2016-09-05 16:55:00

Barmhjertigheten som redskap for fellesskapet (del 26 av pavens katekese)


I sin tjuesjette katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 17. august, tar pave Frans utgangspunkt i fortellingen om da Jesus mettet fem tusen med fem brød og to fisker. «Dere skal gi dem mat!», sa Jesus til disiplene. Han vil at vi skal delta i hans medlidenhet på en konkret måte. I eukaristien «blir vi næret med Kristus, og gradvis forvandler eukaristien også oss til Kristi kropp og til åndelig føde for våre søsken».

I Matteusevangeliets fjortende kapittel leser vi:

Da Jesus fikk høre om det, dro han derfra i båt over til et øde sted for å være alene. Men folk fikk greie på det, og fra byene fulgte de etter ham til fots. Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem.
Men da det ble kveld, kom disiplene til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og kjøpe seg mat.» «De trenger ikke gå herfra», sa Jesus; «dere skal gi dem mat!» «Men vi har bare fem brød og to fisker her», svarte de. Da sa han: «Bring det hit til meg!» Så ba han folket sette seg ned i gresset, og han tok de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen. Deretter brøt han brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs, tolv kurver fulle. De som hadde spist, var omkring fem tusen menn, utenom kvinner og barn. (Matt 14,13-21)

Barmhjertigheten som redskap for fellesskapet

God dag, kjære brødre og søstre!

I dag vil vi tenke over underet med brødet og fiskene. I Matteus’ fortelling om dette har Jesus nettopp fått nyheten om at døperen Johannes er død, og han drar med båten over sjøen til et øde sted for å være alene (vers 13). Men folk får greie på det og går i forveien til fots slik at Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem (vers 14). Det var slik Jesus var: alltid medlidende, alltid tenkte han på de andre. Menneskene er redde for å bli alene, for å bli forlatt, og det gjør inntrykk å høre hvor besluttsomme de er. Nå som den karismatiske profeten Johannes er død, setter de sin lit til Jesus: Han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg (Matt 3,11), hadde Johannes sagt. Så folket følger etter ham overalt for å lytte til ham og for å bringe de syke til ham. Og når Jesus ser dette, blir han rørt. Jesus er ikke kald, han har ikke et kaldt hjerte. Jesus er i stand til å blir rørt. På den ene side føler han seg bundet til denne folkemengden og vil ikke at de skal gå vekk; på den andre side trenger han iblant å være alene - med Faren - og be. Med sin Far ba han ofte hele natten (jf. Luk 6,12).

Så også denne dagen viet Mesteren seg til folket. Hans medlidenhet er ikke noen vag følelse; tvertimot viser den hvor sterkt han ønsker å være nær oss og frelse oss. Jesus elsker oss høyt og ønsker å være nær oss.

Når det blir kveld, ser Jesus til at alle disse slitne og sultne menneskene får noe å spise. Han tar seg av dem som følger ham. Han ønsker å få engasjert disiplene i dette og sier «dere skal gi dem mat!» (vers 16). Han viser dem at med kraften i troen og bønnen kan det lille de har av brød og fisk bli delt med alle. Jesus gjør et under, men det er et troens og bønnens under, fremkalt av medlidenheten og kjærligheten. Deretter brøt han brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket (vers 19). Herren imøtekommer menneskenes behov, men han vil at hver av oss skal delta i hans medlidenhet på en konkret måte.

La oss nå se nærmere på hvordan Jesus velsigner: Han tok de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen. Deretter brøt han brødene og ga dem (vers 19). Vi ser at det er de samme gestene som Jesus gjorde også under sitt siste måltid; og det er de samme som presten gjør når han feirer den hellige eukaristien. Det kristne fellesskapet fødes og gjenfødes stadig av dette eukaristiske fellesskapet. Så det å leve i fellesskap med Kristus betyr altså alt annet enn å være passiv og verdensfjern. Tvertimot føyer det oss stadig mer inn i relasjonene med mennene og kvinnene her og nå for å kunne gi dem et konkret tegn på Kristi barmhjertighet og oppmerksomhet. Vi blir næret med Kristus når vi feirer eukaristien, og gradvis forvandler eukaristien også oss til Kristi kropp og til åndelig føde for våre søsken. Jesus ønsker å nå alle for å bringe Guds kjærlighet til alle. Derfor gjør han hvert troende menneske til en tjener for barmhjertigheten. Jesus så folket, følte medlidenhet med det og mangfoldiggjorde brødene; det samme gjør han med eukaristien. Og vi troende som tar imot dette eukaristiske brødet blir drevet av Jesus til å bringe denne tjenesten til andre med hans egen medlidenhet. Dette er veien å gå [reisen fra hjertet til hendene].

På slutten av fortellingen om brødene og fiskene blir det fastslått at alle ble mette og at de stykkene som var til overs ble samlet inn (jf. vers 20). Når Jesus med sin medlidenhet og sin kjærlighet gir oss en nåde, tilgir oss syndene, omfavner oss, elsker oss, gjør han det ikke halvveis, men fullstendig. Slik skjedde det også her: Alle ble mette. Jesus fyller vårt hjerte og vårt liv med sin kjærlighet, sin tilgivelse, sin medlidenhet. Det var altså Jesus som gjorde det mulig for disiplene å utføre hans ordre. På denne måten vet de hvilken vei det er de skal følge: å mette folket og holde det samlet; altså å tjene livet og fellesskapet. La oss be Herren om at han alltid må gjøre sin Kirke i stand til å utføre denne hellige tjenesten og om at hver av oss må være et redskap for fellesskapet i familien, på arbeidsplassen, i menigheten og de gruppene vi tilhører, et synlig tegn på Guds barmhjertighet. Han vil ikke la noen være alene og i nød. For slik vil fellesskapet og freden mellom menneskene, og menneskenes fellesskap med Gud, kunne komme ned til oss. Dette fellesskapet er liv for alle.








All the contents on this site are copyrighted ©.