydmykende og ynkelige tilstand vet de at det er Herrens barmhjertighet de avhenger av, og det er fra ham de venter den eneste mulige hjelpen (jf. Sal 121). I Jesu innbydelse får de endelig svar på ventingen: Som hans disipler blir de lovet å finne hvile hele livet. På slutten av evangeliet blir dette løftet utvidet til å gjelde alle folkeslag: «Gå derfor», sier Jesus til apostlene, «og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). I hele verden tar pilegrimer imot innbydelsen til å feire jubileets «nådeår» (jf. Luk 4,19) og går gjennom Barmhjertighetsdøra som er blitt åpnet i katedralene, i helligdommene, i mange av verdens kirker, i sykehus, i fengsler. - Hvorfor går de gjennom Barmhjertighetsdøra? For å finne Jesus, for å finne Jesu vennskap, for å finne den hvilen som bare Jesus gir. – For de som gir seg til å følge Jesus og blir hans disipler uttrykker denne gjennomgangen deres omvendelse. Og omvendelsen består alltid i å oppdage Herrens barmhjertighet. Den er uendelig og uuttømmelig: Herrens barmhjertighet er stor! Når vi går gjennom den hellige døra, bekjenner vi altså «at kjærligheten er nærværende i verden, og at kjærligheten er sterkere enn all slags ondt som mennesket, menneskeheten, verden er med på» (Johannes Paul II, Dives in misericordia 7).

Den andre imperativsetningen er «Ta mitt åk». Når det i den bibelske tradisjonen er snakk om pakten, så står åket for det nære båndet mellom folket og Gud, og derfor for underkastelsen under hans vilje slik den er uttrykt i Loven. I strid med de skriftlærde og de lovkyndige legger Jesus sitt eget åk på disiplene: Det er i hans åk at Loven blir fullbyrdet. Han ønsker å lære dem at det er gjennom hans person – gjennom Jesus – at de vil oppdage Guds vilje, og ikke gjennom kalde lover og forskrifter som blir fordømt av Jesus selv. Bare les tjuetredje kapittel i Matteusevangeliet! Det er han som står midt i disiplenes forhold til Gud, han er kjernen i forholdet dem imellom, og han gjør seg selv til «det faste punktet» i hver enkelts liv. Når disiplene får «Jesu åk», går de inn i fellesskapet med ham og tar del i hans korsmysterium og i hans frelsesbestemmelse.

Derav følger den tredje imperativsetningen: «Lær av meg». For disiplene sine foreslår Jesus en vandring for å bli kjent med ham og lære av ham. Jesus er ikke en streng mester som på andre legger byrder, som han selv ikke bærer: Det var dette han anklaget de skriftlærde for å gjøre (jf. Matt 23,4). Han henvender seg til de ydmyke, de små, de fattige, de trengende fordi han selv ble liten og ydmyk. Han forstår de fattige og de lidende fordi han selv er fattig og har lidt. Den veien som Jesus tok for å frelse menneskeheten var ikke lett; tvertimot var det en vond og vanskelig vandring. Slik Filipperbrevet sier: Han «fornedret [...] seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset (Fil 2,8). Det åket som de fattige og undertrykte bærer er det samme åket som han bar før dem: Det er derfor det er et lett åk. Han tok alle smertene og syndene til hele menneskeheten på sine skuldre. Så for en disippel betyr det å få Jesu åk å få hans åpenbaring og å si ja til den: I ham tok Guds barmhjertighet på seg menneskenes fattigdom og slik ga han alle muligheten til å bli frelst.

- Men hvordan har det seg at Jesus kan si disse tingene? Fordi han gjorde seg til alt for alle (jf. 1 Kor 9,22), nær alle, nær de fattigste! Han var en hyrde blant menneskene, blant de fattige. Han jobbet hele dagen sammen med dem. Jesus var ingen fyrste. Det er ikke bra for kirken at hyrdene blir til fyrster, langt borte fra vanlige mennesker, langt borte fra de fattigste: Det er ikke i Jesu ånd. Jesus bebreidet slike hyrder, og om dem sa han til folket: «Gjør det de sier, men ikke gjør det de gjør» (jf. Matt 23,3). -

Kjære brødre og søstre, også vi kan iblant bli slitne og skuffede. Da kan vi huske på disse ordene til Herren. De trøster godt og lar oss forstå om det er i det godes tjeneste vi bruker våre krefter. For det kan hende at vi er slitne fordi vi har gått bort fra det som virkelig er verdt noe i livet, fordi vi har satt vår lit til uvesentlige ting. Herren lærer oss at vi ikke skal være redde for å følge ham for det håpet vi har til ham vil ikke bli skuffet. Så vi er kalt til å lære av ham hva det betyr å leve av barmhjertighet for å være til redskaper for barmhjertigheten. Å leve av barmhjertighet for å være redskaper for barmhjertigheten: Å leve av barmhjertighet er å føle at vi trenger Jesu barmhjertighet, og når vi føler at vi trenger tilgivelse og trøst, så lærer vi å være barmhjertige mot andre. Når vi holder blikket festet på Jesus (jf. Hebr 12,2), forstår vi hvor lang vei vi har igjen, men samtidig blir vi fylt av glede over å vite at vi er underveis sammen med ham og at vi aldri er alene. Så fatt mot! La oss ikke bli fratatt gleden over å være Herrens disipler (jf. Joh 16,22). «Men far, jeg er en synder, hva kan jeg gjøre?» - «La Herren se på deg, åpne hjertet, kjenn blikket hans på deg, hans barmhjertighet, og hjertet ditt vil bli fylt av glede, av tilgivelsens glede, hvis du nærmer deg for å be om tilgivelse.» La oss ikke bli berøvet håpet om å leve dette livet sammen med ham, styrket av hans trøst. Takk!








All the contents on this site are copyrighted ©.